Jeg føler jeg skifter mellom 2 versjoner av meg selv. Ene gangen er jeg kjemper hypp, og glad for å være med venner, familie osv. Jeg får mer lyst til å sosialisere meg, økt lyst til ulike ting som spising, hobbier, selvfølelse og mer. Som om ingenting betyr noe og at man bare lever en gang, men andre ganger så føler jeg meg så nedstemt og trist, jeg føler at bærer en smerte inni meg som aldri ser ut til å forsvinne, som et åpent sår som gjør vondt konstant. Det er som om jeg er usynlig, uforståelig og uverdig kjærlighet og respekt. Selv etter en dag med sosialisering føler jeg meg tom og ufullstendig. Jeg tviler hele tiden på meg selv om jeg egentlig er god nok og har ofte humør svinginger. Jeg skyver folk vekk, og når jeg snakker, men ikke blir hørt eller forstått, føler jeg meg som en byrde og trekker meg tilbake. Det er så vanskelig og jeg føler jeg ikke kan kontrollere eller gjøre noe med det, fordi av dette så sliter jeg mye med relasjoner, og holde de…
jeg har veldig mye av de samme føelsene men jeg fikk diagnosen biopolar og kan hende du også har det men siste 2 åra så har jeg bare vært nedstemt ikke hatt noe form for oppturer
Jeg kjenner godt til dette, jeg har det slik selv, eller kan ha det slik selv.
Jeg tror at det er for meg er en slags form for PTSD, kompleks PTSD og dissosiasjon. Det har jeg fra en manual fra Modum bad (Traumatisk dissosiasjon). De skriver også at bipolar lidelse kanskje også er dissosiasjon, eller noe av det. Det er en metode man har utviklet for å tåle stresset eller en vanskelig situasjon. At istedenfor å få den hjelpen og trøsten man egentlig har trengt når man har det vondt, så skiller man på en måte i mellom deler av en selv som har det helt fint og greier ting, og deler som har det så vondt og helt forferdelig og som ikke greier noe. De skriver at det er deler som sitter fast i “traumetid”, og for meg gir det mening. For det er som om i enkelte situasjoner så husker jeg det vonde som har skjedd tidligere, heller enn de gode tingene som har skjedd f.eks. samme dag.
Og at det var en smerte jeg har gått og båret på, og som jeg bærer fortsatt deler av nå, fordi jeg ikke har vist eller fortalt om det til noen. Det har hjulpet å få vist og fortalt noe av det, til folk som er trygge og som gir meg en god følelse, slik at det ikke bare føles vondt å fortelle det. Og å ta det litt sånn gradvis, steg for steg, ettersom hvor mye man selv tåler å fortelle uten at det blir overveldende for en selv - men jeg har også innsett at det er viktig for meg at den andre heller ikke blir overveldet av det jeg forteller, for da føler jeg meg iallfall som er byrde og som en som påfører andre traumer med å fortelle om mine traumer eller vonde følelser. Så det er viktig at den man forteller ting til tåler det, eller at man tar det i tålelige porsjoner for den andre. Det er iallfall min erfaring.
Det kan føles veldig rart å ha det slik. Jeg hadde særlig en opplevelse der jeg følte meg veldig fint og godt, og så var jeg med noen folk fra fortida mi, og ting virka bra, bortsett fra at jeg merka at jeg ikke kunne fortelle om hvordan jeg har hatt det sånn egentlig, og etterpå, da jeg ikke var med dem lenger, følte jeg meg helt jævlig. Det var som om jeg ikke merka når jeg gikk fra å ha det kjempe godt, til å ha det helt forferdelig, for når jeg var med dem så var jeg liksom en annen på en måte, en som bare hadde det bra. Den som jeg var vant til å være med folk før, da jeg skjulte alt inni meg. Det føltes ekkelt at jeg ikke merket forandringen, for da hadde jeg heller ingen mulighet til å styre det, eller merke at nå begynte jeg å føle meg dårlig og at jeg trenger å trekke meg unna, eller at jeg trenger noe annet. Og at det ofte er slik for meg, at det er først etter at jeg har vært med folk, at jeg kan kjenne om det var godt eller dårlig for meg å være med dem.
