Hvorfor skal man på død og liv (haha pun intended) måtte fortsette å leve når det ikke lenger gir mening?

Selvmordstanker
1

Jeg klarer ikke lenger å se noe poeng med livet og det er ikke akkurat et tema venner og familie er så ivrige på å snakke om.

Jeg har gjort mye gøy hittil i livet, reist mye, bodd i utlandet mm., men fikk en kronisk sykdom for noen år siden som ødela muligheten for å få barn og tydeligvis også muligheten for å finne kjæreste. Uten egen familie føler man seg ganske på utsiden av samfunnet i Norge. Heldigvis har jeg bra jobb, økonomi og venner, men hva hjelper det når man er kronisk syk, alene og barnløs. Føler jeg bare jobber for å betale regninger.

Er utad ganske aktiv, mye i naturen og er med på en del kulturelt, men det døyver ikke den overordnede tomheten som er der når man ikke har egen familie….kan heller ikke adoptere eller fostre pga sykdommen.

Skulle ønske samfunnet var mindre sentrert rundt barn og familie…men det kommer ikke til å endre seg med det første. Er så lei av babyboom på alle kanter. Det hjelper heller ikke å høre andre damer si at livet deres ville vært meningsløst uten barn. Lurer på hva de tenkte på når de sier slikt høyt!

Vet ikke egentlig hva jeg vil med dette…blir bare så frustrert av at det er forventet at man skal forsette livet når det virkelig ikke ble slik man hadde håpet på.

Sier man at man ikke vil leve blir man stemplet som gal eller deprimert…men hva om det faktisk bare er omstendighetene som suger?

Og ja jeg har vært hos psykolog, la oss bare si at de blir litt svarskyldige…særlig når de sitter der selv med sin lille kjernefamilie og liksom skal hjelpe meg. Det funker ikke, føles bare hyklersk. De hadde nok vært like frustrert om de var i min situasjon eller i andre lignende mindre optimale situasjoner. Skulle ønske det var mer akseptert å ville avslutte livet…da ville nok flere ikke tydd til selvmord.

2

Det er fryktelig tungt når en opplever en så sterk form for håpløshet. Om det kommer av egen helse, uoppnådde mål eller at ting rett og slett ikke går som man ønsket med livet, det er ikke lett.

Etter å ha lest dette bra formulerte innlegget, har jeg noen tanker rundt slik du presenterer problemstillingen. Jeg mener det ikke som kritikk, eller at du på noen måte tar “feil”, bare at jeg tenker litt annerledes. Jeg har selv ytret liknende ting tidligere i livet, men har med mer livserfaring, og andres synspunkt, endret måten jeg ser ting på.

Du virker å fungere bra i det daglige ved å være aktiv, ha bra jobb, økonomi og venner. Alle fantastiske ting å ha, og personlig misunner jeg deg for minst tre av dem. Det høres ut som om du også har levd et eventyrfylt liv frem til frem til du fikk denne diagnosen.
For meg høres dette ut som om du har et rikt liv på mange måter. Det kan virke som om du kanskje legger alle kortene i det at du ikke kan stifte egen familie hverken biologisk eller via adopsjon som følge av diagnosen. Og at det overskygger alt annet du har i livet som har gått den rette veien for deg.
Hvorfor er det slik tror du? Må samfunnet diktere hva som er viktig for deg og din lykke nå som du ikke lenger har muligheten til å få biologisk egne barn?

Jeg stiller disse spørsmålene fordi hva om du en dag for eksempel treffer noen som allerede har barn. Har du ikke da muligheten for å tre inn i en rolle som forelder med tiden? Ville de barna vært “mindre verdt” enn at du for eksempel kunne adoptert?
Eller ville du da kunne befinne deg i en situasjon der du har god jobb, økonomi, venner og en kjernefamilie som du så sterkt ønsker?

Du nevner også at diagnose forhindrer deg tydeligvis fra å finne kjæreste. Igjen, nå mangler det informasjon så jeg vet jo ikke om dette er et faktisk tilfelle, eller en mening. Dersom diagnosen er til bokstavelig hindring for å møte noen, så er jo mine meninger uten betydning uansett. Men jeg gjør et forsøk uansett.

Jeg føler bare med deg, og vil ikke du skal gi opp. Jeg er også syk, alene og barnløs, og har vært det lenge.
Jeg har derimot ikke jobb lenger, stram økonomi og veldig få venner.
Jeg har i perioder også ønsket å gi opp av forskjellige grunner, men har alltid funnet noe som har holdt meg igjen.
Med tiden har jeg blitt bedre kjent med mine utfordringer, og dermed meg selv. Derfra har jeg vært i stand til å hjelpe meg selv, rett og slett bli lykkeligere på tross av mine personlige mangler og eksterne som jobb, økonomi osv.
Det å kjenne at en selv har en verdi, på tross av at man har vanskeligheter er en kraftfull ting. Å syntes synd på seg selv og bære på mye negativitet fører ofte til selvoppfylte profetier. Jeg skjønner veldig godt at jeg har vært alene i så mange år, for hvem ville vel ha nærmet seg noe så negativt og lite innbydende som jeg var på det verste. Det skjønner jeg veldig godt. Jeg ville nok unngått en slik person selv.

