Sliter nå i påsken

Generelt
21

Jeg skal ikke kommentere så mye, men jeg vil bare dele et par tanker ut fra min egen erfaring etter å ha lest svaret ditt.

Jeg har vært veldig tjent med å gradvis stille ned litt på intensiteten når det kommer til å stille opp for bekjente.
Istedenfor å være 150% og hive meg inn i situasjoner med alt jeg har, kommer jeg nå gjerne inn i samme situasjon og gir 75% av det jeg har av kapasitet.

Jeg stiller fremdeles opp når det trengs, og jeg er fremdeles en god venn selv om jeg ikke legger igjen alt jeg har. Faktisk vil jeg påstå at jeg kan være en bedre venn nå, for jeg sliter meg ikke ut lenger på samme måte og kan med det være tilgjengelig over lenger tid uten å måtte stenge ned.

For meg er det viktig at andre respekterer mine grenser også, det virker begge veiene. Og om noen nær meg ser seg for gode til å stille opp i gjengjeld om jeg skulle trenge det - vel, da er ikke det en person som jeg anser som noen som er villig til å gi fra seg, bare ta. Forbeholdt at det ikke skulle ligge saker til grunn som for eksempel mangel på kapasitet fra deres side og påfølgende kommunikasjon av dette.

Og det bringer meg videre på det andre punktet jeg tenkte litt på.

Venner og relasjoner er veldig viktig, det er jeg selvfølgelig helt enig i. Men, for meg, er det først og fremst meg selv, min lykke og min egenskap til å være fornøyd med den jeg er som er viktigst i mitt liv.
Dette har ikke alltid vært tydelig for meg. Jeg baserte veldig lenge min egen verdi og lykke på andres aksept.
Men nå, klarere enn noen gang, innser jeg at ved å sette meg selv først og ta så godt vare på meg selv som jeg kan - så er jeg i stand til å være en bedre venn for andre, og til mer hjelp for de rundt meg enn jeg noen gang har kunnet være.

Jeg har alltid tenkt at hvordan skal jeg kunne hjelpe andre om jeg ikke kan hjelpe meg selv. Nå som jeg da er i stand til å kunne hjelpe meg selv, så har jeg mer kapasitet til å stille opp for andre når det trengs. Og også når det ikke trengs, av og til har jeg bare lysst - og det er noe veldig nytt for meg :).

Jeg mener ikke å gi råd, for det vet jeg jo kan være litt sårt for deg. Men akkurat disse punktene stod meg veldig nær siden jeg selv har veldig lignende kvaliteter som jeg har jobbet med, jobber med og kommer til å fortsette å jobbe med.

Jeg syntes det er veldig flott at du gjør ting som gir deg noe og som er bra for deg, slik som musikken. Det høres ut for meg som kan være et godt spor å ligge i ;)

22

Det er ikke det at jeg ikke tar imot råd. Jeg har nettopp lest det du skrev og tar det til meg. Sist jeg var ute på dette stedet prøvde jeg også litt det du skriver om.. for jeg skjønte at det smarteste var å ligge lavt, så da gjorde jeg det, og det fungerte. Det var i alle fall ingen som hadde noe å ta meg på på et vis..
Jeg skjønner det med å gi 75% og vil faktisk prøve å gjøre det samme, for det høres veldig logisk ut. Litt komplisert siden jeg er veldig utadvendt og har alltid hatt stort behov for å kommunisere, men jeg kan prøve, på mitt vis.

Jeg har alltid vært ekstremt opptatt av andre mennesker. Det er ikke at jeg ikke bryr meg om meg selv. Jeg synes bare at det på et vis er det jeg gjør..? Hm.. Skjønner ikke hvordan jeg skal gjøre det annerledes enn det jeg allerede gjør. Men kanskje dette kan handle mer om det med å kanskje gi litt mindre til andre.. Det kan jeg ta tak i.