Modums bad manualer om traumer har vært og fortsatt er, til stor hjelp for meg, for å bli bedre kjent med meg selv, men også for å bli roligere og mer stabil. Det er da ikke lenge siden da jeg kjente på akkurat det samme som deg, at det var så veldig slitsomt hvor mye jeg skiftet. Det er helst når jeg er veldig redd og stressa at jeg gjør det. De siste ukene har jeg da fått ting som jeg lenge har trengt og ønska meg, og det tror jeg har gjort meg mye roligere, men nå er skiftene ikke like voldsomme, at det ikke nødvendigvis er enten eller, men at jeg kan kjenne at jeg står i krevende følelser og at jeg kan distansere meg.
Det føles for meg ut som om jo bedre jeg forstår meg selv, hva som foregår inni meg og mine egne reaksjoner, jo lettere er det for meg å få formidlet det til andre, eller at jeg må være i riktig “modus” for å greie å formidle det til andre. Jeg følte også tidligere at jeg ikke ble forstått og hørt, og det var veldig vondt, for jeg vet at jeg prøvde å forklare hvordan jeg hadde det inni meg, men det var som om de ikke tok det på alvor. Og da ble jeg alltid sånn - det går vel bra. At jeg alltid var den som tilpasset meg, at jeg forandret på ting inni meg, fant måter å overleve på, istedenfor å prøve å forandre på ting utenfor meg som jeg egentlig trengte at ble forandret.
Nå har jeg da endelig greid å få til forandringer som jeg trenger nå, for å kunne finne ut av meg selv og få det bedre. Det er nok derfor også jeg føler meg roligere nå.
Jeg håper du har noen nytte av dette :)
Jahvaskaldetvære, hvordan kan jeg sjekke om jeg har dette? Jeg har lyst til å utforske og prøve forstå mer av hvorfor dette skjer…
LaDetGodeVinne, Takk for at du deler og brukte tid for å svare, jeg er kjempe takknemlig.
Jeg leste litt om tingene du skrev om, som kompleks PTSD, og jeg føler at jeg relaterer mye til de ulike symptomene og andre sine historier og følelser. Når jeg var yngre så var det utrolig vanskelig hjemme, jeg ble både mobbet i skolen og hadde det ikke godt hjemme. Som førte til at jeg ble tatt vekk fra mamma av barnevernet fordi av ulike årsaker, og jeg måtte da flytte inn på mitt besøkshjem, bedrepskapshjem, fosterhjem. Det har vært slitsomt de siste 4 årene, jeg har følt at jeg har måtte holdt meg tilbake og isolere meg…
Men jeg føler ting har blitt litt bedre over årene, livet går jo opp og ned men til slutt så vil det komme fremskritt… Jeg har blitt bedre på å formidle meg og utrykke ting. Du snakker om å være i riktig modus for å formidle, men jeg tror jeg klarer ikke fortelle med munn uansett hva, jeg får ikke noe ut selv når jeg prøver mitt hardeste. Men en ting som har hjulpet meg er å skrive eller chatte om det. Jeg tror dette kan være på grunn av hendelser i barndommen å gjøre…
Du skrev noe om modums bad manualer om traumer, at det er til stor hjelp. Jeg skal sjekke det opp, tusen takk for at du nevnte dette. Jeg føler på det samme du sier i samme avsnitt om at skiftene ikke er så voldsomme, men jeg føler når det først blir skiftet på så er det så vanskelig å kontrollere det, jeg gjør ting uten å tenke over og bare gråter i timevis. Jeg tror dette kan virkelig hjelpe de rundt meg også, for jeg har veldig dårlig skyld følelse når ting skjer med meg. Jeg har heldigvis den mest sjarmerende og snilleste kjæresten noen sinne, men jeg er redd for at jeg skal bli for mye for han. Jeg vil ikke at han skal føle at det er hans jobb akkurat,
Takk for at du delte så mye med meg, det trengte jeg skikkelig. Det var nyttig! Tusen takk
Det så fint å høre at du føler at dette kan være til nytte.
