Hvis folk likte meg jeg skulle ha hatt venner hvorfor har jeg ikke venner? Jeg er problemet.
Ja, det kan hende at en del av utfordringen ligger i deg, i måten du er med andre på (språk og oppførsel). Min opplevelse av deg er for eksempel at du klager, men ikke viser vilje til endring. At du har et språk som skaper avstand (sutreord, banning, korte innspill) og har lite substans i det du skriver. Kanskje er det fordi du er ung, kanskje fordi du er frakoblet deg selv eller andre ting.
Uavhengig av hvorfor du er som du er og har det som du har det, ønsker du å gjøre noe med det, altså være en versjon av deg selv som både får og holder på venner? Som har det godt med deg selv og med andre? Det er mulig, om du virkelig vil det. Men du må ville det og du må jobbe for det.
Når det er sagt så føles det som om du er på et mørkt sted og trenger hjelp til å komme ut av det. Vet du hvorfor du har det som du har det? Har det alltid vært sånn, eller skyldes det tidligere opplevelser/erfaringer? Har du noen du stoler på som du kan snakke med? Hvis ikke tror jeg det er lurt å finne. Alle trenger noen. ❤️ Prøv helsesykepleier på skolen, en lærer, fastlegen eller andre. Kanskje trenger du henvisning til en du kan snakke med om du ikke allerede går i terapi.
Du er ikke problemet, holdningene dine er problemet.
… Spot on!
Du skjønner ikke en dritt uansett
Jeg ble oppvokst av å dømme andre folk fordi faren min dømte meg så det er ingen tvil om at jeg er den jeg er idag pga han
Så få med deg noen sterke karer og hold han ansvarlig da, istedenfor å syte…
Så opplys oss da, istedenfor disse barnslige projiseringene du holder på med.
Det er vanskelig når man har foreldre som har dømt en, eller sagt dårlige ting til en osv. Jeg forstår hvordan du føler deg, men samtidig at du trenger hjelp til å komme deg ut av denne følelsen og disse tankene. Har du prøvd å få profesjonell hjelp av noen?
Man kan dessverre ikke få igjen det man ikke fikk som barn - eller slippe å få det man fikk, som f.eks. det å ha blitt dømt av faren sin. Og egentlig så ønsker man bare å få det man ikke fikk, at man skal ha blitt elsket og tatt vare på, slik at man selv vil tenke godt om en selv og at en da også vil føle at andre liker en.
Det er et helt annet grunnlag og et helt annet utgangspunkt for livet, når det starter på den måten, og det er noe skikkelig dritt, for istedenfor å ha de foreldrene som er der for å støtte deg, elske deg, vise deg vei og hjelpe deg ut i verden til å finne folk som vil like deg og være med deg, så må man prøve å gi seg selv alt dette. Men det finnes folk som kan hjelpe. Det finnes gode folk. Det finnes folk som kan like deg. Jeg vet at det kan føles kjempe vanskelig å tro på, men jeg har hatt det slik som deg, at følt at ingen ville like meg, være med meg eller ha med meg å gjøre, hvis de fikk bli kjent med meg og visste hvordan jeg faktisk var. Jeg var igjennom en del dritt, og folk jeg ikke skulle ha vært med. Og foreldre jeg skulle ha sluppet for lenge siden. Men så prøvde jeg å fortelle om meg selv til folk, og jeg opplevde at det fantes dem som ikke rømte unna. Men aller mest, at jeg selv kunne føle meg bedre om meg selv.
Det er da først nå, da jeg fikk den psykologen jeg har nå, at jeg fikk endelig et sted hvor jeg følte at det var trygt å vise hvordan jeg følte inni meg. En time hos psykolog hadde jeg det så vondt og følte meg så dårlig, fordi da kom så mange vonde følelser opp, at jeg ikke greide å si noe på 40 minutter, men psykologen skjønte det, og dømte meg ikke for det, men bare prøvde å være rolig og roe meg ned med å snakke rolig til meg, til jeg greide å snakke igjen.
