Som så mange andre, er jeg en av de med en tung ryggsekk.
Kort fortalt, frem til jeg var ca 15, levde jeg ett liv med overgrep, mishandling, mobbing og har blitt forsøkt drept som en del av mobbingen da jeg var 10. Startet med rus da jeg var 12. Ble rusfri for noen år siden, og er lærling nå. (Noe jeg innser nå, at jeg ikke var klar for). Har vært inn og ut hos leger og psykologer i en årrekke uten særlig hjelp, det har holdt meg eksisterende. Nå er tankene så sterke at de begynner å legge en plan. Har egentlig ikke særlig tro på helsevesenet. Noen innspill?
Det kommer ikke så tydelig frem hva du egentlig ønsker innspill til her. Er det hvordan du skal få riktig hjelp i helsevesenet, eller hvordan du kan hjelpe deg selv?
Du har virkelig fått mye tungt å bære i livet… Men lærling… fy søren så sterk du er som har kommet så langt!
Jeg har ingen gode råd utover å ikke gi opp. Fortell venner eller fastlegen hvordan du har det. Fortell igjen, om du har fortalt før. Du er viktig og betydningsfull for flere, noen av de har du kanskje ikke møtt enda. ❤️
Der er problemet. Har ingen venner eller familie å henvende meg til. Fastlegen tilbyr D vitaminer som behandling etter at jeg ble funnet nesten dø av overdose, grunnet selvmord forsøk. Psykiatrisk lar meg gå fordi jeg oppfører meg pent og dusjer. Selv etter samtlige forsøk og vi er på fornavn.
Virker som om du er en av de som har måtte være altfor sterk altfor lenge, og likevel vil jeg be deg om å være sterk litt til. Om ikke for din egen del, så for de menneskene du ikke har møtt enda, men som vil være en viktig del av framtiden din. ❤️
Men du kan ikke stå alene i alt, du må finne flokken din. Har du noen hobbyer du kan ta opp? Noen idretter eller andre aktiviteter? Selvhjelpsgrupper? Rask psykisk helsehjelp? Kolleger? Tidligere vennskap? Turgrupper? Alt dette høres sikkert overveldende ut, men jeg tror du kan ha godt av nye impulser, nye relasjoner. Å være med andre som vil deg vel, som ser deg og liker deg som du er.
Livet kan være godt også for oss som har levd i helvete. Men veien dit er lengre og mer kronglete, og jeg vil så gjerne at du er en av de som kommer fram. At du ikke er en av de som gir opp på veien, som gir seieren til de som ga deg helvete. Du fortjener bedre enn det. Du er bedre enn det.
Og den ryggsekken du bærer… den blir lettere etterhvert, den blir mulig å bære. Livet kan bli godt, også for deg, om du bestemmer deg for å stå i det, ta et steg av gangen og våge å tro på at det finnes bedre dager der framme et sted. Jeg har tro på deg, du har kommet utrolig langt allerede.
Jeg har ikke overskudd til å potensielt leve 33 år til uten å møte noen og kjempe for noen jeg ikke kjenner.
Jeg trener 3 til 4 dager i uka. Går til og fra jobb, ligger på ca 20 tusen skritt om dagen. Spiser sunt, drikker omtrent ikke, kun kaffe på jobb, har mennesker rundt meg hele dagen. Men ingen å prate med. Men har aldri følt meg mer distansert. Alt føles fremmed. Jeg er konstant redd og usikker. Gråter på vei til og fra jobb. Har prøvd å snakke med sjefen og noen andre på jobben, får i svar att det er ikke noe de kan gjøre siden vi kun er kolleger. Jeg blir utestengt fra julebord og sosiale aktiviteter på jobben fordi jeg er lærling og ikke fullverdig ansatt. Jeg prøver å by på meg selv, ta initiativ, ansvar og planlegge aktiviteter. Men blir møtt med motstand.
Høres ut som du gjør mye riktig. ❤️ Skjønner godt at du føler deg distansert, at ting kjennes fremmed. Det er naturlig når du har det slik som nå og har hatt det sånn i lang tid.
Kjenner jeg blir litt forbannet på jobben din. Spiller da ingen rolle om en er lærling eller ansatt! Hos oss blir alle inkludert på julebord, alt fra de som er på tiltak fra NAV til øverste leder. Håper inderlig du kommer til en bedre arbeidsplass når du er ferdig med lærlingtiden din.
Klarer du å drite i de som tilsynelatende ikke ser lenger enn sin egen nesetipp? De er ikke verdt tiden din. Du trenger ikke mange, men noen få nære. Er det noen du kan ta kontakt med på trening? Lavterskeltilbud via kommunen? Selvhjelpsgrupper? DNT-turer? En kan treffe utrolig fine folk på uventede steder.
Jeg tror ikke du går 33 år til uten å møte noen. Hvis du fortsetter å kjempe for deg selv, vil du sannsynligvis være på et helt annet sted innen få år, kanskje til og med innen neste år. Men akkurat nå er du kanskje der at du ikke lever, men overlever. Puster deg gjennom minutt for minutt, time for time og dag for dag.