Jeg tenker at når folk snakker om å ta vare på seg selv.. At det kan virke litt individualistisk og at de snakker om det fordi de får det til selv. Jeg tenker også at mange som klarer det er mye roligere og har mindre å tenke på. Jeg tenker de er annerledes enn meg, men ok.. nok om det.. Jeg kjenner faktisk at jeg har litt piggene ute i forhold til å ta vare på seg selv.. når vi trenger andre liksom.. (heh..).

Selvfølgelig er det viktig at den andre respekterer ens egne grenser også.. Og det er viktig å kunne ta vare på seg selv og vore fornøyd med den en er. Skjønner hva du mener.

Må ut nå..

25

Du har faktisk helt rett.

Jeg innser nå at jeg må fortsette i en annen retning. Eller som jeg tenker.. “begynne helt på nytt” ved å ta meg selv først!

Jeg har virkelig holdt på å bli psykisk syk eller er delvis psykisk syk nå. Det har vært for mye press. Jeg er veldig glad for at jeg har skrevet her og måten du har svart meg på. Det er noe som skjer i hodet mitt som gjør at jeg føler at jeg er i en prosess som går i riktig retning.. Er banebrytende og spesielt.

Jeg må rett og slett skjerme meg bedre framover. Og det er riktig. Det har alltid føltest feil og som et nederlag, men det er det beste jeg kan gjøre for meg selv.. Å skjerme meg fra negative inntrykk. Det som er rart er at mye som andre vil synes er positive inntrykk er negative inntrykk for meg. Overfladiskhet, glatthet og kjedsomhet er veldig triggende og negativt for meg. At folk smiler veldig og blir glad for at sola står opp er også triggende. Derfor kan det bli vanskelig for meg også i jobb..

Så takknemlig for alle svarene du har gitt. Du er positiv for sidetmedord syns jeg. Nå m jeg opp, for har sovet litt bedre..

26

Takk for fine ord. Det er klart at det er kjekt å få en slik fin tilbakemelding.

Men jeg vil ikke gi deg, eller andre, inntrykk av at jeg har funnet løsningen på alt av mine egne problemer, for det ville vært langt fra sannheten.

Jeg har kommet et langt stykke fra der jeg var, men jeg vil nok aldri nå et punkt der jeg anser meg selv som “normal”. Med andre ord, jeg vil nok alltid ha noen utfordinger som vil ta større og mindre plass i hverdagen - og vil være i stand til å balansere dem i varierende grad. Men slik tenker jeg at det er for de aller, aller fleste - at noen perioder er tøffere å komme seg gjennom enn andre.

For å ta et enkelt eksempel for min egen del, så er min sosiale angst nok noe som alltid vil være noe som vil påvirke hverdagen i større eller mindre grad. Og det er helt i orden, for med den som så mye annet så har jeg ikke en innbilning om å fikse eller bli kvitt det - jeg er mer enn komfortabel med tanken om å lære å leve med det. Det i seg selv er en verden av forskjell til sammenligning om hvordan store deler av livet mitt har vært.

Jeg er glad for å høre at du forhåpentligvis er på vei inn på et bedre spor, og jeg håper at du kan finne din egen måte til å øke kapasiteten din, for både deg selv og andre.
Det er jo i bunn og grunn det som er det viktigste, ikke la andre diktere hvordan du skal finne veien videre, men å ta inspirasjon fra flere andres erfaringer til å forme det til noe som virker for deg.
Det er jo slik jeg ser på det, for det har vært min vei.

Lykke til videre :)

27

Jeg har nettopp skrevet et innlegg til. Jeg synes ikke det går så særlig bra nå egentlig. Er i villrede og vet ikke hvor jeg skal gå, og jeg har noe lignende sosial angst selv.

Jeg tror også jeg godt mulig må slutte på studiene (praksis neste år), men det har ant meg hele tiden.
Jeg tenker jeg kanskje må skjerme meg bedre, og det får jeg ikke gjort hverken der jeg pleier å bruke tiden min sosialt sett eller i jobben jeg utdanner meg til. Så jeg må kanskje droppe ut begge steder.

Du skriver Lykke til videre, men du trenger ikke å svare meg etter dette. Skjønner om det blir mye. Andre kan svare enten her eller på det andre jeg skrev, hvis de vil.
Men sannheten er at jeg ikke føler det går noe bra nå.