Du trenger folk som ikke dømmer deg. Og kanskje dette forumet ikke er det tryggeste stedet for deg. For selv om folk vil hjelpe, så kan man bli frustrert over å ikke komme noen vei. Finn noen som lar deg få finne veien i ditt eget tempo og som ikke dømmer deg for deg. Det har iallfall hjulpet meg veldig å selv være bevisst på at ting måtte skje i mitt eget tempo og i riktig rekkefølge, og at det var helt umulig det folk forventa at jeg skulle gå fra A til Å uten å gå alle stegene i mellom. Og fortsatt møter jeg folk som ikke forstår det, som tenker at jeg burde ha greid det og det, eller som kan tenke at jeg ikke har greid noen ting. Men psykologen har hjulpet meg med det også, at det ikke er noen grunn til å høre på de folka. Ingen har rett til å dømme meg for hvordan jeg har vært og hatt det, og hvis de gjør det, har jeg full rett til å holde meg unna dem. Jeg beskytter meg selv med å holde meg unna dem. Og det har ikke vært slik at jeg har vært feil eller gal eller noe sånt, jeg har bare hatt det fryktelig vondt.
Jeg vil anbefale deg å lese i:
“Mindfulness og medfølelse - en vei til vekst etter traumer” av Katinka Thorne Salvesen og Malin Wästlund.
Jeg føler den boka/manualen forandret livet mitt, fordi det var første gangen jeg følte at jeg virkelig fikk en forklaring på hvorfor jeg var og hadde det slik som jeg var og hadde. Og hva som kunne hjelpe. Fant andre etterpå som hjalp enda mer, men denne boka tar for seg akkurat det jeg føler du sliter sånn med, det mørket du befinner deg i, og forteller deg hvordan det kan gå an å komme seg ut av det.
Jeg håper du vil prøve.
Glemte å vise til sitat i mitt forrige innlegg. 4 spørsmål til deg Nabi som jeg håper du kan svare på:
Hvorfor svarer du folk her inne på en frekk måte? Hva ønsker du å oppnå med det?
Føler du deg bedre av det?
Hva ønsker du egentlig å få ut av å være her inne?
Antageligvis å få den reaksjon hen forventer å få, at ingen liker hen. Så kanskje ikke la dere provosere av det?
Det handler ikke om å la seg provosere, hvorfor antar du det?
Det handler (for min del) om det prinsippielle i at alle skal få sin vilje, og svare for konsekvensene selv. Og litt om å eksponere dobbeltmoralen blant vanlige folk på dette området.
Jeg er ikke provosert, jeg er oppriktig lei meg på hens vegne som velger å oppføre seg slik og leve livet slik. Håper spørsmålene mine kan skape snev av refleksjon hos hen.
Jeg er redd for at det kan virke mot sin hensikt. Husker da jeg selv følte meg slik, så var det en bekreftelse på at jeg var slik jeg følte meg som, når folk reagerte slik. Jeg tror bare ikke at vi får hen til å forstå at vil hen godt på den måten, selv om jeg forstår hva du ønsker å prøve på. Man få noe tillit først før man kan gjøre det, tror jeg.
Kan være du har rett, men kan også være det er nettopp det hen trenger: å bli konfrontert og ristet litt ut av mønsteret sitt. Det fungerte godt for meg da ting var veldig mørkt.
Ja, det er påfallende hvordan følelsesmennesker er så motstandere av konfrontasjon som metode.
Jeg vet ikke hvilken bakgrunn du har. Spørsmålet er hvor mye trygghet og tillit man har i seg fra før
Og det fordrer igjen en definisjon av hva som ligger i de to begrepene.
Virkeligheten bryr seg uansett ikke om slike menneskeskapte begreper. Den slår deg i trynet uansett. Spørsmålet er om du da er forberedt på at slaget kommer eller ikke.
Kan kjenne meg igjen i det du skriver. Ble diagnosert adhd og ting gikk bare nedover mister venner en etter en og man klarer ikke finne på ting annet en å være hjemme og vanskeligere å prate med andre og det blir som regel bare i tankene. Ingen tar kontakt lenger og blir mer og mer isolert med tanker som gjør meg svakere, man føler man ikke mestrer eller passer inn noen sted, ingen tilhørighet lenger.
Skulle bare ønske man kunne være sammen med noen og dele på ting, for da merker jeg at tanker forsvinner litt og man får litt ro. Har rett og slett ingen mening i livet lenger, syns det er så mange sosiale “regler” Alle sier man er ikke alene om dette men hvor er de og hvorfor har det blitt så vanskelig å kunne møtes i dagens samfunn… syns det er så synd man bare blir ignorert når man faktisk prøver, og blir bare møtt med negative og vonde ting som blir sagt . Er så vondt å bare være hjemme hver dag og alt går bare på repeat. Er kort vei til rus og selvmord når ting blir så ensomt. Man har alt på stell ellers, skulle bare ønske meg en kjæreste som er snill og god jente, hvor man kan dele på ting og dele gode minner man kan se tilbake på. Hvorfor er det så vanskelig.
Det lurer jeg også på. Hvor i landet bor du?