De har tre manualer på Modum bad som har jeg hatt nytte av. Det er litt hva man selv føler passer en og hva en selv har nytte av. Jeg jobber også frem og tilbake med dem. Den andre jeg bruker mye, og som jeg har brukt mest fordi den har mange gode øvelser og forklaringer i forholdet til å forstå seg selv bedre, er “Mindfulness og medfølelse”. Og “Tilbake til nåtid” er også nyttig, særlig hvis man vi ha en som er mindre og mindre å lese. Det jeg også syns er veldig nyttig med disse manualene, er forklaringene de gir, men også at de gir konkrete ting å øve på. Det beste er også å lese i dem og øve på dem når man føler seg “på plass”. Og så tenker jeg at det ville være fint for folk rundt deg også å lese i dem for å kunne forstå deg bedre, hvis de er interessert i det.
Det du skriver om at du måtte holde deg selv tilbake og isolere deg, kjenner jeg meg igjen i det, det var også min måte å beskytte meg på. Og derfor tror jeg at jeg blir sånn delt på en måte, at jeg på en side kan være veldig åpen, og på en annen totalt lukket og ikke greie å snakke i det hele tatt.
Jeg var slik tidligere at jeg ikke kunne snakke noe med noen om noe av dette, samme som deg, at ordene ikke ville komme ut, men at det går lettere å skrive. Det var min måte å begynne å åpne meg for folk på, å skrive, og det er veldig fint å kunne greie å gjøre det og å gjøre det når man ikke greier å snakke. Jeg har sånn at jeg liksom enten kan føle eller snakke, og ikke begge deler på en gang, men jeg tror jeg har øvd med litt på det, slik at det går fremover. Eller så har jeg blitt flinkere til å holde følelsene unna, slik at jeg greier å snakke og fortelle om disse tingene uten at følelsene mine stopper meg. For jeg kan greie å gjøre det nå.
Jeg har vært til en psykolog der jeg viste hva jeg følte, men da greide jeg ikke å snakke på 40 minutter. Da valgte jeg selv at det best for meg å vise hva jeg følte, heller enn å snakke, og at jeg ikke ville begynne å snakke og jage bort følelsene igjen. Men en annen gang, da han sa noe som jeg kjente at jeg ikke greide å forholde meg til der sammen med et annet menneske, så bare lukket jeg meg liksom. Jeg merket det, og han merket det. Det tok 20 minutter før jeg greide å si noe igjen. Det foregikk mye inni meg, og det så han også, men jeg greide bare ikke å få det ut. Det jeg kjente da, var at jeg kunne ha greid å få det ut noe hvis jeg hadde kunne skrevet.
