Det er fryktelig tungt når en opplever en så sterk form for håpløshet. Om det kommer av egen helse, uoppnådde mål eller at ting rett og slett ikke går som man ønsket med livet, det er ikke lett.
Etter å ha lest dette bra formulerte innlegget, har jeg noen tanker rundt slik du presenterer problemstillingen. Jeg mener det ikke som kritikk, eller at du på noen måte tar “feil”, bare at jeg tenker litt annerledes. Jeg har selv ytret liknende ting tidligere i livet, men har med mer livserfaring, og andres synspunkt, endret måten jeg ser ting på.
Du virker å fungere bra i det daglige ved å være aktiv, ha bra jobb, økonomi og venner. Alle fantastiske ting å ha, og personlig misunner jeg deg for minst tre av dem. Det høres ut som om du også har levd et eventyrfylt liv frem til frem til du fikk denne diagnosen.
For meg høres dette ut som om du har et rikt liv på mange måter. Det kan virke som om du kanskje legger alle kortene i det at du ikke kan stifte egen familie hverken biologisk eller via adopsjon som følge av diagnosen. Og at det overskygger alt annet du har i livet som har gått den rette veien for deg.
Hvorfor er det slik tror du? Må samfunnet diktere hva som er viktig for deg og din lykke nå som du ikke lenger har muligheten til å få biologisk egne barn?
Jeg stiller disse spørsmålene fordi hva om du en dag for eksempel treffer noen som allerede har barn. Har du ikke da muligheten for å tre inn i en rolle som forelder med tiden? Ville de barna vært “mindre verdt” enn at du for eksempel kunne adoptert?
Eller ville du da kunne befinne deg i en situasjon der du har god jobb, økonomi, venner og en kjernefamilie som du så sterkt ønsker?
Du nevner også at diagnose forhindrer deg tydeligvis fra å finne kjæreste. Igjen, nå mangler det informasjon så jeg vet jo ikke om dette er et faktisk tilfelle, eller en mening. Dersom diagnosen er til bokstavelig hindring for å møte noen, så er jo mine meninger uten betydning uansett. Men jeg gjør et forsøk uansett.
Jeg føler bare med deg, og vil ikke du skal gi opp. Jeg er også syk, alene og barnløs, og har vært det lenge.
Jeg har derimot ikke jobb lenger, stram økonomi og veldig få venner.
Jeg har i perioder også ønsket å gi opp av forskjellige grunner, men har alltid funnet noe som har holdt meg igjen.
Med tiden har jeg blitt bedre kjent med mine utfordringer, og dermed meg selv. Derfra har jeg vært i stand til å hjelpe meg selv, rett og slett bli lykkeligere på tross av mine personlige mangler og eksterne som jobb, økonomi osv.
Det å kjenne at en selv har en verdi, på tross av at man har vanskeligheter er en kraftfull ting. Å syntes synd på seg selv og bære på mye negativitet fører ofte til selvoppfylte profetier. Jeg skjønner veldig godt at jeg har vært alene i så mange år, for hvem ville vel ha nærmet seg noe så negativt og lite innbydende som jeg var på det verste. Det skjønner jeg veldig godt. Jeg ville nok unngått en slik person selv.
Mitt poeng og egen erfaring er at selv om omstendighetene suger, så er omstendighetene ofte noe vi kan ha innvirkning på. Kanskje ikke alltid direkte, men det er ikke alltid at det å angripe problemet direkte er den beste løsningen. Ofte er det de mindre problemene rundt som trengs å endres på.
Nok engang for klarhetens skyld. Alt dette er ikke annet enn bare min mening. Jeg er forstått med at din diagnose kan være til større hindring enn jeg har tatt høyde for, men jeg kan bare gå ut fra mine egne antakelser med den info jeg har.
Og jeg håper du klarer å snu på håpløsheten du kjenner på med tiden, og setter pris på hvor mye du allerede har. Jeg har ingen ønske om at du skal ende opp som mange av oss andre som ikke har mye av det du har bygget deg opp gjennom livet så langt. Du er så nær å ha alt, hvorfor gi opp nå?
Og jeg unner deg alt det beste du kan få, som jeg gjør alle.
Lykke til!