Det eneste jeg vil er å dø, samtidig er jeg for feig til å gjøre noe med det. Er så sliten og lei. Skjønner ikke hva meningen med livet er.
Det er leit å høre at du føler deg slik, at du har det så vondt.
Har du lyst til å fortelle mer om hva du kjenner på, hvorfor du er så sliten og lei?
Meningen med livet er å leve det. Av og til, eller ganske ofte så ser vi til andre hva de fokuserer på og tar til oss de forskjellige verdiene.
Jeg har i stor grad skjermet meg for inntrykk der jeg ser hvordan andre lever sine liv.. Har også funnet en måte å stoppe destruktive tanker.
Dagene går, og innimellom er det gode perioder 😊 De vanskelige periodene blir kortere og kommer ikke så ofte.
Håper du har det greit. Om du føler for å utdype problemene kan jeg hjelpe med å tenke på mulige løsninger.
Å ta livet sitt er ikke en løsning, å plage seg selv med de tankene forsterker fortvilelsen. Om fortvilelsen kan sette ord på problemene kan en enklere søke og få hjelp.
Føler bare på motgang. Føler ingenting går min vei. Jeg klarer ikke å la være å sammenlikne meg med de rundt meg. Føler alle andre fortsetter sine liv, mens mitt liv bare står stille. Jeg føler jeg bare skuffer foreldrene mine og vennene mine, og at jeg bare er til bry. Jeg står oppe i en anmeldelse nå etter oppvekst med overgrep, og synes det er vanskelig å forholde meg til. Blir sint hvis folk spør meg om hvordan det går, og blir sint hvis de ikke gjør det. Det skal sies at overgriper er en i familien min noe som påvirker hele slekten. Klarer ikke styre følelsene mine, og det svinger ekstremt. Samtidig sliter jeg med å komme i kontakt med følelsene. Jeg har en personlighetsforstyrrelse og prøver å akseptere at jeg har fått den diagnosen. Føler jeg ødelegger hele familien nå som jeg har fortalt høyt hva som har skjedd og hele familien må forholde seg til det.
Situasjonen du står oppi er ekstrem, så at du føler kaos er normalt, da kan følelsene og reaksjonene være vanskelige å forutse eller forstå seg på.
Det å bruke pusten som en avledningsmanøver for tankekjør kan være ett godt verktøy.
Ellers så er det kjempebra at du har dratt de motbydelige handlinger frem i lyset!
Føler bare jeg påfører familien mer sorg og sinne enn nødvendig. Burde heller bare holdt det inni meg, og håndtert det selv.. nå er det bare enda flere mennesker som blir påvirket. Uansett hva jeg gjør føles det feil, og jeg er bare til bry.
Det er ikke din skyld, det som har skjedd med deg og det du står i nå pga. det, er ikke din skyld. Det er så vanlig å kjenne på skyld for det som har skjedd en, som andre har gjort med en, og føle på at det går utover dem rundt en. Men det er ikke din skyld. Det er den som har gjort det mot deg sin skyld, at dette som skjer nå.
Det er så forståelig at du ikke greier å styre følelsene dine nå, og at de svinger ekstremt.
Får du noe hjelp? Har du lært noe om traumer og dissosiasjon? Det er veldig vanlig å få en personlighetsforstyrrelses-diagnose når man har opplevd traumer, særlig når det er traumer fra oppveksten, men at det gjerne er snakk om dissosiasjon eller andre traumereaksjoner. Når man opplever slike dramatiske ting som barn, så må man finne måter å håndtere det på.
Jeg tenker at du skulle ha hatt noen nå som forstår dette med traumer og hva det gjør med en, som forstår reaksjonene du får i forhold til alt dette nå. Det er helt naturlig at du får reaksjoner når du er inni en slik prosess. Det er en del av tilhelingsprosessen, men hvis man ikke har noen til å forklare hvorfor man reagerer slik man gjør eller hva traumer gjør med en, eller hva som hjelper en ut av det, så er det vanskelig å forstå hva som skjer med en. Jeg tenkte selv at det var noe galt med meg fordi jeg reagerte annerledes enn andre gjorde på ting, men så lærte jeg om traumer og traumereaksjoner, og det ga meg en forklaring på det, og gjorde at jeg kunne forstå meg selv, pluss at jeg lærte hva som ville hjelpe meg.
