2023 har vert et helvete for meg siden starten. Mor mi blei diagnosert med både hjerte og nyresvikt, noke så kom som et sjokk på begge to. Men, det fantes medisiner, og mongen leve med det; så me tenkte detta kom te å gå bra.
Itte hu fekk cellegiftbehandling for nyresvikten, gjekk immunforsvaret hennas KRAFTIG i dass. Inn og ut av sjukehuset med lungebetennelse og urinveisinfeksjon blei den nye normalen for oss. August falt hu på badet (ikje alvorlig) men nok te at me skjønte hu ikje kunne bo hima lengre. Det va tungt.
Hu fekk kortidsopphold på revatismesjukehuset, så tok vare på na. Hu måtte ha ein operasjon for livmorfremfall, og den gjekk fint. Trodde me. Når helgå kom, ringte de meg 4 om morgenen og sa hu hadde kasta opp blod og besvimt flere gonger; at eg måtte komma. Klart eg kom.
Svære blodproppar fylte nyrene og lungene te mamma. Legane og akuttavdelingen va fantastiske å forklara, men eg skjønte det gjekk ein aen vei enn me hadde trodd. Mamma va døande; hu sko dø fra meg.
Det sista hu sa te meg va “me sees imorrå te samme tid,” med et smil.
Dagen ittepå va ikje mamma mer. Hu såg ut så hu sov i sengå på MIO avdelingen. Hu va så kald, mens eg klemte eg na.
Denna julå komme te å bli et helvete. Eg bor midlertidig hos storebroren min, (eg bodde ilag med morå våras fra eg va født), og ska få bestevenninnå mi på besøk te jul. Men eg får ikje te eg vil te jul uansett.
Mamman min.
Ka ska eg gjør nå?