Mitt poeng og egen erfaring er at selv om omstendighetene suger, så er omstendighetene ofte noe vi kan ha innvirkning på. Kanskje ikke alltid direkte, men det er ikke alltid at det å angripe problemet direkte er den beste løsningen. Ofte er det de mindre problemene rundt som trengs å endres på.

Nok engang for klarhetens skyld. Alt dette er ikke annet enn bare min mening. Jeg er forstått med at din diagnose kan være til større hindring enn jeg har tatt høyde for, men jeg kan bare gå ut fra mine egne antakelser med den info jeg har.
Og jeg håper du klarer å snu på håpløsheten du kjenner på med tiden, og setter pris på hvor mye du allerede har. Jeg har ingen ønske om at du skal ende opp som mange av oss andre som ikke har mye av det du har bygget deg opp gjennom livet så langt. Du er så nær å ha alt, hvorfor gi opp nå?
Og jeg unner deg alt det beste du kan få, som jeg gjør alle.

Lykke til!

3

Først må jeg takke for et veldig omtenksomt, godt formulert og hyggelig svar. Jeg tar absolutt ikke noe av det som kritikk. Det er kjempegode poenger.

Jeg har vel, frem til nå klart å se livet mye på den måten du beskriver, men tror rett og slett særlig gjentagende nedturer på datingfronten har tatt knekken på meg. Det som er synd med diagnosen er at den ikke egentlig er så skummel (den gir så klart noen begrensninger, men det kunne vært mye værre), men den er sjelden, så folk blir redde, forståelig nok. Folk flest vil jo møte noen som er 100% friske. Det verste er at ingen ser det på meg (eller det er jo egentlig bra), men jeg må jo nevne det på et tidspunkt og det er gjerne da man blir valgt bort….og det er sårt. Har vel bare konkludert med at jeg ikke kommer til å møte noen etter utallige forsøk, men som du sier det kan jo kanskje fortsatt skje.

I tillegg er det jo utenforskapet man føler når man ikke har barn, særlig når man er i en jobb der alle har det…det å bli påminnet om det daglig er litt slitsomt.

Men jeg innser jo at jeg har veldig mye annet bra, pluss at jeg har opplevd mye og kan fortsatt oppleve mye, så jeg burde kanskje heller fokusere på det. Tusen takk igjen for at du delte dine tanker og opplevelser. Det hjalp faktisk en god del. Unner deg og det beste fremover.

4

Jeg er glad du følte det hjalp litt, det var jo det som var håpet.

Jeg er ikke en ordsmed som enkelte andre på forumet, og er ofte redd for at det blir mye babbel og misforstått. Så denne tilbakemeldingen setter jeg pris på.

Jeg vil bare dele ėn ting til med deg.

Jeg tenker at den var skummel nok når du fikk den. Du er jo den eneste som vet hvordan det er å leve som deg. Deg og ditt er det som er viktigst. Slik er det for oss alle.
Da er det lett og føle seg ensom, for ingen kan jo egentlig vite hvordan det er å være meg.
Det er i og for seg sant, men det finnes mange som kan relatere til hva vi går gjennom som et menneske.
La dette seg være kollegaer, venner eller til og med fremtidige kjærester.

En vet aldri hva som ligger i fremtiden.

Karakter bygges ikke på hvor mange ganger du blir slått ned, men hvor mange ganger du kommer deg opp og prøver igjen. Klisje så det holder, men det ligger mye sant i det.

Jeg har god tro på at du har en lys fremtid dersom du gir deg selv tid. Du er godt på vei allerede.
Velger noen deg bort fordi du ikke er 100% kan du prise deg lykkelig at du ikke skal tilbringe resten av livet med den personen.

Ta vare på deg selv og takk for den fine hilsenen.

5

Du er absolutt en ordsmed og kommer med veldig fine innspill og du har jo helt rett, til tross for klisje…det er jo klisje av en grunn :D Det er så lett å glemme slike ting, men takk for påminnelsen og at du tok deg tid til å si dette også <3

6

Vanlige folk blir utilpass og det går ikke

7

Livet kan føles som en stille tragedie man ikke oppdager før det er for sent. Man vokser opp med en usynlig kontrakt, bli en del av samfunnet, finn en trygg jobb, finn kjærligheten, skap en familie. Det er ikke bare forventninger det blir et indre kompass, nesten et løfte man gir til sitt fremtidige jeg. Som barn og ungdom former man bilder av hvem man skal bli, hvordan man skal elske, hva man skal gi videre, og hva man aldri skal gjøre.

Men livet følger sjelden de planene vi lager i uskyld. Det sniker seg inn små forskyvninger. Dårlig selvtillit som hvisker at man ikke er god nok. Valg som føles riktige der og da, men som senere viser seg å være feil retning. Forhold som glipper, ikke nødvendigvis fordi man ikke brydde seg, men fordi man ikke visste hvordan man skulle holde fast. Og hele tiden den så har man den rare tanken at jeg har fortsatt tid.

