Hei, alle på forumet.
Jeg har skrevet her tidligere, fordi jeg generelt har slitt med tilbakevendende selvmordstanker over en lang periode nå. Det har jeg lært meg å leve med på et vis, altså at jeg ikke er så redd disse tankene lenger. De kommer, jeg ser dem, og jeg vet at de på et eller annet vis er der for en grunn.
Noen kvelder har disse tankene blitt veldig intense, og når jeg kjenner det bygge seg opp går jeg bare rett og legger meg. Uansett om klokken er åtte eller ti. Da vet jeg at det ikke blir bedre, og jeg er så stolt over at jeg klarer å gjøre den kraftanstrengelsen det er å bare legge seg, skru av hjernen… Det tipper jeg dere kan kjenne dere igjen i at er veldig vanskelig!
Nå har ting blitt vanskeligere. Jeg har anmeldt en person som var nær meg for vold, og jeg har hatt håp om en ny fremtid. For noen dager siden fikk jeg svar fra politiet om at de henlegger saken. Det var jeg veldig forberedt på, så det tok jeg ikke så tungt. Det som derimot knakk meg, var at de hadde hatt avhør med både meg og denne andre personen, og konkludert med at det mest sannsynlig ikke hadde skjedd noe alvorlig uansett om det kunne bevises eller ikke, omgjort saken fra «mishandling» til «hensynsløs adferd» og presisert at de med særlig styrke konkluderte med at gjerningsmannen var uskyldig anklaget, og at jeg hadde behandlet ham like dårlig tilbake.
Jeg hadde ikke i min villeste fantasi sett for meg dette utfallet. Det utløste en ekstrem krise i meg. Først fikk jeg en helt absurd ro. Det var som en enorm lettelse, at jeg endelig fikk svaret jeg trengte på at det er jeg som er problemet, at jeg både overdriver, er gal, og at jeg er farlig for mine nærmeste. Jeg fikk sånn ro over at jeg kunne forlate denne verden med god samvittighet, og at alle kom til å klare seg mye bedre uten meg.
Samtidig opplevde jeg at jeg liksom befant meg i en «smerteboble», det var i alle fall uttrykket jeg brukte. Jeg har ingen annen beskrivelse av det. Den første dagen var definitivt verst, jeg tror ikke jeg har vært så «nær døden» som da. I går tok kjæresten min seg fri fra jobben for å være med meg, vi dro på et spa og var der hele dagen. Han overnattet også på sofaen her hos meg.
I dag er det bedre. Jeg er alene på dagtid, og skal distrahere meg med å se på Netflix, dusje, og hvis det blir ille, skal jeg ta bussen til en bruktbutikk. Der er det så mye rare klær, man må virkelig kjenne og lukte og ta, og det er veldig god distraksjon!
Så ville jeg lage dette innlegget her. Jeg har en åpenbar svakhet i at jeg ikke tørr å fortelle dem rundt meg hvor ille selvmordstankene er. Jeg tror de forstår noe, det er jo faktisk helt åpenbart. Men jeg synes det er lettete å bruke dere anonyme med-mennesker her, fordi dere ikke nødvendigvis kommer til å gå rundt og gruble og bekymre dere! Disse nær meg har jo stått oppi alt dramaet hele høsten, med anmeldelse, traumereaksjoner… Samtidig som livet jo skjer for dem ellers også, og de har mange bekymringer i eget liv. Det er veldig vanskelig å gi dem denne store bekymringen da, i tillegg.
Og poenget er: smerteboblen skal avta, jeg skal være her på andre siden av denne mest akutte fasen, og det skal jeg oppdatere dere på. Det gir meg en slags mening, et kortsiktig prosjekt jeg klarer å gjennomføre.
Overleve, altså! Og hvis noen av dere kjenner dere igjen i denne akutte fasen, innbiller jeg meg at noen forstår hvor vanskelig det er å komme seg gjennom, og jeg ser for meg at noen blir stolte over at jeg klarte det. Det gir meg motivasjon. Det gir meg en slags følelse av at jeg kan oppnå noe, en absurd form for mestring. Om enn innbilt, så er den nyttig.