Gi deg selv tid. Stå i det. Finn flokken din. Du har bedre dager foran deg.
Spiller liten rolle hva dere gjør. Men glad på dine vegne at de tilsynelatende har en god og inkluderende arbeidsplass.
Har prøvd noen lavterskel tilbud i byen her, men føler meg mer syk av å gå dit…
Jeg svømmer hovedsakelig, og de tidene jeg svømmer er det hovedsakelig pensjonister tilstede, som foretrekker å sitte i badstuen. Noe som er ett ukomfortabelt syn, og ett sted jeg ikke ønsker å være.
Jeg hadde planer om å avslutte kapittelet når jeg besto/ strøk fagprøven. Men nå, er jeg usikker på om jeg klarer å komme meg igjennom året. En av årsakene er at en av besteforeldrene som kommer å henter av og til. Er en person som jeg hadde ett overgrep mot meg for ca 20 år siden. Hver dag blir jeg minnet på samtlige minner jeg trodde jeg hadde glemt. Ingen hjelp å få. Ledelsen sier det bare er å dukke opp på jobb, smile, le og legge alt bak seg når en er på jobb. Siden jeg er der for andre og ikke meg selv. Og det er så mange som er avhengig av at jeg kommer… Hvis dette vedvarer, lever ikke jeg ut året. Rett og slett fordi jeg ikke vil.
Ja, lavterskeltilbud er for de aller sykeste og internkulturen blir deretter. Prøv “høyterskeltilbudene” isteden. De kan være vanskelig å få øye på, men det er ingen som aktivt hindrer deg i å finne dem.
Har du anmeldt de som utsatte deg for vold og/eller overgrep? Hvis ikke anbefaler jeg deg sterkt å gjøre det. Sannsynligvis blir det henlagt da slike ting er vanskelig å bevise. Men du blir hørt og får plassert skylden og ansvaret på riktig sted, nor dom kan bidra i bearbeidelsen din. Det kan også bidra til å bane vei for framtidige ofte. Hvis denne personen begikk overgrep mot deg, kan det være hen fremdeles begår overgrep (feks mot barnebarnet hen henter).
Det er hjelp å få, men virker nesten som om hjelpeapparatet har gitt deg litt opp eller at du har gitt de opp. At mye har vært prøvd uten å gi særlig bedring. Kanskje fordi du har gitt deg selv opp?
Da jeg følte jeg druknet i alt jeg bar på så prøvde jeg å puste meg gjennom det og tenke på 3 gode ting i livet mitt. 3 ting jeg satt pris på. Jeg fylte på med flere ting etterhvert og gjentok listen som et mantra. Lister hjelper meg å fokusere på det som er viktigst, her og nå. Hvis du kjenner godt etter, lager en liste på minst 3 punkter (gjerne flere), hva trenger du akkurat nå for å få det bedre? Prøv å være så ærlig med deg selv som du klarer. Se på listen. Hva kan DU gjøre for å realisere disse 3 punktene, hva må til? ❤️
Vi kan ikke alltid bestemme hvilke kort vi får i livet, men vi bestemmer selv hvordan vi spiller de. Jeg har opplevd mye traumatisk i barndom og voksenliv, men jeg nekter å la det definere meg. Nekter å være et offer. Sammen med hjelpeapparatet og flokken min, kjemper jeg meg tilbake til et liv der jeg føler meg trygg, har det godt med meg selv, elsker og evner å bli elsket. Veien er knalltung å gå, men den er mulig å gå. Det er veien din også, om du bare vil. Men du må bestemme deg for å ville. Du har rett til å gi opp livet, men jeg synes du skylder deg selv å leve. Det bor for mye bra i deg til å bare kaste inn håndkleet og la voldsutøverne vinne.
Lavterskeltilbud er for alle. Om flere innså det, ville internkulturen bli deretter. 😉
Kom gjerne med forslag til gode tilbud, om du har noen. Trådstarter virker åpen og setter sikkert pris på konkrete forslag som kan bidra til en bedre tilværelse på kort og/eller lang sikt.
Det er et godt poeng. Men da må en hel gjeng møte opp samtidig, det har lite for seg at én person drar hele lasset alene. Jeg har tatt min del av den dugnaden for mange år siden, og er ferdig med det.
Høyterskeltilbudene må man som sagt lete opp selv. Jeg har ikke oversikt over alt som finnes over hele landet. Men det finnes f.eks. folkeverksteder, kunst- og musikkollektiver eller selvutviklingstradisjoner, bare for å nevne noe. Poenget er at det skal ha et kvantitativt aspekt og at det sosiale er en ekstrabonus. Man skal skape noe sammen etter objektive standarder, ikke ut fra hva den enkelte føler er bra nok.
I mangel av bedre alternativer har jeg laget mitt eget, så får de som vil være med eller la være.