Nei, det er bra det har kommet frem, men det er forferdelig å høre og antageligvis ennå vanskeligere å snakke om. Det å ha noen andre å snakke med det om kan være til hjelp, som for eksempel psykolog.
Om en vil være snill med de en er glad i, så kan en si at en er glad i de. Kanskje snakke om ting som ikke er så tunge. Om du føler at det må også snakkes om kan kanskje psykologen hjelpe deg i den prosessen.
Jeg antar forskjellige ting, hvordan det passer deg og din vei til bedring kjenner du.
Å være til bry:
“Det handler om å være engstelig for å ta opp plass, kreve oppmerksomhet eller be om hjelp, av frykt for å bli avvist eller vurdert negativt av andre. Denne bekymringen kan være begrensende og påvirke ens livskvalitet og evne til å uttrykke seg fritt.”
Fra ett søk på internett.
Jeg går til dps, har startet i gruppeterapi. Føler bare ikke det er det riktige. Er vanskelig når vi er mange og alle trenger å bli hørt. Har ikke snakket noe særlig om dissosiasjon, men har vært mange runder hos dps. Derfor jeg gir litt opp. Havner alltid tilbake der.
Bare føler meg så sinnsykt maktesløs, og hjelpesløs. Skjønner ikke at det skal være meningen at livet skal være så vanskelig.
Det er leit å høre. Det finnes gode psykologer der ute som har greie på traumer. Og jeg syns du burde fått individuell oppfølging også. Du har lov til å fortelle dem hva du kjenner på og hvordan du har det nå.
Jeg har selv vært innom DPS, men jeg fikk hjelp av en traumepsykolog med henvisningen til DPS, og det å ha timer hos henne noen måneder, var godt for meg. DPS ville tilby meg først bare ti timer, men det var det samme som jeg har vært igjennom tidligere, og jeg protesterte mot det. Og så fikk jeg i stedet komme til en avtalespesialist. I tillegg går jeg til en psykomotorisk fysioterapeut. De er gode på hvordan kroppen påvirkes av ting som har skjedd. Og for meg føltes det veldig godt at hele kroppen min for oppmerksomhet, samtidig som jeg kan snakke og fortelle henne ting, eller la reaksjoner få lov til å komme ut der.
Hva slags gruppeterapi går du i?
Jeg skjønner at du føler deg slik, jeg skjønner det så godt. Jeg har selv prøvd å få hjelp tidligere og følte at jeg bare gikk rundt i den samme sirkelen, men så fant jeg ting som hjalp meg, og så begynte ting gradvis å bli bedre. Og etter å ha gitt opp behandling tidligere, for mange år siden, får jeg nå hjelp som faktisk hjelper meg.
Jeg tenker at det ikke er meningen at livet skal være så vanskelig. At du kjenner på at det er det, betyr at du trenger noe du ikke får nå, og du har rett på å få det. Hvis andre mener at du burde greie deg eller bare takle alt sammen, eller være fornøyd med det du får, så er det ikke riktig når du føler deg slik. Du trenger noe mer eller noe annet enn du får nå, og jeg tror eller vet at det finnes folk eller ting der ute som kan hjelpe deg.
Jeg fikk med meg et seminar hos Survivors med Anneli Mjøen, og hun snakket mye om dette med at man gjerne blir retraumtisert i behandlingen fordi man må drive og snakke om ting, eller man ikke får den hjelpen man trenger. Og hun snakket om det som faktisk hjelper en, og det er å finne måter man kan greie å regulere seg på, slik at alt ikke bare føles ille hele tiden. For når man ikke greier å regulere seg selv, og man stadig må fortelle om det vonde for å få hjelp, så har man det bare vondt hele tida. Men når man finner måter som gir en litt ro, litt følelse av noe godt og trygt, eller bare ting som er helt ok, så får man en pause fra det, og man kan gradvis bygge seg opp på den måten. Det er min erfaring. For meg var det manualene til Modum bad som reddet meg. De bruker i gruppebehandlinger der, men jeg har bare lest dem selv. Jeg tror ikke jeg hadde greid å gå i gruppeterapi, jeg har prøvd det én gang, og det fungerte veldig dårlig.