Alle har behov for et fellesskap, men hva gjør de når det er slitsomt i fellesskapet, ikke sant.. For vi trenger jo et fellesskap likevel..

Du trenger ikke å svare her, for det virker som du trenger å skjerme deg..

28

Jeg har ikke noe stort behov for å skjerme meg for tiden, så der har du nok fått litt feil inntrykk - eller jeg har muligens utrykt meg litt uklart.

Jeg kan veldig godt forstå at det må føles som et nederlag om du må kutte studiene som følge av at det i de tunge periodene dine er veldig vanskelig gjennomføre disse. Det tror jeg nok de aller fleste vil kunne sympatisere med deg om, og mange kan nok også forstå det.

Det har hendt meg selv to ganger de siste årene at jeg har måttet gi slipp på noe som følge av utfordringene mine. Første gang når jeg innså at det ikke lenger ville være mulig for meg å gå tilbake til min gamle karriere, og sist i 2021 når jeg via “Menn i Helse” gjorde et siste forsøk på å komme meg ut i arbeidslivet igjen. Det var en tung pille å svelge, for motivasjonen og ønsket om å klare det er der - men sykdommen har dessverre veto-rett i noen tilfeller.

Samtidig så tenker jeg også at det er en veldig moden og voksen avgjørelse å ta av deg, dersom du må trekke deg til syvende og sist. Jeg tenker slik på det at om du må trekke deg, så ville ikke jeg syntes noe mindre om deg som person for det. Jeg ville tenkt at du tar en avgjørelse som i det lange løp kan være bra for deg, at du tar et valg om å gi deg selv mer rom og mindre press.

Ja, jeg skrev lykke til videre. Det synes jeg er en fin ting og ønske andre lykke til når de gir uttrykk for at det går bedre. Det betyr ikke at jeg sier farvel, eller at jeg ikke er med videre. For klarhetens skyld :)

For det er jo derfor jeg er aktiv her inne, for å bidra til et fellesskap med de erfaringene og meningene jeg har å komme med. Og kanskje da spesielt når det er slitsomt i fellesskapet, for det er i motvinden folk har mest behov for en hånd på ryggen.
Og du er jo en del av fellesskapet, så derfor forsøker jeg å støtte deg på den måten jeg kan. Jeg vil ikke alltid ha en mening eller relevant erfaring å komme med, men så lenge jeg har kapasitet og føler jeg kan ha noe å bidra med - så kommer jeg til å gjøre det der jeg føler det er på sin plass.

Du skriver to ganger at jeg ikke trenger svare deg. Det er vanskelig for meg som mottaker å vite om du mener at du ikke ønsker at jeg skal kommentere, eller om du forsøker å ta hensyn til at det kan være for mye for meg.
Uansett så vil jeg være veldig tydelig på at det er noe som er helt opp til deg om jeg skal bruke tid og energi på å kommentere. Jeg ønsker å forsøke å støtte der jeg kan, men vil jo ikke kaste bort min egen, eller andres tid dersom mine meninger ikke er ønsket hos enkelte personer.

Og det er hverken sårende eller vanskelig for meg å høre dersom min måte for å tenke eller kommunisere ikke passer for enkelte, det er bare logisk det. Vi er alle forskjellige :)

29

Hei du.

Da har jeg misforstått. Du skriver ofte lykke til, og jeg tenker at det betyr ha det godt og vi ses ikke igjen på en måte..

Jeg setter stor pris på at du svarer og kommenterer det jeg skriver.

Pr.dags dato er jeg ikke veldig redd for å måtte slutte på studiet mitt. Planen er å ta neste eksamen, så jeg fullfører året. Neste år, som består av praksis, er jeg derimot usikker på om vil være sunt for meg, men dette har jeg vært usikker på hele tiden.

Det jeg sliter med er relasjoner på dette lavterskeltilbudet jeg pleier å tilbringe en del tid på. Det er en del av mitt sosiale liv på en måte, og jeg skjønner om folk tenker; bare slutt der. På samme tid så trenger single uten familie og jobb et sted å møte folk..