Det er veldig rart, for jeg kan være på ulike måter, med ulike psykologer og andre hjelpere, eller at jeg kan skifte sånn fra dag til dag. Jeg merker det da bedre nå når jeg ikke greier å snakke og ikke, og jeg har også hatt opplevelser nå av å kunne gå tilbake og være “vanlig” igjen med en person jeg har vært helt lukka med tidligere, og det føles godt. Det hjelper når jeg ikke lenger føler meg så stressa eller presset. Det er da det stokker seg mest for meg. Det kan være godt å vise andre at jeg blir slik og at jeg føler meg slik, men da er det viktig for meg å vise meg selv og den andre at jeg greier å være “vanlig” igjen. Jeg har tidligere følt mye på at når folk fikk se den sida av meg som sliter og har det så vondt, så er det den de husker. At de tror at det bare er slik jeg er, at jeg har gjemt det og så har jeg vist det og at det bare er slik jeg er. Men det er ikke den. Jeg er den andre personen også som greier ting og som er “vanlig”. Det har vært viktig for meg å innse nå, at jeg trenger at folk ikke tenker at det er bare slik jeg er, men at jeg kan være begge deler, og at det er ting som hjelper meg når jeg føler meg helt forferdelig. Jeg har fått de beste klemmene av en person som har kunnet snu helt følelsen jeg hadde. Og jeg tror også at det er fordi han er en person som skjønner det, som vet hvordan jeg har det eller kan ha det, men også vet at jeg kan være “vanlig”. Selv om det har vært veldig vanskelig for han, og jeg føler at jeg har måtte skuffe han gang på gang med at jeg gikk tilbake til slik jeg har vært før, så har samtidig de gangene jeg har følt meg bra og vanlig vart lengre og lengre for hver gang han gjorde noe sånt, eller bare var der med meg uten at jeg måtte gjøre noe.
På DPS ble det mest tydelig det at jeg sliter med å snakke om ting og føle samtidig eller om ting som berører meg skikkelig eller er viktig for meg, og det var egentlig bra, for det er det jeg føler meg hemmer meg (at jeg derfor aldri har vært i et forhold). Hun spurte om jeg tenkte mye over hva jeg skulle si, når jeg stadig stoppa opp i det jeg prøvde å si, og det ikke kom noe mer ut. Jeg sa at jeg var redd for å si noe feil, men hun prøvde å si at det ikke var noe feil eller rett. Det er jo egentlig ikke den opplevelsen jeg har hatt tidligere, fordi jeg føler jo at jeg stadig har blitt misforstått og mistolket fordi jeg ikke har sagt det “riktige”, eller at folk har sagt slikt til meg om at det er tullete det jeg tenker og sier (jeg har opplevd det allerede som barn, jeg husker at jeg tenkte at jeg måtte la være å si hva jeg tenkte fordi de da ville si det til meg).
Jeg sa til hun på DPS at det føles ut som jeg aldri har lært å snakke om slike ting. At det jo er noe barn skal lære, hvordan man snakker om følelser og ting som foregår inni en, men det var aldri noen som ønsket å vite det eller som spurte om det. Jeg har nå venninner som kan spørre og være interessert i det, og det er fint. For tjue år siden greide jeg ikke å snakke om ting med dem selv om jeg hadde skrevet til dem om det, og jeg merker at jeg fortsatt har en sperre mot det, men jeg har også opplevd at venninner har kunne spørre og få ting ut av meg når de var der når jeg hadde det vondt og de så det. Det har da vært vondt å ikke kunne forklare det eller at de ikke forsto det, så det har vært veldig godt da jeg kunne begynne å forklare dem om hvordan ting var for meg og hvorfor. Og hva som hjelper. Det har vært en skikkelig lettelse. Det er da opp- og nedturer, ingenting vil kunne ta bort det som har vært eller forandre på det, men jeg merker at jeg lærer verktøy som gjør det enklere å unngå at det blir de største nedturene, at jeg unngår å bli så overveldet, eller at jeg kommer meg raskere ut av det igjen når det skjer. Jeg kjenner gradvis at jeg mer stabil, også ved at jeg utfordrer meg på de tingene jeg syns er vanskelige og skikkelige krevende, men det er viktig at det skjer i mitt tempo. Det viktig å ikke bli pressa på av andre på ting man selv ikke er klar for ennå. Det er kanskje det viktigste jeg har lært, for på den måten greier jeg å sette gode grenser overfor andre, slik at det ikke blir for mye for meg, og at de samtidig kan være der og hjelpe meg eller gjøre meg godt.