Tenårene forsvinner nesten uten at man merker det. Tjueårene blir en reise i å finne seg selv, bygge noe, oppleve verden. Man er fortsatt ung, fortsatt i bevegelse, fortsatt i søken. Tredveårene kommer, og man tenker fortsatt at man er i startfasen. At livet egentlig ikke har begynt ennå.

Og så, uten et tydelig øyeblikk er man plutselig midt i førtiårene.
Man ser seg rundt og innser at livet ikke venter lenger. At det ikke finnes en “senere” hvor alt faller på plass. At det som en gang var en selvfølge som familie, barn, tilhørighet ikke bare uteble, men sakte ble skjøvet bort av alt annet man trodde var viktig der og da.

Det finnes en egen smerte i å ha gjort “alt riktig” på papiret, og likevel mistet det som betydde mest. Jobb, karriere, bolig, reiser, bevis på et levd liv, men ikke nødvendigvis et følt liv. Ikke det livet hjertet en gang pekte mot.

Og så begynner en annen fase, kanskje den tyngste, letingen bakover.
Hvor gikk det galt? Når var øyeblikket jeg burde valgt annerledes?
Hvem kunne jeg blitt hvis jeg bare hadde turt mer, forstått mer, elsket bedre?

Man blir sittende fast i en ond sirkel av anger, som om fortiden er et puslespill som kan løses hvis man bare tenker hardt nok. Men det finnes ingen løsning der. Bare flere spørsmål.

Samtidig fortsetter verden rundt, nesten brutalt uanfektet. Andre lever livene man selv en gang så for seg. Barn vokser opp, familier samles, høytider feires. Invitasjoner, bilder, kunngjøringer og små påminnelser om et liv man ikke fikk. Og midt i alt det, en stille, rå sorg og savnet av noe som aldri ble.

Det er en ensomhet som ikke bare handler om å være alene, men om å mangle et helt kapittel av livet. Et rom i hjertet som aldri ble fylt, men som likevel gjør vondt, hver dag.

Tiden, som en gang føltes uendelig, blir plutselig konkret. Begrenset. Ikke som en trussel, men som en realitet. Man begynner å telle, bevisst eller ubevisst. Årene fremover føles færre enn årene bak. Og spørsmålet som vokser frem er ikke bare hva man har mistet, men hva som gjenstår.

Og kanskje det mest smertefulle spørsmålet av alle, hvordan lever man videre med et liv som ikke ble slik man håpet?

8

Hei.
Jeg har heller ikke barn så skjønner godt hvor tungt det er. Det er den der følelsen når man ser andre med barn at det blir extra vondt. Det føles veldig tomt å ikke ha egne barn og bli påminnet på det hver dag.

9

Ja, uten barn føles det virkelig som om jeg har feilet fullstendig i livet.
Jeg går rundt med en dyp indre sorg som aldri slipper taket, og tårene står konstant i øynene mine. Når jeg ser andre med barn, gråter hjertet mitt høyt, og hjernen skriker “Det skulle vært meg!!” Jeg skulle ha hatt tenåringer nå, barn som trenger meg, som jeg kunne gitt all min kjærlighet, all min livserfaring og all min veiledning. I stedet går jeg rundt paralysert, død innvendig. Hele fortiden min, tenårene, 20-årene og 30-årene virker fullstendig bortkastet og ulevd. Jeg går gang på gang tilbake i tid og angrer bittert på alle livsvalgene mine. Jeg tror ikke jeg orker lenger, for sorgen, tomheten og selvhatet blir bare sterkere for hver dag som går. For hvert år som passerer, blir håpløsheten verre. Jeg har ingen kroniske sykdommer, men jeg har i stedet løpt fra meg selv og tankene mine hele livet. Innvendig har jeg vært ødelagt, ensom, tom og uten en eneste bit selvtillit hele livey. I stedet for å møte alt dette i 20- og 30-årene, har jeg flyktet gjennom jobb, reiser, alkohol og rus. Nå i 40-årene har jeg ingenting igjen. Ingen venner, ingen familie, ingen barn. Jeg overlever bare dag for dag, og innerst inne vet jeg at det ikke blir flere julefeiringer, påskeferier eller bursdager for meg.

10

På toppen av det hele kjenner jeg på et enormt sinne og en dyp sorg over den konstante strømmen av nyheter om kjendiser og influensere som venter barn. Det å vite at en 20-årig C-kjendis får sitt første barn, mens mitt eget liv i 40-årene fremdeles er uten barn, er utrolig brutalt å stå i. Jeg vet ikke om mediene i det hele tatt tar i betraktning hvem som mottar disse sakene, men for meg utløser det en kraftig sjalusi og gjør at alt føles enda mer håpløst. Det føles som en konstant tortur som jeg bare skulle ønske at tok slutt.