Folk spør meg inni mellom hvor desse følelsene kommer fra, og for mitt vedkommende har alt vært så komplekst og forvirrende, og nå kjenner jeg på følelser. Først var det frustrasjon, redsel og urettferdighet jeg kjente på, så kom behovet for å ordne opp og snakke med den det gjelder, men de siste dagene har det også kommet opp en slags skyld-følelse.

Jeg skriver sanger. Tar opp på en app på mobilen, setter meg ned ved pianoet og setter tekst og besifring på. Da jeg spilte “Jeg tar på meg all skyld” i går, kom tårene. Jeg forbandt det med Jesus korsfestelse også, selv om jeg ikke er kristen.
Det er som om jeg føler sterk skyld for at folk rundt meg har vært misfornøyde med meg, og slik er det på det stedet jeg går på også. At jeg føler jeg må krympe meg og at ingenting blir bra nok. Det er i alle fall slik at sterke følelser ligger i bunnen.

En venn har kommet seg veldig psykisk. Etter han var på Modum bad 3. gangen har han tatt tak i tingene sine, og det viser i alle fall at det er mulig å komme videre.

Jeg reagerer nok sterkere på andre mennesker enn det jeg kan vedkjenne meg. En slags sosial angst ligger der kanskje. Jeg husker ikke diagnoser jeg har fått. Burde kanskje sjekke det ut igjen. Har lagt vekk diagnoser så det ikke skulle definere meg.

Stedet jeg går på er et sosialt sted jeg får det dårligere og dårligere på. I begynnelsen var jeg en positiv, energisk og sprudlende person, men så har det gått rett nedover, og slik er det veldig ofte. Det er det som er så fryktelig slitsomt. Studiet startet også veldig bra i høst, men så har det gått dårligere og dårligere. Det er vel det som er så tyngende.. at jeg har energi, men har blitt ødelagt på et vis.

Ja, det er det som er tyngende. At jeg innerst inne er sprudlende, kreativ og livlig, og så går det over til å bli svært problematisk og komplisert, og jeg blir mer og mer ødelagt, og dette er i sammenheng med andre mennesker..
Sånn er det.

Praksisen jeg tenker på er også med andre mennesker og kollegaer, og det føler jeg på meg ikke vil gå, og all erfaring tilsier det også.

I alle jobber, og det er flere enn ti, har det samme skjedd også.. Jeg har mye utdannelse, men får ikke brukt den, for utdannelsen passer ikke til helsa. Jeg har tatt en sosialfaglig utdannelse. Jeg blir ikke trygg på arbeidsplassene mine. Jeg er i grunnen ute av arbeidslivet og nav- systemet og alt, men så har jeg også fått behovet for noe.. Jeg har ikke funnet meg til rette uten jobb, så da søkte jeg ny utdannelse igjen..

Jeg tror at jeg må skjerme meg mer i framtida..

30

Det er godt at du sier det for da kan jeg slutte med å ønske noen lykke til på den måten.

Det er en av tingene jeg øver meg på her inne, det å være klar i talen, og ikke tvetydig. Så dette er er et godt eksempel på et område der jeg kan finne meg en annen og tydeligere måte å ordlegge meg på.

Jeg tror at du og jeg er veldig forskjellige når det kommer til spørsmålet om det å føle tilhørighet og det å være alene. Jeg har aldri hatt et behov eller trang for å føle at jeg må høre til en plass eller blant en spesifikk folkegruppe, eller at jeg har et spesielt behov for et sted å møte folk. Jeg liker meg veldig godt i eget selskap, har et lite nettverk, og trives godt med det.

Det å ha få folk å forholde meg til, slik at jeg kan ha muligheten til å gi meg selv rommet jeg trenger for å opprettholde balansen av hva andre koster meg, og hva det koster å styre med meg selv og mitt - er viktig for å ikke ende opp med å slite meg ut.