Kunne du kanskje fortalt til familien din eller noen i familien din, om hva du kjenner på nå i forhold til den prosessen du er i, og at du føler at du bare påfører familien din mer sorg og sinne enn nødvendig.
Hvis de er glade i deg, bryr seg om deg og vil deg godt, så vil de ikke ønske at du skulle ha holdt alt dette for deg selv. Jeg tror ikke at de ønsker det. Og at det ikke er deg de er sinte på, og at de er lei seg for hvordan du har det. De vil bare være der for deg da, og hvis du forteller dem hva du kjenner på, så kan de også fortelle deg hvordan de ser på det hele.
Ingenting av dette er din feil. Og det å trenge ting fra dem rundt en og dem som er glad i en, er bare fint, at de kan syns det er fint om du ber dem om noe du trenger og som ville gjøre deg godt, fra dem. Om det bare er å få en klem eller å være med dem uten å måtte snakke om noe av dette.
Takk for mange gode tips!
Hørtes lurt ut med en traumepsykolog. Kanskje noe jeg må undersøke. Jeg har snakket med psykologen min og skal få fortsette med samtaler fram til sommeren, i tillegg til gruppeterapien.
Gruppen jeg går i består av 8 deltakere og 2 behandlere. Vi har alle fått en personlighetsforstyrrelse- diagnose. Man er med i gruppen i 2 år, også starter man og slutter på forskjellig tid så det kommer nye inn i gruppen underveis. Vi har alle utfordringer knyttet til følelsesregulering blant annet.
Angående å snakke med familien så vet jeg ikke helt. Synes det er veldig vanskelig å være sårbar ovenfor dem. Liker ikke å prate om det som er vanskelig med dem.
Jeg er glad for å høre at du satte pris på tipsene mine :)
Så fint at du har snakket med psykologen din og at du skal få fortsette i samtaler fram til sommeren i tillegg til gruppeterapien.
For meg var det iallfall veldig nyttig å snakke med en psykolog som hadde greie på traumer. Jeg fant en privat en, og er veldig glad for det. Det at jeg har snakket med henne og hun på en måte har hjulpet meg med å bli tryggere på å stå det for som er viktig for meg og hva jeg trenger, føler jeg hjelper i forhold til psykologen jeg går til nå. Jeg tror ikke at jeg hadde greid behandlingen nå hvis jeg ikke hadde fått hjelp med å bli sikker på at jeg har rett til å be om det jeg trenger og si hva som er bra for meg eller ikke. Den private psykologen hjalp meg også på et tidspunkt i høst, da jeg opplevde at det ble vanskelig i forhold til psykologen på DPS, hun hjalp meg med hva jeg kunne si da, og det løste seg. Det var en veldig nyttig erfaring som jeg har tatt med meg videre og hatt brukt for hos den nye psykologen.
Jeg var forberedt på at jeg skulle få en personlighetsforstyrrelsesdiagnose hos DPS. Den private psykologen regnet også med at jeg ville kunne få det. Men hun som utredet meg hos DPS var hørte heldigvis på meg eller oss, og hun utredet meg for traumer, traumereaksjoner og dissosiative symptomer. Jeg følte meg heldig, samtidig som var forberedt på å måtte kjempe for at det var det jeg trengte hjelp med. Den første personen jeg snakket med på DPS, mente nok det kunne være andre ting, fordi jeg hadde hatt det vondt så lenge, men jeg visste at det var ting i livet mitt som hadde gjort vondt og som andre ikke har måtte forholde seg til, og det er tingene jeg har lest om traumer og dissosiasjon og tipsene de kommer som skal hjelpe, som er det første som faktisk har hjulpet meg, slik at jeg visste at den var den type hjelpen jeg trengte, eller det jeg trengte hjelp med. Jeg ville ikke la dem få slippe unna med å si at det var noe “galt” med meg, at det var derfor jeg har hatt det vondt, og ikke fordi jeg har opplevd vonde ting og ikke fått det jeg trengte tidligere. Jeg har opplevd det så mange ganger tidligere, at folk har skjøvet ansvaret over på meg, og frigjort seg selv eller andre fra skyld. Men vi trenger alle ting, vi trenger omsorg, støtte, trøst og hjelp, og bare enda mer hvis vi har opplevd vonde ting, hvis noen har skadet oss eller behandlet oss dårlig eller ville gjøre oss vondt. Vi trenger alle disse tingene, slike ting som de som har det, kan ta for gitt. Og slik at det er helt naturlig at vi har det vondt når vi ikke har disse tingene, for et at det gjør vondt, er en måte å fortelle oss selv (og folk rundt oss) at vi mangler noe vi trenger.
