Jeg tør ikke å si det til noen, men jeg tenker hver dag på hvordan det ville vært uten meg her.
Når jeg går i skogen ser jeg på hvilket tre som ville vært best å henge i.
Tankene begynner å bli rimelig mørke.
Jeg føler meg utenfor samfunnet, mislykket, håpløs og uten framtid.
Jeg er 29 år. Har ingen jobb, har masse gjeld, og bor hos mor.
Jeg har hatt depresjon i lang tid, som har ført til spiseforstyrrelser og alkoholmisbruk. Har alltid hatt ekstremt dårlig selvbilde og selvtillit, har fått diagnosen sosial angst og en muligens ADHD. Dette har ødelagt mye i vennskap, forhold og jobb.
Jeg klarer ikke slutte med alkoholen, for den er det eneste som gjør meg lykkelig.
Til vanlig er jeg den mest sprudlende og hun med godt humør hele tiden, derfor får jeg stempelet alkoholiker. Men ingen vet de helt ekstremt mørke tankene som holder meg våken om natta.
Skulle ønske jeg hadde noen som giddet å høre på meg.
ikke noe farlig å si det til noen jeg har sakt det til mange men virker ikke som folk bryr seg alikkavell.
jeg går og tenker på selvmords tanker vær dag og gjort det i 15 år, jeg vil ikke anbefale det det tar på. men for meg er det forsent… det er ingen skam i å bo hjemme enda og ikke ha jobb slikk markede er i dag er det ikke lett og få jobb. men snakk litt med legen din om det kansje han/hun kan hjelpe deg. lykke til videre hilsen mann 35…
Takk @Jahvaskaldetvære, for at du orket å bruke tida di på å svare meg.
Trist å høre at du har tenkt på det i så lang tid. Dessverre kan man ikke styre det, jeg får tanker og bilder i hodet jeg ikke klarer å få bort med mindre jeg hører på ekstremt høy musikk eller drikker det bort.
Jeg har hatt samme problemet i 10 år og første møtet med legen fikk jeg utlevert antidepressiva. Og har fått hjelp siden. Så legen kan ikke gjøre noe.
Håper det løser seg for oss begge.
Lykke til selv og tusen takk.
ja for meg løser det seg om noen år for da er ikke jeg noe mere.
Ikke si det. Når jeg tenker det så minner jeg meg selv på den smerten jeg etterlater andre. Det er det eneste som hjelper meg. Man slipper unna selv, men man påfører andre enda mere.
jeg har ingen som kommer til og merke att jeg er borde
Det tror jeg. Uansett, prøv å tenk litt på det sånn. Når man er så langt nede at man har disse tankene, da kan INGENTING stoppe oss. Siden jeg fikk disse tankene har jeg tenkt at, nå kan det ikke bli verre, så nå kan jeg egentlig gjøre hva jeg vil. Jeg kan drite meg ut, jeg kan drikke så mye jeg vil, gjøre det jeg alltid har ønsket. For det kan ikke feile mer! Folk snakker om meg, ler av meg, og det går rykter om meg i byen. Men vet du hva, nå bryr jeg meg faktisk ikke! Jeg danser og snakker med hunden min på tur. Jeg driter meg ut på byen i helgene. Jeg gir egentlig veldig faen og tenker, det kan ikke bli verre men om det blir det er utveien enkel.