Hei, dame på straks 33 år her. Mitt første innlegg, beklager dersom det blir både langt og rotete.
Jeg har et håp og ønske om at fokuset til deg som forhåpentligvis leser og svarer tar i betraktning at dette er skrevet med selvfokus og egoisme. Jeg håper jeg slipper tilbakemeldinger på at er utakknemlig for barna jeg er så heldig å ha fått, eller at det fins dem som har det verre. Dette er jeg svært klar over, men det er lite hjelpsomt i følelseshelvete jeg står i.
Livet jeg har forestilt og ønsket meg ble plutselig utilgjengelig. Jeg og min forlovede, m38, ønsker litt plutselig forskjellige ting i livet og jeg står nå i et veiskille. Jeg må velge mellom enten å være tro med meg selv ved at jeg trosser hans ønske (her har barnet i meg lyst å si ved at jeg gjør det samme som han gjør mot meg), og fortsetter min livsreise med de tanker, håp og mål jeg har hatt i en årrekke - også lenge før vi møttes. Dette innebærer et samlivsbrudd og også familieoppløsning. Alternativet er at jeg finner forsonelse med at livet mitt tok meg i en annen retning, dog ved at det er styrt og kanskje diktert av hans ønske.
Egentlig tror jeg at jeg bærer på flere livssorger, som jeg heller ikke har forsont meg med. Håper det kan bli klarere etterhvert som jeg prosesserer denne som er relativt nyoppstått, at jeg kan finne livsglede - det skulle man tro og forvente at må finne sted i og med at sorg finner sted.
Litt forhistorie. Vi har vært sammen siden sommeren 2018. Ingen felles barn, men jeg har to døtre fra et tidligere forhold og han har en sønn fra sitt tidligere ekteskap. Da vi møttes, var det som en livsro og mening ble servert på et sølvfat. Sånn en kjemi, forståelse og respekt med takhøyde og rom til å tåle og takle alle opp og nedturer. Barna var små, fra 2 til 5 år, og familiedrømmen som for oss begge hadde blitt knust gjenoppsto og forførte oss begge. Livet lekte. Utfordringene står selvfølgelig på rekke og rad, spesielt med eksene, men vi blir fort et sterkt team som “står han av”.
Før vi etablerte oss, diskuterte vi dette med en mulig fremtidig familieforøkelse. Jeg var svært tydelig på mitt sterke ønske om flere barn i fremtiden - og gjerne før barna vi har blir veldig stor for å forhindre “kull” og attpåklatt. Men at jeg og er åpen for å vente, men at jo lengre tid det går, jo større vil mitt ønske om to barn være da jeg ikke likte tanken på tre tette som vokser opp sammen og en enslig i flokken senere. Svaret hans den første tiden, kanskje det første året, var at han hadde vært så lenge alene etter skilsmissen at tanken om flere barn hadde blitt fjern og nærmest ukjent, men at han skulle tenke på dette å gjøre seg opp en formening. Temaet har vært oppe til prat og diskusjon i både alvorlig og spøkefull tone gjennom årene vi har vært sammen.
I 2021 kjøpte vi nytt gammelt hus som vi totalrenoverte, med et ekstra soverom og stooor yttergang for å enkelt kunne trille vogn inn uten at den står i veien. Vi planlegger og gjennomfører renoveringen igjen som et sterkt team som har hverandre nær. Vi flyttet inn til jul i 2021.
I februar 22 får jeg covid og blir svært dårlig, det utviklet seg til long covid med fatigue. Jeg føler meg som et skall av meg selv, og jeg tror det er denne våren og sommeren at den livssorgen jeg nå skriver om, oppsto.