Av denne grunn er jeg ikke komfortabel med å komme med direkte meninger eller råd rundt dette, men jeg kan dele det første som slår meg når jeg leser det du skriver. Bare husk at disse tankene kommer fra noen som ikke har de samme behovene og dermed ikke den samme forståelsen.

Det jeg lurer litt på når jeg leser det med relasjoner på lavterskeltilbudet, og hvordan reaksjonene dine er rundt det, er om du føler det er noe som går igjen. Har dette hendt før kanskje på denne måten? At du blir trigget av noe eller noen, tar tak i det for å ordne opp, for så å kjenne på skyld i ettertid?

Jeg tror også at du reagerer sterkere på andre mennesker enn du vedkjenner deg selv, og jeg har min egen teori om hvorfor det kan være også. Spesielt om dette er en trend du har.

Jeg har vært innom noe av det tidligere, men det jeg tror er at du gir så mye av deg selv i de relasjonene du har at følelsene og reaksjonene blir store når noe skjer.

Du går all in for å bry deg, for å hjelpe og for å støtte andre - og da er det lite igjen til å gjøre det samme for deg selv. Da er det naturlig at vi søker støtte og hjelp fra de rundt oss, for vi har ikke nok igjen til å gjøre det for oss selv.
Men når vi da opplever at vi ikke får tilbake den samme støtten som vi har vist, kan det oppleves som sårende og som et svik.

Den følelsen kan gnage og vokse til vi føler på en urett som vi ønsker å ordne opp i. Og når vi da tar det oppgjøret, så kan vi i ettertid føle skyld. Hvor kommer denne skyldfølelsen av? Den kan kanskje komme fra at om en tenker seg om, så er det ikke riktig å bli sint på noen andre i slike tilfeller. For det vi egentlig blir sinte på dem for, er at de ikke har overskudd til å støtte oss like mye som vi føler vi støttet dem. At de ikke vil slite seg ut på samme måte som vi gjorde for dem.

Og der mener jeg at de gjør det rett, for hvis ikke hadde det bare blitt en evigvarende , ond sirkel hvor vi kontinuerlig ville slitt hverandre ut.

Derfor tenker jeg at det handler ikke like mye om å måtte skjerme deg, for du har et tydelig behov for å føle tilhørlighet og å møte folk.
Jeg tenker at det burde handle mer om å lære å kunne regulere seg i forhold til hvor mye en gir av seg selv. At en må øve på å holde litt igjen, slik at en har nok energi til å hjelpe seg selv og.

På den måten tror jeg at du med tid vil kunne kjenne på den sprudlende energien, kreativiteten og livligheten som du vet du har, bare at du strekker den ut slik at den varer lenger i stedenfor å slippe for mye ut på én gang.

Og det er jo også klart at dersom du lever med en form for sosial angst, ptsd eller andre lignende ting, så gjør ikke det det noe lettere. De tingene er kanskje mer ute av vår kontroll og, enn det å øve på å regulere hvor mye en gir av seg selv.

Og det samme prinsippet kan godt gjelde både for jobb og studier også. Jeg mener ikke at jeg tenker dette vil kunne fikse alt, men jeg tror du ville kunne hatt stor gevinst på mange områder om du kunne funnet en bedre balanse.

Der kan tidvis diagnoser hjelpe med forståelse for hvordan man kan angripe enkelte ting, det er lettere å vite hvor man skal lete om man har et kart. Og det er jo det en diagnose er i mange tilfeller, ikke et stempel - men en del av et kart for en selv.

Jeg sier det igjen, ta det jeg sier med en klype salt. Dette er bare den ordsalaten som kom ut av tankene mine rundt det jeg leser. Om det bommer totalt, er det bare å overse det. Ingen skade skjedd :)

31

Det er det ingen grunn til. Du er ikke ansvarlig for hvordan andre fortolker dine utsagn.

32

Det har du helt rett i, utsagnet ditt er jeg helt enig i. Men det har liten styring på valget jeg tar om hvordan jeg ønsker større bredde i hvordan jeg kommuniserer.

