Sjølmordstanker, ensomhet og veit ikke. Et rotete innlegg

Selvmordstanker
1

Jeg har ikke vært inne her sida januar/februar i år og det er lenge.
Har ikke hatt på varsler her, eller på noen sosiale medier og har heller ikke orka å gått inn hit. Til tross for at jeg søkte venner forrige gang jeg skreiv her inne. Med tanke på hvor ensom jeg var i byen, så klarte jeg ikke å bli kjent med nye, uansett hvor mye jeg ville. Energien var borte, livsgnisten var borte. Og er for så vidt borte ennå, men jeg bor ikke i byen lenger.

I slutten av mars vart jeg sjukemeldt og var sjukemeldt i 8 måneder, på grunn av smerter, men mest på grunn av psyken.
Har slitt jævla lenge (typ sida da jeg var 11 år - er 27 nå), men sjølmordstankene starta våren/sommeren 2022 og jeg husker det godt. De har ikke slutta. I 2022 og 23 så var det mest “spontane” tanker. Som vil si at de var ikke tenkt igjennom, og hadde veldig vondt på de tidspunktene om det gir mening.
Gjennom året 24 så har det vært mer jevnt. At jeg har lyst til dø i en lang periode. Det er sjeldent dager der jeg ikke vil dø.
Er mest likegyldig, fjern og nedstemt. Sjeldent glad. Veit at det er normalt å ikke være glad 24/7, men det er normalt å føle seg mer vel og fornøyd. Det er jo ingen tvil om at jeg ikke føler meg bra nok og trenger et bedre sjølbilde, men jeg er sjukt ensom også. Det hjelper ikke. Tankene mine flyr rundt hele tida, og medisinen for adhd hjelper litt, men veldig lite på de verste dagene mine.
Går til psykolog og føler det ikke hjelper, og jeg husker sjeldent hva vi har prata om…
Men jeg prøver og det er sjukt vanskelig. Fremgangen med detta året må væra at jeg ikke konstant er trist, men alt i alt så har det ikke vært noe fremgang. Har sjølskada meg i over 2 år nå, men det har jeg blitt flinkere på - altså at det er sjeldent det skjer.

Veit det er mye positivt som skjer i 2025, men jeg er dritt lei og orker ikke tenke på hva som skjer på nyttårsaften en gang. Nyttårsaften har alltid vært den verste dagen i året.
Aldri følt meg mer ensom enn da.
Og jeg har venner, men jeg føler meg nedprioritert. At jeg er den kjedelige. Føler meg ikke nok.
Veit jeg er nok ovenfor familie, men det hjelper ikke.
Familie er ikke nok, sjølom jeg er glad i de. Tenk, har ikke sett venner sida oktober og alle har vært “opptatte”. Både opptatt og ikke interessert i å henge. Og derfor trenger jeg nye venner, men det er vanskelig og nå som jeg har flytta er det enda mer vanskelig enn tidligere.
Har interesser som jeg liker og elsker, men det er ikke nok lenger. Da sier det seg sjøl at jeg må få ordna opp i det messy hodet mitt. For ingenting betyr noe lenger, dessverre.
Veit ikke hvor jeg vil med detta innlegget en gang, men måtte lufte noen tanker.

Hvis du leste igjennom innlegget, så takk.

2

det er vondt å høre at du har det såpasss vondt. kan ikke forestille meg hvordan det er. er det noe som kunne ha gjort det bedre?

3

Takk som leste! Det skulle jeg gjerne likt å visst sjøl. For jeg tar i mot alle tips og råd.

4

Har du noe fysisk aktivitet i hverdagen?

5

Hei.

Det er leit å høre at du har det slik.

Jeg tror du hadde hatt godt nytte av å greie å kjenne mer på ting som er gode for deg, finne småting som gjør godt, men jeg forstår også den ensomhetsfølelsen din, og den kan være veldig oppslukende, for man trenger og ønsker jo å være med andre folk.

Er du lite til stede i samtalene med psykologen, ettersom du ikke husker hva dere har snakket om etterpå? Kanskje du trenger hjelp til å bli mer til stede her og nå?

Det er fint å høre at du har blitt flinkere til å ikke selvskade deg. Det er en seier i seg selv. Og at du ikke konstant er trist lenger, men jeg skjønner at det er frustrerende og at man kan være så sliten av å jobbe så hardt og føle at man knapt kommer noen vei. Å finne ting som kan gi en en følelse av ro inni mellom og pauser fra jobbingen og alle tankene, er veldig viktig, ellers blir man jo bare helt utslitt.

Når det gjelder selvmordstanker, så er det med dem, slik som med andre tanker, at de tankene man stadig gjentar for seg selv, vil gå fortere og fortere i hjernen, fordi man på en måte kjører opp motorveier som de tankene kjører på ved at de blir gjentatt og gjentatt. Det er derfor ikke så rart om du opplever at selvmordstankene har fått mer og mer feste.