Denne sommeren i 22, på vår 4årsdag, kjenner jeg at jeg begynner å få det travelt med å oppfylle familieforøkelse - jeg er tross alt bikket 30 nå, og hadde vel i utgangspunktet sett for meg å være ferdig med produksjonen til jeg var 30… barna er nå 6, 9 og 10 år. Heller ikke den dagen kunne han gi et svar om han ønsket fler barn eller ei. Jeg setter ned foten å sier han blir nødt å ta et valg - og at han ikke kan velge på mine vegne, at han kun kan velge om han selv vil ha flere barn eller ikke. Og at jeg begynner å tenke på donorbarn, men at det er en prosess som må være påbegynt innen man fyller 33 år som enslig aasistert befruktning. Så han må ta valget sitt slik at jeg kan ta mitt.
Likevel tar det to år til før han bestemmer seg og et halvt påfølgende år til han steriliserer seg. En av tilleggsutfordringene i dette har også vært prevensjon. Jeg har bedt både pent og stygt om å slippe hormonelt prevensjon ettersom kroppen min ga så opp i 22. Jeg har hatt pstav siden vi møttes, og byttet denne ut etter tre år.
Men så, nå er da valget hans tatt og om du som leser henger med på tidsperioden, har steriliseringen funnet sted nå i januar. Han hae gjennom vinteren gjort det klart for meg at dersom jeg gjennomfører og blir gravid, er det over mellom oss. Og det er jo også her at tvilen, sorgen og smeren slår så hardt inn.
Ikke bare må jeg enten velge å leve med hans valg, som jo strider veldig imot det livet jeg har ønsket og visualisert for oss sammen, men det oppstår nå en voldsom sjalusi på hans ekskone. Det kan jeg ikke si å ha opplevd på noe som helst tidspunkt tideligere i livet. I sjalusien bor tanker som at det kun er en person på jorda som er god nok til å bære frem hans barn. Kun ett menneske skulle få oppleve å gi ham denne livsgaven.
Vi har snakket såpass mye om og med denne damen at jeg vet hvor sterk kanskje avsky, eller i alle fall forakt, han føler mot henne - å det faktum at det var hun som ville skilles gir økt drivkraft til sjalusien. Og når han nå føler det slik om henne, hva føler han egentlig om meg, da? Har vi i det hele tatt en bærekraftig fremtid å jobbe for sammen, eller burde man takke for kampen å gå hver til sitt - sett på med uavhengighet til min livssorg? Altså, er dette forholdet levedyktig og har livets rett?
Realiteten enten jeg vil eller ei, er at mitt liv i både for-, nå- og fremtid i 100% grad er endret basert på noe som er fullstendig utenfor min kontroll. Og det i seg selv oppleves selvsagt som både urettferdig og feil, og om mulig kanskje også mer smertefullt fordi valget hans er så motstridende mitt livsønske. Og ikke minst, tidsaspektet.
Jeg tror ikke at angsten og smerten ville vært like altoppslukende dersom det på en måte bare ikke gikk å bli gravid sammen. At det liksom bare ble som det ble uten noens aktive valg. Kanskje da ville hjertet mitt hatt det lettere, fordi vi står på samme side og kan ha det vondt og vanskelig sammen?
Her slår jo bare livet inn med en av sine u-svinger. Altså, han kunne jo havnet i en ulykke og verst tenkelig utfall at han døde. Også det ville vært i samme grad utenfor min kontroll på samme måte som nå, men han hadde jo ikke valgt å havne i den ulykken. Og resultatet er ko det samme; ingen felles barn består.
Så hvordan forsoner man seg med denne altoppslukende sorgen over at livet ikke ble slik som det skulle? Hvordan kan jeg ivareta meg selv best, slik at det er størst mulighet for at jeg ikke forakter denne nydelige mannen min som jeg jo ønsker å dele livet med? Hvordan hindrer jeg å bli ei bitter møkkakjerring etter fylte 45, ene og alene fordi han tok muligheten fra meg en kald januardag i 2025? For jeg har jo et valg her og nå om å bryte forlovelsen, bryte opp kjernefamilien, i håp om enten 1. forsøke å få til barneønsket på egenhånd, og det er jo selvsagt uten garanti eller 2. stå opp for meg selv, stå i ordene om at det er ikke han som kan velge for meg. Blir det først da jeg kan være tro mot meg selv? Eller går det an å omgjøre denne uroen, denne smerten, om til gjødsel i både livet og parforholdet?
