Jeg tror kanskje ikke livet er noe for meg

Selvmordstanker
1

Jeg tror kanskje ikke livet er noe for meg.

Jeg tror jeg er for sensitiv, for kaotisk, for ubesluttsom, for forvirret og rådvill til å kunne leve ett godt liv. Jeg er veldig sliten, og jeg er bare 23.

Jeg vet jeg er relativt ung. Jeg vet ikke hvordan det er å være midt i livet, med en karriere, stabil økonomi, og kanskje barn. Jeg vet ikke hvordan det er å være 78, med full av visdom og livserfaring. Jeg vet bare hvordan livet mitt har vært til nå, og det har budd på en berg og dal bane av angst, frustrasjon og sinne, med en rød tråd av depresjon som har vart mesteparten av livet mitt.

Selv når jeg har latterkrampe av noe morsomt noen sa, så er det en liten stemme som forteller meg at jeg er bedre død. Selv om jeg er ute på landet og klapper dyr på en gård, så tenker jeg på det evige presset om å ha karriere og ett livsmål. Jeg tenker på økonomi, på kjærlighet, på sorg, på karrierevalget mitt og om jeg tar riktige avgjørelser eller ikke. Jeg tenker på hvordan jeg skal ta livet mitt. Jeg tenker på hvordan jeg skal gjøre det på best mulig måte, slik at sjokket blir minst mulig for de rundt meg.

“Du må utnytte tjueårene, du får de aldri igjen”, “Du er på ditt beste i den alderen, ikke kast det bort!”. “Skal du ikke gi noe tilbake til samfunnet?” “Burde du spise det der?” “Når trente du sist?” “Burde du ikke lese?” “Hjelp meg, jeg kan bare lene meg på deg” “Hvorfor kom du ikke i dag?” “Sikker på valget ditt nå?” “Hva vil du da? Gå for det du vil!” “Hvorfor drikker du ikke?” “Hvorfor er du så stille?” “Kanskje du skal se en psykolog?” “Du har alltid vært så tungsinnet” “Hvorfor slutter du ikke bare å tenke?” “Du overtenker!” “Hvorfor er du så redd for alt mulig?”

Jeg er lei av å gjøre feil, henge etter, misforstå, gå tilbake, endre mening, ikke stole på meg selv, og så angre alt sammen. Jeg er lei av å prøve å nyte teen min, selv om verden faller fra hverandre. Jeg er lei av å se hytter i flammer på nyhetssendinger, oversvømmelser som følge av global oppvarming, og utmagrede små barn i land langt unna som ingen ser ut til å ville hjelpe(bare utnytte). Jeg er lei av å jakte på dopamin og serotonin, og jeg er lei av å prøve å forstå meg selv, meditere, hvile og puste. Jeg er lei av å snakke om det.

Joda, jeg er sikkert dramatisk. Joda, jeg er sikkert naiv, og joda, det blir sikkert bedre i fremtiden. Kan også hende det er ønsketenkning, men det er det ingen av oss som vet.

2

Det du beskriver her er ganske vanlige tanker når man er i begynnelsen av 20-årene, og har ikke nødvendigvis noe med deg å gjøre.

Har du noen voksne rollemodeller du kan drøfte tankene med, og som kan hjelpe deg å identifisere årsaker og sammenhenger?

3

Jeg regner med at det er ganske vanlig. Jeg har gode foreldre jeg kan snakke med, men jeg gjør det sjeldent. De sier jeg dyrker mine tanker og følelser selv, og at på et eller annet punkt må jeg slutte å “underholde” det. Det er kanskje sant på et ubevisst nivå? Jeg prøver å tenke at følelser og tanker ikke er fakta, men de er uheldigvis ganske overveldende.

4

Isolert sett er det riktig, det dine foreldre sier. Men når de kommer med slike uttalelser må de også kunne redegjøre for hvordan man går frem for å endre sitt tankesett. Det finnes folk som kan lære deg dette, men det må gjøres IRL og ikke gjennom et nettforum. Eventuelt kan du sende meg en melding, så kanskje jeg kan sette deg i kontakt med noen.

5

Hvem kunne du ha satt meg i kontakt med eventuelt? Er du veileder her? Takk for at du bruker tiden din på dette forresten. Setter pris på det.

6

Veilederne svarer ikke på innlegg på forumet. Hvis man ønsker å snakke/skrive med en veileder, må man gjøre det direkte til dem ved å trykke til “skriv til veiledningstjenesten”, ringe eller chatte med dem. Man er også garantert svar når man skriver til dem :)

7

Jeg er en engasjert samfunnsborger som setter fakta foran følelser i min tilnærming til psykisk helseproblematikk. Jeg gir de rådene jeg selv skulle ønske jeg hadde fått da jeg var på din alder. Du er god til å ordlegge deg og beskrive hva som er problemet, og jeg tror du kan ha nytte av denne tilnærmingen.