Har du fortalt psykologen om selvmordstankene dine?

Du har flere ting og folk som du er glad i og som du liker, men du skriver at de ikke er nok lenger, og det er typisk at man ikke føler glede over ting som tidligere ville gjort en glad, når en er deprimert. Men jeg tenker også at du savner noe du ikke har nå, og det er fullt forståelig.

Så trist å høre at vennene dine har vært opptatte siden oktober, og at du ikke har fått vært med dem lenger. Jeg tror dessverre mange folk kaster bort tid på ting som man kanskje ikke er bra for en å bruke tid på, men de kan også bare være opptatt med sine ting. Jeg har også venner som jeg ikke ser så ofte, og merker at når andre har noen, så er det ikke så lett å få møtt dem. Det å få deg nye venner, høres ut som en fin plan, selv om jeg skjønner at det ikke er så lett. Er det noe du liker å gjøre, en aktivitet man gjør med andre? Det syns jeg iallfall jeg er en fin måte å bli kjent med nye folk på.

Jeg tenkte selv at det viktigste først var å få fikset meg selv, men så lærte jeg at det jeg trengte først faktisk var å få mer kontakt med meg selv og her og nå, og greie å kjenne på gode ting her og nå, om det bare var i små blaff eller små øyeblikk. Men de betyr så mye, å kjenne seg litt godt, kjenne på noe som er godt. Det å bruke sansene - se, lukte, smake, høre, kjenne på gode ting hjelper også til å roe ned, og det vil også kunne roe ned tankekjøret.

Det er bra du skriver her for å lufte tankene dine. Det er noe jeg selv også syns er veldig nyttig, å få skrevet og få ting ut. Så kan det også gå an å se ting på en litt annen måte. Det er ikke så lett å vite hva man egentlig kjenner på eller hva man trenger, eller hva man trenger først - for man kan gjerne ikke ta tak i alt på en gang, og da kan det hjelpe å skrive og prøve å få satt ord på det, enten til seg selv eller å dele det med andre. Så det må du bare fortsette med hvis du vil.

6

Oh yes, trener 4-5 ganger i uka og har alltid drevet med trening, men som sagt så sliter jeg med smerter. Så jeg får ikke trent som før

7

Hei! Takk for et langt og ordentlig svar. Skal tenke noe av det du svarte.

Det med hukommelse gjelder nok alt egentlig, dessverre. Sliter med det.
Har nok fortalt psykologen min nesten alt, og sjølmordstanker veit ho om. Får ikke møtt ho så ofte, for ho er i byen og jeg er på bygda. (Kommer ikke til å bytte).
Venna mine har vært opptatt i alle år, men spesielt nå som jeg bor på bygda så er man enda mer aleine enn før og det er mindre å gjøre, så man føler mer på det. Også har jo mennesker tendens til å prioritere heller kjærligheten, og da blir man automatisk aleine da også.
Veit jeg trenger nye venner, men det er vanskelig som du skreiv.

8

Bare hyggelig :) Jeg håper det kan være litt til nytte for deg.

Det med hukommelse kan kanskje øves på, som det å øve på å bli mer bevisst til stede her og nå. Jeg vet at det ikke alltid er like lett, særlig hvis det er mye følelser involvert, og at det kan være lurt å begynne i det små. Se om det er små ting du kan være bevisst på her og nå, og det å prøve å huske tilbake til hva man har gjort, rett etter man har gjort det. Gjerne skriv det ned for deg selv, eller til andre, ting har skjedd eller ting du har gjort.

Det er også for å greie å få nye og gode ting til å få komme inn. Det er lett at man blokkerer for det, av ulike grunner, og hvis man ikke greier å være til stede og ta inn ting som er ok eller til og med litt godt, så skjer det jo ikke noe forandring inni en - da er det jo fortsatt bare det vonde som tar like stor plass, eller mer og mer plass, fordi det jo føler tyngre og tyngre jo lengre man har det slik.

Jeg regner med at psykologen kan hjelpe deg også mer å være mer bevisst til stede og få med deg mer hva dere snakker om, hvis du forteller den om det.

Jeg skjønner det med å bo i bygd, at man kan være mer alene da, særlig hvis vennene dine bor andre steder. Og det at folk tendens til å prioritere kjærligheten, er et kjent fenomen. Jeg syns at folk kan legge litt for mye press på at kjæresten skal være alt og ikke se verdien av å ha venner og folk å gjøre ting med ellers også, men det er nå deres valg. Det kan da være fordeler med å bo i bygd også, hvis man liker det de gjør i bygda - da man da gjerne kjenner folk når det er et lite sted og at det er ting som “alle” gjør. Iallfall var det slik i den bygda jeg kommer fra.