Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Livet mitt har falt fullstendig sammen, og jeg føler meg som en fange i mitt eget liv. I september fikk søsteren min, som jeg bor sammen med, et massivt hjerteinfarkt og hjertestans. Hun lå i koma i flere uker, og jeg var livredd for at hun aldri skulle våkne igjen. Hun overlevde, men nå trenger hun konstant pleie, og jeg er den eneste i huset som gjør noe som helst for å hjelpe henne.
Hver dag er en endeløs kamp. Jeg lager mat, rydder, vasker klær, handler, går tur med hunden, alt mens jeg ser henne lide med enorme smerter etter flere operasjoner. Hun kan knapt bruke hånden sin, og hun kan nesten ikke gå. Jeg sover kanskje 2–3 timer hver natt, og det har vært sånn i månedsvis. Jeg er helt utmattet. Det føles som om jeg har mistet alt som en gang var meg. Jeg er bare en maskin som holder ting gående.
Jeg har hatt en vanskelig start på livet, og kanskje er det derfor dette treffer meg så hardt. Da jeg var tre år, ble jeg tatt fra familien min av barnevernet fordi foreldrene mine slet med rus. Jeg ble plassert i flere forskjellige fosterhjem, og det var først som tenåring at jeg fikk flytte tilbake til moren min. Dessverre begynte hun å bruke rusmidler igjen, og da jeg var 17, tok jeg selv kontakt med barnevernet og ba om hjelp. Jeg endte opp alene i en leilighet som ble ordnet for meg, men det gikk ikke bra. Søsteren min overtalte meg til å flytte inn med henne da jeg var 18, og siden da har hun vært den eneste stabile personen i livet mitt. Vi har alltid hatt et sterkt bånd, men det som skjedde med henne i september, har knust noe i meg.
Og følelsene mine… de er borte. Jeg er helt nummen. Det eneste jeg klarer å kjenne på er sinne og ensomhet. Jeg later som jeg har det bra for søsteren min sin skyld, men sannheten er at jeg er ødelagt. Jeg har begynt å få påtrengende tanker om selvmord, og det skremmer meg. Jeg har aldri trodd at jeg noen gang skulle havne her, men nå er disse tankene alltid til stede.
For bare noen dager siden havnet jeg selv på sykehus med mistanke om blodpropp i lungene. Det viste seg heldigvis ikke å være tilfelle, men det var da jeg virkelig innså hvor langt jeg har falt. Jeg fikk medisiner der som hjalp meg å sove for første gang på evigheter, men da jeg kom hjem, var alt som før. Jeg mistet interessen for alt og fikk plutselig tanker om at det hadde vært enkelt å avslutte alt, fordi jeg har tilgang til medisiner. Jeg vet at disse tankene er feil, men de dukker opp uansett, og det gjør meg redd.
Jeg prøvde å be om hjelp. Jeg tok mot til meg og så vekk fra skammen og fortalte legen min hvor ille ting er, og han sendte en henvisning til DPS. Men dagen etter kom avslaget – de mente at dette bare er en “normal reaksjon på stress.” Normal?! Hvordan kan dette være normalt? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg klaget med legen min sin hjelp, men jeg hører ingenting. Jeg ringer hver dag, men det føles som om jeg roper inn i et tomrom. Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer dette.
Samtidig drukner jeg i økonomiske problemer. Jeg er sykemeldt, og NAV har brukt over åtte uker på å behandle søknadene mine. Jeg har søknader på over 115 000 kroner som bare står stille. Jeg har ikke penger til overs, og jeg ligger allerede langt bakpå med alt. Det er altfor mye.
Jeg føler meg fanget. Jeg kan ikke forlate søsteren min, for hun trenger meg, men jeg vet ikke hvor mye mer jeg klarer. Hver kveld tenker jeg: “Orker jeg én dag til?”