I over en lang periode har jeg tenkt masse på å ta mitt eget liv, har følt meg alene i mange år, alt startet etter at jeg ble separert , mistet personen jeg elsket, og jobben, økonomien gikk til helvete, null hjelp å få, har rett å slett ikke følt meg bra nok for noen eller noe, hver gang jeg trodde jeg fant noen jeg trodde jeg kunne stole på ble jeg avvist, fortalt om å skjerpe meg, at du er en voksen person, alle har sine utfordringer osv osv, eneste lyspunktet jeg har hatt så lang er mine to barn som med tiden har fått meg litt opp, men med mye motstand og negativitet rundt i livet og stadig utfordringer som baller seg på, syns det er vanskelig å fortelle å leve der alt bare er og blir dritt.
Har ADHD og føler intens på at uansett hva jeg gjør er det aldri godt nok, eller blir mistolket , kan ikke være for hyggelig mot andre for det blir tolket som flørt eller vil noe mer, kan ikke ha en dårlig dag for blir tolket som sur, grinete, ufin og drittsekk. Og selv om man prøver å finne en mellom ting, så er det heller ikke bra nok.
Enda en ting som blir utfordrende,enda mer tanker i hode, vil ikke være her mer, og med tiden fant jeg en ny person som virket interessert i meg, som ga meg en smule håp på en bedre tid, men etter mye avvising fra tidligere var det vanskelig å snakke om min diagnose og hvem jeg er, så ble mer utfordrende og mistolket på diverse måter, der det forholdet gikk opp og ned og endte opp med å skille veien der jeg aldri snakket med vedkommende igjen, og var tilbake ned i mørket med mine demoner som vil at jeg skal bli med dem, liker ikke å snakke om følelser da hver gang jeg ga et forsøk på å åpne meg,ble jeg avvist og satt til side. Så lukket meg mer og mer igjen. Med mye tanker har hode mitt kommet fram til at det er snart på tide å takk for seg, dette er noe man ikke orker mer, eller vil mer. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal forklare de to barna mine at faren dems ikke har det bra? Og at han ikke kommer til å være der når de vokser opp? Tankene grubler på hvordan jeg skal ende livet mitt…
Har ikkje mykje av råd å gi deg. Vil berre sende deg nokre ord i håp om at du tek ein dag om gangen og at det kanskje kjem lysare dagar. Noko av det verste er at ein misser seg sjølv, og at ein risikerer å bli slik omgjevnadane stemplar ein som.