Hei!
I dag kranglet jeg med mamma og lignende krangler skjer ofte også med pappa. Mamma og pappa synes jeg gjør for mye ut av følelsene mine. Det hender at når jeg kommer ned i stua så har jeg en atmosfære som er trist, redd eller sint. (Er ikke slik at jeg gråter eller liknende, de mener det er måten jeg snakker på, ter meg osv.) Da får jeg ofte bekjed om å ta meg sammen. Ikke la følelsene mine gå utovere alle andre. Sette et lokk på det. Dette får ikke jeg til og dermed velger jeg ofte å forlate stua både fordi jeg ofte blir sint og lei meg.
Da får jeg alltid kommentarer. “Går du nå?” “Orker du ikke høre på oss mer nå?” “Er det vi som er dumme?” Osv. Hvordan skal jeg håndtere dette? Og stemmer det som mamma og pappa sier? Selvfølgelig skjønner jeg at det er slitsomt for alle andre, men hvordan skal jeg i såfall kontrolere det. Prøver å gjøre det ved å være på rommet og slappe av, men får kritikk for å være der for mye også.
Hilsen Jente 17 år
Hold ut i et år til og så flytter du hjemmefra.
He Jente06
Virker som dette er utrolig vanskelig.
Jeg tror egentlig at foreldrene dine ønsker å ha en god tone med deg og ønsker å snakke med deg men at de burde gjøre det på en litt bedre måte.
Jeg skjønner at det er vanskelig å ta seg sammen, og jeg tror det er sånn fordi du rett og slett er en veldig ærlig person og har jo desse følelsene. Etter min mening skal man ikke måtte kjempe med å ta seg sammen, og jeg har og opplevd dette før.
Jeg mener faktisk at foreldrene dine burde hjelpe deg med dette i steden for å be deg om å ta deg sammen. Så jeg mener det er de som bør prøve å finne en måte å nærme seg deg.
Er det mulig at du prøver å sette deg ned med de en dag og snakker om at du trenger at de godtar deg slik du er med de følelsene du har og sier at du ikke klarer å ta deg sammen?
Jeg skjønner om dette er veldig vanskelig.
Har hatt med foreldrene mine til psykologen, men nå går jeg ikke der lengre. Har også prøvd å snakke med de. Skriver egentlig bare her for å få litt “bekreftelse” på at det ikke bare er jeg som er dum hvis du skjønner.
Dette er jo også en tolkning fra foreldrene dine sin side. De mener at du har følelser baserte på måten du snakker, ter deg på osv.
Men hvordan ser det ut fra ditt ståsted?
Tolker de deg riktig? Har du den/de følelsen de mener at du har? Akkurat da?
De kommentarene du får fra foreldrene dine kan virke/tolkes litt nedlatende mot deg. Synes jeg. Akkurat som om de gjør narr av deg for de følelsene du har. Men det viktigste er jo hvordan du opplever kommentarene da.
Du blir jo også fanget.
Ikke kan du vise de følelsene du har sammen med familien, og heller ikke får du tilbringe mye tid på rommet ditt.
Dette blir jo en fastlåst situasjon for deg.
Altså ja ofte har jeg de følelsene de mener jeg har ja…
Men jeg vet ikke hvordan jeg i såfall skal håntere de.
Kommer kanskje ann på hvorfor disse følelsene oppstår i utgangspunktet?
Hva hender før du får den følelsen du har?
Hva har hendt før du kommer ned i stuen og allerede har den følelsen du har da?
Hva skulle du ønske at foreldrene dine gjorde?
Jeg skulle jo for eksempel alltid ønske at folk bare kunne være sammen med meg. I den følelsen jeg hadde. Uten at jeg trengte å forandre den. Eller at de andre trengte å forandre den. Da er det jo, iallefall for meg, større sjanse for at en tørr å være seg selv. Og fortelle hvorfor en har den følelsen en har. En vet at en blir tatt imot liksom. At en blir hørt, sett og tålt.
Det er også, synes jeg, mye lettere å fortelle ting da. Ting som er/føles vanskelig.
Men dersom en ikke har slike folk rundt seg…
Da må kanskje en selv gi sine egne følelser anerkjennelse.
Jeg pleier å ha (dette føles ganske dustete å skrive) terapi time for meg selv gjennom to kosedyr. Det ene kosedyret er meg, det andre er “tarapauten”. Så lar jeg terapeuten si akkurat det jeg skulle ønske de andre menneskene rundt meg sa til meg.
