Jeg sliter veldig med selvmordstanker om dagen og jeg føler en stor skam om noe jeg har gjort. Den skammen er veldig vanskelig å leve med,det er enkelte dager hvor tankene er enda større enn andre dager. Jeg føler at jeg ikke har rett til noe støtte fra noen etter det jeg har gjort.
Vi må alle lære å leve med våre valg, ved å først akseptere ovenfor oss selv at vi gjorde de.
Skam er en følelsesmekanisme som ganske enkelt forteller deg at du selv synes det var feil. Nå maser bare huet ditt på deg at det er faktum. Observer den tanken og aksepter at den er der og hvorfor. Deretter prøv å lytt til behovene dine for å komme videre. Kanskje du trenger å beklage til noen eller fortelle noen involvert om hva du gjorde og hvordan du nå føler deg. Dette gjelder like mye om det er bare til deg selv, for å kunne nå aksept… Etter dette er det kun tid og andre fokus som helbreder den mest umiddelbare smerten… Av og til er det KUN tid som kan helbrede.
Dø skal vi alle en dag uansett, mens vi nå faktisk er her, kan vi like godt cruise videre i tilfelle noe bra faktisk skjer innimellom. Ingen kan fremtiden sikkert. Kanskje du får kreft om 2 uker. Kanskje du møter ditt livs kjærlighet. Verden er et nådeløst sted, og de bra tingene vi faktisk har i livet vårt tror jeg iblant tror vi ikke klarer å se og sette pris på når vi er fanget i vår egen lille boble.
Når det er sagt, hjelper det å ta seg selv og utfordringene rundt seg litt mindre seriøst, gjøre behovet litt mindre for kritisk perfeksjon, enn man kanskje allerede har gjort, for å komme seg ut av den boblen. Jeg er ikke så viktig, er bare er. Da blir ting og følelser tilknyttet også mindre kritiske, og man kan på sikt velge å gjøre positive ting viktigere når man gjenkjenner dem. Gi litt faen i tanker som ikke har mål og mening, rett og slett. Vanskelig, men ikke umulig.