Jeg har vonde tanker om at jeg av og til kunne tenkt meg å forlate familien min. Jeg har mann og to små gutter. Mannen min er god og snill, men jeg har ikke kjærestefølelser for han lenger. Jeg elsker barna våre, men hjemme er det veldig høylytt og bråkete og guttene hører ikke på meg. Mannen min er alfa omega og ungenes favoritt. Jeg føler meg overflødig i mitt eget hjem og mistrives. Jeg ønsker mer ro og mindre stress. Kanskje jeg ikke passer i et familieliv. I det siste har jeg begynt å rømme hjemmefra hvis jeg føler det topper seg, da tar jeg bilen å kjører meg en tur. Mannen min er konfliktsky og vi krangler aldri, og nå har jeg fått en sperre når det kommer til å prate med han. Han vet at jeg har tanker om å reise fra dem, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er veldig glad i dem. Men tanken på å bli alenemor er vond og vanskelig, da barna ikke hører på meg, og at jeg jobber skift og sikkert ikk får lån i banken til min egen bolig, til tross for full jobb. Jeg skulle ønske jeg fikk kjærestefølsene tilbake, men nå har det gått godt over et år. Jeg føler meg så slem.
Kanskje en idé å prøve parterapi?
Ja! Jeg tenker det er lurt☺️
Du er ikke alene ihvertfall. Din historie høres veldig lik ut som min bare at jeg er mann og vil ikke ha de samme økonomiske problemene ved brudd. Har hørt og lest så mange historier om folk som velger å gå fra hverandre og hvor vondt det er for absolutt alle. Har vel egentlig bare innsett at kjærestefølelse kommer og går. Vi har valgt og få barn og verdien av å holde sammen er større enn flyktig forelskelse. Konsekvensen av å gå er så stor, at så lenge vi ikke krangler så er tryggheten viktigst, for barna og alle, tenker jeg.
Med det sagt har det tatt masse viljestyrke å ikke hoppe på tilbudene om å være utro som har kommet opp igjennom årene.
Parterapi er flott, men krever jo tid, noen ganger penger og at begge anerkjenner at det er et problem. Ikke sikkert at partner tenker likt på det.
Ikke noe bra råd dette her merket jeg, men godt å føle at jeg ikke står alene i denne situasjonen.
Jeg kjenner to til i samme situasjon, en mann og ei dame. Det er pga.ungene man står i det føler jeg. Men det er ikke lett når følelsene for partneren ikke er der. Jeg føler meg slem og jeg er ikke lykkelig. Jeg vet liksom ikke om det er slik jeg vil ha det i lengden. Utroskap er ikke bra, men tanken på at mannen min liksom skal være den eneste og siste i livet mitt er skummelt. Jeg finner noen ganger andre menn attraktive. Selvom man vet at gresset ikke er grønnere. Jeg vet ikke om det er vanlig etter så mange år sammen og med barn og hamsterhjul a4. Jeg er blitt litt mer leken og eventyrlysten igjen nå som barna er blitt litt større. Men jeg er også veldig glad i mannen min og han er trygg og god. Men jeg irriterer meg mye over han og. Jeg syntes ikke det er lett.