Jeg skjønner at det kan være vanskelig i forhold til familien, og dette velger du selv, hva du føler deg komfortabel med og hva du vil. Det var bare forslag, ikke noe du må :) Men det går også an å bare be dem om konkrete ting som kan være gode for deg, sånn uten å snakke om de tingene. Du har lov til det. Og det kan godt være at de syns det vil være fint å bli bedt om konkrete ting de kan gjøre for deg, at de kanskje kjenner på at de skulle ønske de kunne gjort noe for deg i denne situasjonen, og at de vil bli glade for at det er ting de kan gjøre.
Når man er i en sånn krevende og vond prosess du er i nå, så trenger man bare enda mer folk rundt seg, man trenger omsorg og støtte, både av seg selv og av andre. Du kan da kjenne på hva du føler deg vel med å be dem om, eller hva som ville føles godt for deg.
Det kan være at det vil være bare godt for dem å kunne bidra med noe for deg. At når de er sinte og kjenner på sorg nå, kan det være fordi de kjenner på en maktesløshet i forhold til det som har skjedd deg, og hvis de får bidra med ting for deg nå, så kan de kjenne på at de kan gjøre noe godt for deg og hjelpe deg nå, og at det vil være godt for dem. At selv om de ikke greide å hindre at dette skjedde med deg eller at de ikke kan ta bort det så skjedde, så kan de iallfall gjøre ting for deg nå, og det tror jeg kan være godt både for deg og for deg. Jeg vet ikke om det gir mening for deg?
Jeg vet at det er vanskelig å be om ting fra andre hvis man ikke er vant til å gjøre det. Jeg har selv måtte jobbe med det. Og du velger helt selv hva du vil be om eller om du vil be om noe eller ikke. Man tenker gjerne at man ikke skal plage folk med å be dem om noe og sånn, men hvis noen bryr seg om en og er glad i en, så er de som regel bare glad for å få lov til å hjelpe og gjøre noe for en, særlig hvis man vet at en har det vondt. Det er kanskje slik for deg også, at du syns det er godt når du kan gjøre andre godt, når du kan hjelpe dem?
Det å ha problemer med følelsesregulering er helt vanlig etter å ha opplevd traumer, og særlig etter gjentatte traumer i barn- og/eller ungdommen. Jeg har selv slitt veldig med å vite hvordan jeg skulle forholde meg til traumer. Det har manualene fra Modum bad hjulpet meg med. Og det er kanskje noe av det viktigste jeg har lært. For hvis man ikke vet hva man skal gjøre med følelser, eller ikke greier å forholde seg til dem, blir det jo til at man prøver å unngå dem, eller at man hele tida føler at følelsene drar man den ene eller andre retningen, og at man aldri får ro fra dem. Det var min opplevelse. Slik at det å få de små pausene fra alt som foregikk inni meg, var så viktig for meg, og så etter hvert å lære hvordan jeg skulle forholde meg til følelsene mine.
Jeg syns det kan være krevende å være i et rom med andre folk som også strever med det, fordi jeg så lett tar opp andre sine følelser, at jeg kan kjenne dem fortere enn mine egne, og det er vel derfor jeg tenker at gruppeterapi ikke ville fungert for dem, selv om jeg kanskje på et tidspunkt trenger å øve meg på å håndtere det med at jeg kjenner andres følelser så godt, eller kan gjøre det.
Jeg hadde tydeligvis en del ting på hjertet, jeg håper det går bra.
Jeg ønsker deg gode øyeblikk i løpet av dagen, jeg håper at sola skinner på deg også i dag :)