Eller jeg kan prøve å “overvekte” det gode/fine som har hendt istedenfor det negative som hendte.
Da pleier jeg ofte å tegne. Og bruke masse av de fargene jeg liker. Og forstørre. Jeg kan godt tegne inn en klem selv om det egentlig bare var en veldig fin samtale det dreide seg om.
Oppstår på ulike vis. Vi kan ha kranglet tidligere. Eller akkurat der og da eller jeg kan være beskymret for noe som skal skje i fremtiden. Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skulle ønske at foreldrene mine gjorde. Kunne bare ønske at vi ikke krangeler så mye og at jeg ikke føler meg helt dust hele tiden. Takk for råd.
Føler meg også ofte avvist og det fører ofte til konflikt
Mamma synes ikke det er nødvendig å være seg selv hele tiden. Hun vil ikke at jeg skal vise det jeg føler hele tiden. Bare når det passer henne virker det som, men foreldrene mine har ikke hatt en så lett oppvekst de heller akkurat da.
Det er ingen unnskyldning for å oppføre seg som idioter, tvert imot. Det beste du gjør er å flytte hjemmefra hvis det virkelig er så ille som du beskriver.
Nei, det kan ofte være problemet.
At de/en bare vil ha andre sine følelser når det passer for de/en selv. Og bare de følelsene som føles behagelig for dem/en selv.
Problemet er jo bare at følelser har det med å tyte ut uansett. En har jo tross alt et kroppsspråk.
Det blir jo mye mer forvirrende og usikkert/utrykt når ting ikke kan sies rett ut, når ting ikke skal snakkes om. Bare føles og gjemmes bort inni en. Jeg vet ikke om det er mulig å skjule kroppsspråket heller.
Egentlig bedre for alle parter når en kan være seg selv og snakke om det en følelser. Men foreldrene/moren din bare skjønner det ikke.
Du vet sikkert noe om foreldrene dine sin oppvekst? Siden du skriver at de heller ikke har hatt en så lett oppvekst.
Det ideelle her hadde jo vært at de hadde lært av dette. Sånn var det i min oppvekst, dette vil jeg ikke utsette mine barn for. Jeg vil være mer åpen for/om følelser for eksempel.
Men ofte har en jo en tendens til å gå i samme felle selv, videreføre det en vokste opp.
Jeg tenker at en kan komme til å føle seg ganske ensom i familien din. Når en ikke kan være seg selv.
Det er ikke bare du som er dum!!! Du er faktisk ikke dum i det hele tatt. Jeg tror du er naturlig og at du er deg selv.
Grunnen til at jeg sier at du ikke er dum er fordi jeg har opplevd lignende selv, og “fastlåst” som Gollum skriver. Jeg tror denne situasjonen kan være relativt vanlig, men det er helt fryktelig for de det gjelder fordi man føler lett at det er en selv det er noe “feil” med. Men det er det ikke. Man har kanskje kommet i en dårlig sirkel i familien. Dårlige sirkler er utrolig skummelt.
Og det er typisk at foreldrene har hatt en annen oppvekst der man ikke viste like mye følelser. Kanskje de er bare for følelser som ikke er så “bra” også.
Sorry… Ikke meninga å ta bort Gollums tips med å skrive. Har ofte lurt på hvordan jobbe med å snu på ting selv, og det var gode tips!!
Jeg vet ikke om det er så ille. Kanskje i perioder, men de er veldig glaf i meg også
Vet ikke hvordan jeg skal definere om det er så ille. De er også flinke til å snakke om følelser liksom
Takk for at du tar deg tid til å skrive. Ejg føler meg sett
Ja blir ganske ensom. Blir alltid hørt sist også. Men takk for gode råd og fine ord.
Det var veldig veldig fint å høre. Ble faktisk veldig glad for det jeg også og dagen min blir bedre, så takk for at du kommer med positive tilbakemeldinger.
Jeg de fleste foreldre vil det beste, men ja, tror det er viktig å bli hørt for folk som sliter med ting. Betyr ikke at man ikke vil foreldrene godt, men at man trenger forståelse når man står i en ubehagelig situasjon.
Det er bare å skrive her når du føler det for kanskje det kan hjelpe litt å få litt annerkjennelse og det var veldig lett å forstå det du skriver fordi du gir veldig klare beskrivelser.
Lykke til så lenge! :)