Jeg kunne for all del ha skrevet at jeg da kan velge å slutte med å ønske noen lykke til på den måten, men jeg kjenner at den glippen ikke er noe som kommer til å stjele nattesøvnen fra meg.

34

Så flott at du finner noe å relatere til i det som blir sagt, og at du føler at det resonnerer med deg.

Du virker å ha en god forståelse og innsikt til å være så ung, og det tror jeg vil være en egenskap som kan hjelpe deg på mange måter i årene fremover.

Det gjør ingenting om en melding blir lang, og du er flink som vil støtte andre med å dele av din egen erfaring.

Og om du ønsker å skrive litt om det med å føle seg mindre verdt, sosial angst osv. så må du ikke føle det er noe i veien for å lage en egen tråd.

Jeg er glad for at du leser og skriver her inne. Du, som alle andre har en plass - velkommen :)

35

Takk for svar.

Ja vi er nok ganske så ulike.
Jeg tror nok jeg må finne min egen vei her.

Er nok ikke slik at jeg gir så mye hele tida, i form av å støtte andre. Er nok mer som om jeg går inn i forskjellige roller i forskjellige perioder. Nå er jeg ikke særlig sterk, og har heller ikke gitt særlig til andre siste ukene. Kanskje heller sånn at jeg “tar” litt av andre ved å snakke om/ prøve å løse opp i egne floker sammen med andre.

Jeg mener derimot at jeg har satt noen personer veldig høyt, på en pidestall, i høst og i vinter. Desse, og forviklinger i forhold til de har gått i en loop i noen uker nå, og jeg har veldig mye energi, så det går masse i negative kompliserte følelser. Jeg tror derfor det lønner seg å fokusere mindre og mindre på desse tankene/ menneskene, og etter hvert legge de bak meg
De gikk til hodet på meg praktisk talt, og nå må jeg finne en annen vei å gå..

Hvor jeg skal gå, vet jeg ikke.

Det er ikke like enkelt å være alene heller, men det går, enn litt uproduktivt..

Har gjort en avtale med en kamerat nå at vi skal snakke mindre om kompliserte og psykologiske ting.. Utfordringer.. Selv om det likevel vil nok gå litt i det.

Når folk prøver å hjelpe meg så blir det ofte for vanskelig for de siden jeg er veldig komplisert. Han ene kameraten og jeg er de eneste som fungerer temmelig godt samtalemessig. Vi forstår hverandre, har mer eller mindre lik bakgrunn og ideologi.

Jeg har også lurt på om eg burde ta en ny utredning. Jeg tipper at jeg har adhd.

Lykke til. Neida. Hehe.. Var ikke den fæl å få.. hehe

36

Dette hørtes veldig gjennomtenkt og bra ut syntes jeg. Det virker som om du har identifisert et mønster som du kan utfordre litt, og forhåpentligvis vil det kunne gi deg annerledes resultater.

Jeg tar lykkeønskningen med meg jeg, den kan komme godt med den ;) Og takk det samme :)

37

Det at du er her på sidene og støtter andre er veldig bra.
Jeg synes det ser ut som du bruker din erfaring i livet ditt ved å prøve å forstå, men du er også fleksibel og ikke minst ydmyk. Det er viktig at en skjønner at folk er forskjellige og må behandles ulikt, med fleksibilitet og respekt. En stiller spørsmål i steden for å komme med en ferdig oppskrift.
Ovenifra og ned fungerer dårlig.

Jeg tror det kommer til å ta tid før jeg er på beina igjen. Jeg blir trigget av folk som skyver ting unna, og har noen slike folk rundt meg nå. De føler jeg meg lite sett av. Psykologien for tida er preget av at man skal fokusere mindre på det som er dårlig, og det skjønner jeg, men mange av de blir jeg faktisk dårlig av selv, fordi jeg føler meg så lite sett. De har ofte liten kapasitet til å se andre. De klarer seg selv, men lever i sin egen boble. Slik skyver de også andre ut. De har ikke kapasitet til andre, men andre har kanskje ikke ork til å følle lykkeland heller. I hver sin boble. Jeg og min kamerat har begge hatt foreldre med store traumer som ikke så oss. Vi ble skjøvet ut. Tull, fjas, naivitet latter og sang har gjort meg og min venn ulykkelige. Vi fikk angst og depresjon av dette faktisk. Våre foreldre prøvde nok bare å overleve selv, og ville ha oss på deres “lag” selv om de ikke var opptatt av oss. Ikke egentlig. Det handler nok om overlevelse begge veier. Jeg blir syk av både slike folk, og stedet jeg går på nå, så må nok ta fri fra dette stedet en stund. Jeg har absolutt ingenting å gjøre der. Har følt på det veldig lenge. Jeg trenger en slags mission, men har ingen snøring på hva det skal være.