Jeg kjenner også på følelsen av komplett håpløst og egentlig svik, bedrag. Det gjør fysisk vondt, det er vanskelig å puste. Daglige gjøremål virker enorme.
Så er det en joker til i dette arsenalet jeg opplever av strømmende følelser. Tidspunktet.
I høst da “bomba” gikk av og han fortalte at han nå hadde bestemt seg for at han ikke ønsker barn, gikk alt i lås. Vi bestemte oss for å investere i parforholdet ved å gå i parterapi. Dit går vi ca hver tredje uke fortsatt. Terapien har løsnet opp og gitt modning til tanker og følelser, og jeg har opplevd en soleklar forbedring i forholdet. Vi har reist, vi har prioritert hverandre og vi bestemte oss for å satse på oss-et. Det har kjentes positivt og voksende ut.
Tirsdags kveld denne uka informerer han om at han har tatt kontakt med klinikken og får time allerede torsdag - så slipper han å grue seg så lenge. Igjen raser verdenen min, med samme altoppslukende angst og smerte som i høst da jeg trodde forholdet raknet. Ergo er også timen bestilt før jeg får vite om det.
Sist vi snakket om dette en gang i september var at jeg kunne ta ut pstaven siden han endelig hadde bestemt seg, og at vi er forsiktig fremover. Jeg fikk bestilt meg time til fertilitetssjekk, fire mnd ventetid, og at han avventer steriliseringen frem til at jeg har vært på denne kontrollen - han ville ikke gjennomføre inngrepet dersom jeg ikke var fruktbar.
Dette føltes også helt forferdelig, er jeg da en place-holder frem til han treffer hun han ønsker å få barn med? For da er det ikke lengre slik at han ikke vil flere barn, han bare vil ikke sammen med meg? Men jeg får altså under 1,5 døgn forvarsel. Og jeg har siden torsdag vridd meg i angst og smertetokter.
Jeg er også lei av denne offerrollen jeg for ofte finner meg selv i. Jeg ønsker å leve et forfyllende og gjerne meningsfullt liv, og jeg mistenker at livet mitt i stor grad har handlet og dreid seg om rollen jeg har som mor. Hvis jeg ikke er noens mamma, noens førstevalg og beste klemmer - hvem er jeg da? Tanken på det som selvsagt er uunngåelig at barna en dag blir voksne og jeg skal innta en ny mammarolle på sidelinja - forbeholdt at de ønsker meg der - er voldsom. Og da tenker jeg, dette barneønske mitt, hvor kommer det egentlig fra? Hvilket behov ønsker jeg at det skal fylle, og hva annet kan jeg fylle det med? For uansett hvor mange barn man får, vil dagen komme hvor jeg inntrår som sidelinjemamma. Tilskuer. Det er reelt og naturlig. Skyver jeg bare den dagen lengre frem i tid, for å slippe å forsone meg med realiteten av det som faktisk skal skje når man velger å få barn? For ja, hvem er jeg da. Hva vil livet da bestå av og inneholde. Tomhet og savn etter barnet som aldri ble? Glede og ydmykhet over de to vakre menneskene jeg har båret fram og elsket i da over to tiår? Skam over livssorgen jeg nå står i?
Og hva er det som egentlig er det smertefulle jeg nå står i? Er det alle tingene som utgjør totalen? Er det valget hans eller måten og tidsbruken på valget? Er det realiteten på livets vending? Hvor stammer sorgen og smerten fra, å hva skal til for at den ikke rakner meg verken nå eller senere?