jeg er over 20 og aldri vært i noe forhold eller følt meg ønsket av noen
alle rundt meg har det
det er åpenbart noe feil med meg hvis ingen klarer å se på meg med kjærlige øyne
jeg vet ikke hva det er og jeg skammer meg så mye over det
jeg er bare en statistisk anomali
jeg klarer ikke se meg selv i speilet lenger
jeg ser bare et jævla stygt monster
og vil bare dekke til det ansiktet
det gjør så vondt og det er så håpløst
jeg er så sliten
kanskje det er på tide å hvile
Jeg vil gjerne se den statistikken du henviser til her.
Her har følelser fått lov til å ta totalt overhånd.
Ut fra det du skriver er det du selv som påfører deg mest smerte akkurat nå, i en ukontrollert nedadgående spiral.
En vei ut av den i starten er å rette fokus mot dine oppgaver, interesser og evt. finn deg en hobby eller aktivitet du kan avvikle tankekjør med. Skole, arbeid, eller hva som helst distraherende som ikke er intensjonelt selvskadende. Og vurder å snakke med din fastlege om henvisning til noen som du kan snakke med. Noen du kan fortelle nøyaktig det du har skrevet her, sånn at du kan starte aksept av hvorfor du har det slik og fortsette livet ditt med de følelsene i bakspeilet der de sannsynligvis hører hjemme.
takk som svarer. nettopp det som er problemet, jeg driver med hobbyer, er så mye med venner som jeg klarer og studerer aktivt. disse tankene kommer når jeg er alene i litt lengre perioder utover f.eks. kvelden, og det kan jeg umulig unngå
har allerede tatt kontakt og avventer svar men i mellomtiden er det veldig veldig vanskelig
Det er sant. Men du kan via intellekt velge å observere dem litt på avstand, gjenkjenne dem som unyttige tanker du ikke får gjort noe med enda og som ikke nødvendigvis hører til akkurat der og da, deretter akseptere at de er der, og la de passere uten å knytte deg for sterkt til dem og la de ta over deg. Når tanker gjentar seg selv, begynner det å bli litt mental søppel og intellekt må ta styring. Respekt for sine egne behov kicker litt inn der, og det inkluderer å bruke intellekt og følelser/signaler fra kropp ca 50/50, ikke det ene særlig mer enn det andre.
En konstruktiv ting du kanskje kan gjøre med dem til du får noen å prate med, er å kjenne etter hva slags behov du kanskje kjenner mens du observerer tankene dine. Kanskje noe du skulle gjort, noe du vil gjøre, noe du trenger. Fokuser på å være ærlig med deg selv, da det er lett å la tabuer, frykt og/eller fordømmelser fra andre legge skjul på behovene dine.
Signaler fra kroppen via følelser eller spenning/risting/skjelving etc. kommer som regel fra et eller flere behov, og de er ikke nødvendigvis lett å finne ut av, særlig ikke når de begynner å overlappe hverandre og har vært trykket ned en stund. Men de beholder sin form og man kan på sikt lære å kjenne dem igjen og ta litt styring.
Ønsker deg lykke til og håper du finner noen gode du kan prate med som kan reflektere og kartlegge tankene dine litt sammen med deg.
Hei! Veldig leit å lese at du har det sånn og får sånne tanker når du er alene. Høres ut som du blir veldig angrepet og holdt nede av det :( Jeg er her om du vil prate om det. Klem <3