Jeg har ingen løsninger på utfordringene mine, og føler for å skjerme meg litt.
Det er virkelig skremmende å ikke vite hvor en skal gjøre av seg.

Men jeg må sannsynligvis fullføre resten av studiet nå i vår, har en eksamen igjen. Så har jeg begynt å tenke på å reise på en spesiell tur. Kan ikke si hvilken tur i frykt for at noen lesere finner ut hvem jeg er. Jeg forteller mye om meg selv her på sidene, og er redd folk vil finne ut hvem jeg er etter hvert.

38

Det er bare en ting jeg har lyst til nå, og det er å begynne å hjelpe folk gjennom sidetmedord igjen..

39

Ja, og jeg har kanskje på et vis landa litt.. Jeg har landa i forhold til at jeg har ikke like mye energi og stress i hodet. Jeg er frustrert, sliten og lei, men ikke like kaotisk.
Det er jo visse mennesker og dette stedet som stresser meg, så jeg må jo bare holde meg unna.
Det er jo ingen mål for meg å være der uansett.

Jeg må rett og slett trekke meg litt tilbake og kanskje stå litt mer unna sosiale relasjoner i stedet for å kaste meg inn i de.

Og jeg har all respekt for folk som sliter innpå her.

40

Noen ganger må man kanskje lære seg å gå på nytt..

41

Takker så mye for flotte ord.
Jeg gjør så godt jeg kan med det jeg har, det tenker jeg er noe mange her inne har til felles. Min tilstedeværelse og vilje til å bidra vil variere litt ut i fra form, men jeg håper å kunne opprettholde en sunn balanse over tid. Det er det som er målet.

Jeg tror det kan være bra å forberede seg på at ting tar tid, jeg har også fått mye godt ut av å lære meg å være tålmodig når endringer skal jobbes med. At det er ok å ikke alltid måtte ha fremgang for eksempel, 2 skritt frem og 1 tilbake er fremdeles et skritt i riktig retning.

Selv om vi som personer er ulike, så føler jeg kanskje nå at måten du resonnerer deg frem til en mer samlet og rasjonell plan fremover minner litt mer om måten jeg selv forsøker å nøste opp mine egne vanskeligheter fra tid til annen.

For meg høres det ut som om du nå kanskje er mer klar til å se mer fremover, og ikke bare på her og nå.
Dette tror jeg kan være godt for å gi seg selv en mening utover det å føle at mye raser rundt en i øyeblikket.

Fullført studie og en spesiell tur er et godt mål å se fremover mot, og kanskje det kan være nok for akkurat nå.
Det kan jo være at du i mellomtiden, eller på turen blir inspirert til noe som du ikke kjenner på akkurat nå.
Det er av denne grunn jeg selv liker å holde meg til delmål. Da føler en ikke presset på samme måte for å finne like langsiktige løsninger, og gjør det lettere å leve i nuet - er min erfaring.
På samme måte føler man seg kanskje ikke like villfaren, for man vet kanskje ikke hvor man skal til slutt - men man vet hvor neste stopp er til enhver tid.

Jeg er enig med deg at det kan være veldig lurt å holde på anonymiteten. Og jeg håper du fortsetter med å hjelpe folk når du har overskudd og kapasitet til det, det høres ut som det er viktig for deg.

Jeg håper du i tiden fremover får landet enda mer, det virker jo til at det går i riktig retning :)