Hei :)
Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skulle starte. Akkurat nå står jeg i en akkut nødsituasjon, men livet har vært tungt lenge, i flere år. Jeg bare lurer på om dette skal fortsette slik.
For litt over en uke siden ble min far diagnostisert med kreft. Mine foreldre er opprinnelig fra Sveits, men bor nå i Spania, hvor de driver et lite hotell. Selv bor jeg i Norge med mannen min. Diagnosen til faren min er såpass alvorlig at han måtte umiddelbart reise til Sveits til behandling.
Min mor kan ikke følge etter ham før noen tar over bedriften i Spania. Jeg tilbøy å gjøre dette i en stund, for jeg er er selvstendig næringsdrivende og selv om jeg har egen bedrift, klarer jeg nok å ta over driften av foreldrenes hotell i en stund i tillegg til mine egne oppgaver.
Dette takket de ja til for en uke siden, og spurte om jeg kunne fly til Spania neste dag. Dette gjorde jeg. Siden har jeg vært her, sammen med mor som forbereder seg (og meg) på å dra om noen dager. Mannen min og hunden er fortsatt i Norge, vi venter på farens final diagnose for å kunne se om han kan følge etter. Jeg føler meg fullstendig overveldet av denne situasjonen nå. Ikke bare at jeg må evt. miste min far til en forferdelig sykdom, men også at jeg skal være her alene. Selv når mannen min vil endelig komme hit, vil ikke vi vite når vi kan dra hjem igjen.
Alt dette skjer som høydepunkt av flere år med tunge beskjed. Under korona fikk vi vite at vi ikke kan få biologiske barn; dette hadde vi ikke tid til å tenke så mye på, da det også skjedde i forbindelse med spørsmål om mannen min evt. har kreft. Grunnet pandemien tok det 16 lange måneder for å endelig få svar på at det er “kun” en godartet tumor.
Vi bestemte oss for å så adoptere barn, og har nettopp gjennomgått en 2 års prosess med utredning. Dette var i seg selv en belastende prosess, da det var hele tiden snakk om at utenlandsadopsjon til Norge skal stanses av politiske årsaker. Ni dager etter at vi endelig fikk tillatelsen til å adoptere (nå i juni) ble tillatelsen tilbaketrukket, grunnet nettopp dette med at adopsjoner skal stanses.
Ellers har min svigermor i januar blitt diagnostisert med en uhelbrededelig sykdom også. Dette er tungt for mannen min og meg.
Nå sitter jeg her alene i Spania og lurer på om dette skal bli livet fremover. Mine 30-årene har bare vært dritt. Mens alle våre venner får barn og bygger opp et hyggelig nytt familieliv, blir vårt revet ned, steg for steg. Det kjennes som om vi har ingen kontroll og ingen makt.
Det er ikke slik at jeg har selvmordtanker. Jeg bare sliter med å se på livet som noe positivt lenger. Jeg er i utgangspunktet et ganske blid menneske, og flink til å se det positive. Men det begynner å bli litt mye her.
Så vil bare vite om noen har noen gode råd til hvordan jeg klarer å håndtere alt dette uten å miste troen på livet helt.
Takk for de som tok seg til å lese gjennom dette :)