Det er veldig leit å høre at du føler deg så dårlig igjen, og at du føler deg så alene, ikke hørt og utenfor resten av verden. Det er ikke en god følelse.
Kan du oppleve at du kan føle deg veldig dårlig, lar det komme ut, og så føle deg bedre igjen? Eller iallfall ikke like ille? For meg er det sånn. Jeg har ikke noen fasit på det, bare at når jeg har det dårlig, så trenger jeg andre ting enn dagene når jeg ikke føler meg slik, men også at disse følelsene forteller en at man trenger og ønsker seg ting man ikke har når. Og jeg har begynt å tenke, at selv om man ikke har det slik nå, som man skulle ønske og trenger, så vet jeg jo ikke noe om hvordan det vil bli i fremtiden. Jeg har lært meg at de vonde følelsene og ønskene, også kan være en drivkraft til å søke mot det jeg ønsker og trenger. Og selv om jeg ikke vet hvordan jeg skal komme dit, eller om jeg noen gang gjør det, så opplever jeg det som nyttig nå å la disse følelsene heller prøve å styre meg fremover til det, enn å bruke dem som en grunn for å gi opp. Jeg vet ikke om det gir mening?
Jeg har begynt å tenke at når man føler seg helt forferdelig og ser mørkt på alt, så er det fordi man ønsker ting for seg selv, som man ikke har nå, og da har man på en måte to valg, å gi opp, eller å prøve å søke videre etter det man ønsker og trenger. Og jeg tror at vi har noe inni oss som automatisk vil prøve å hjelpe oss den veien, hvis vi lar det få lov.
Det å ha ting nå som man ikke har hatt før, og se at man kunne hatt tidligere ting man har nå, kan også utløse sorg og depresjon. Men jeg tenker også at det kan være vanskelig nå, fordi du har ting, og at det gjør at man kan ønske seg mer, at en kan kjenne på at det går an å få mer eller man burde ha mer - og at det kan være skremmende, eller at man blir deprimert av det. Jeg gjør selv det, blir deprimert når jeg ønsker meg mer. Det er på en måte lettere når man ikke har noe og når man har gitt opp, for da ønsker man seg heller ikke noe. Jeg tror ikke at det er uvanlig å ønske seg å dø når man begynner å komme seg oppover. Når jeg tenker tilbake, så var det slik for meg også. Da jeg hadde det verst, så tenkte jeg ikke på det, da var jeg bare vant til å ha det slik, og jeg tenkte ikke på det å dø. Det var heller andre som kunne tenke at jeg burde hatt selvmordstanker eller var redd for at jeg hadde det. Men det var når jeg først begynte å få ting, og jeg begynte å ønske meg ting, og kjente at jeg trengte ting, at det ønsket og tankene om å dø kom.
Det å skulle greie å leve lykkelig, eller føle seg lykkelig fordi man nå har ting man ikke har hatt tidligere, kan også være hardt og et stort krav mot seg selv å leve etter. Min erfaring er at de vonde tingene, hvordan man har hatt før og sånn, de vonde følelsene fra tidligere, heller kommer opp når jeg har det bedre og roligere, og at de trenger å få komme ut. For meg har det hjulpet veldig nå når jeg greier å se og skjønne at de vonde følelsene jeg har nå, er ting jeg har følt tidligere, og ikke pga. hvordan jeg har det nå. Hvis det kan gi mening? Både jeg og andre har blitt så forvirra over at først er når jeg kjenner gode følelser, at de vonde følelsene kommer opp, men jeg tror at det både er fordi hvis alt er vondt, så er det for vondt til å forholde seg til, og samtidig som man først ser hvor vondt noe er, når man har noe godt å sammenligne med.
Når jeg har det vondt nå, så prøver jeg ikke å tenke at jeg burde ha det bra, fordi jeg har det så mye bedre nå enn jeg har hatt det før, men jeg prøver å godta at jeg har det vondt, og heller se hva jeg trenger da - av omsorg, trøst, forståelse og støtte av meg selv eller andre. Jeg prøver å ikke skulle gjøre særlig de dagene når jeg har det slik, og heller konsentrere meg om å gjøre noe godt for meg. Pakke meg inn og forsvinne inn i ei serie f.eks. At jeg de dagene lar meg få lov til å isolere meg og trekke meg unna verden. Det er da ikke alltid like lett å vite hva jeg trenger, eller huske de tingene som kan føles godt, eller som får meg tilbake hit eller til øyeblikket, men jeg opplever at jeg nå mer og mer husker hva jeg har gjort tidligere som hjelper meg. Det kan også være å bare sende noen meldinger med noen. Det kan være mange ulike ting, og ulike ting som hjelper for ulike folk. Men hovedpoenget er tror jeg å prøve å gjøre noe godt for en selv, når en har det vondt, ikke for å få det vonde nødvendigvis til å forsvinne, for følelser kommer og går av seg selv hvis man lar dem få lov, men å ha noe som er godt oppi det vonde, og iallfall ikke gjøre seg selv mer vondt.
Man trenger pauser fra alt man stresser og jobber med. Alle og enhver blir utslitt om man ikke får det. En pause trenger ikke å være lang eller mye, det kan være det å stoppe opp litt, og bare se rundt seg på det som finnes rundt enn. Eller bruke sansene eller pusten på en eller annen måte som gjør at man kommer litt ut av hodet sitt, og kan sanse det som er rundt en i stedet. Det kan trenges øvelse før man opplever at det har en effekt, men jeg tror det er en nyttig til for oss alle og enhver når vi begynner å stresse for mye og bare er i hodet vårt.
Når ting føles for uoverkommelig og overveldende, er det å ta fokuset ned til de små tingene, til det du kan sanse eller se rundt der her og nå, noe som kan hjelpe veldig. Mange snakker om å bruke ulike baller å kjenne på, og for meg er det også noe jeg bruker. Eller at jeg kan gå inn i en butikk og bare studere tingene som står der, bruke tid på hver ting. Man kan gjøre det hjemme også, studere ting rundt en, bruke tid på hver og undersøke dem nøye. Bare det kan roe ned nervesystemet og få en til å komme litt ut av hodet, og være mer her og nå.
Jeg håper at noe av dette jeg har skrevet kan føles litt nyttig for deg.