Da jeg flytta hjemmefra, tenkte jeg at nå ville alt bli bra, og på en måte var det bra. At det føles ut som jeg da endelig kunne begynne livet mitt. Jeg ble kjent med folk og var en student som de andre. Det var ting jeg syns var utfordrende og som var ukjente for meg, men slik er det jo for alle i den alderen, at det er mye å utforske og bli kjent med. Men så hadde jeg disse episodene der jeg følte meg helt elendig, og jeg forsto det ikke, for alt var jo bra da. Nå vet jeg at det er de gamle tingene som da slo meg ut, og jeg skulle ønske at jeg hadde visst det da og at jeg hadde fått hjelp med å håndtere og bearbeide det da, for jeg forsto det ikke, og det gjorde gradvis livet mitt verre og verre. Jeg forsto meg selv ikke, andre gjorde det heller ikke, og det føltes ut som noe var feil med meg, og at det var det andre tenkte også, fordi de ikke kunne skjønne hvorfor jeg ikke greier de tingene andre greide. Det var først da jeg lærte om traumer og da særlig om komplekse traumer, at jeg forsto at det ikke var feil med meg, men heller at jeg ikke har lært de tingene jeg skulle ha lært, fordi jeg ikke har fått den hjelpen, støtten og omsorgen jeg trengte, og at det igjen har lært meg måter å håndtere alt på, fordi det ikke var noe annet alternativ, som hemmer meg nå.
Jeg jobber nå med å komme meg ut av de gamle mønstrene mine, noe som føles veldig nyttig. Jeg har da måtte sykmelde meg og frigjøre meg selv fra mest mulig press, samtidig som jeg får oppfølging nå, for å greie det, føles det ut som. Men det er fordi jeg var så veldig langt inni de mønstrene at jeg ikke taklet det hvis noen gjorde noe fint for meg. Hvis jeg begynte å håpe og ønske noe. Jeg har “alltid” kjent på at jeg ville kollapse hvis jeg tillot meg å kjenne det, og på en måte hadde jeg rett, men samtidig føler jeg meg på en måte forbi det. Eller at det kan føles ut både som å kollapse og være veldig sterk og komme seg videre, på en og samme tid. For oss som ikke har hatt nære omsorgspersoner i oppveksten og som har måtte gjemme seg selv inni oss selv, så kan det skumleste og vanskeligste av alt være å vise noen andre noe om hvordan vi har det inni oss, om den smerten vi har båret på siden vi har vært barn. Jeg tror ikke dem som ikke har hatt det slik, kan forestille seg hvor vanskelig det er, men da er det også en større overvinning når man faktisk greier det, eller greier noe av det. Nå har det skjedd ting jeg har ønska og gitt opp i tjue år, og det føles litt sånn ut som å bli sluppet fri. Det er nok av ting jeg fortsatt må jobbe med og som jeg trenger hjelp med, men dette har vært noe som har plaget meg så lenge og holdt meg tilbake, at det er veldig den følelsen nå som jeg er en ballong som har blitt sluppet fri. Jeg vet ikke hvor jeg kommer til å lande, men jeg prøver heller ikke å tenke på det nå, og i stedet kjenne på den gode følelsen.
Bare spør meg (gjerne send meg ei melding) hvis det er ting du lurer på eller du har lyst å høre mer om, eller om du vil fortelle mer om dine opplevelser. Det er fint også for meg å snakke med noen om erfaringer med dette.
kan gå til legen og få h/n til og henvise deg til dps og få en pykolog som driver med diagnoser :) jeg var på sanderud når jeg fikk diagnosen og har medisiner. som hjelper noen dager men siste par åra har det vært dritt alt
Takk for at du deler alt dette med meg, jeg føler meg litt bedre ved tanken at jeg ikke er alene. Jeg relaterer mye til det med å være hos psykolog eller noe andre tjenester, også bare sitter og klarer ikke få ting ut i 30min av 45min, det er kanskje derfor jeg ikke helt har oppsøkt hjelp lenger. For jeg bare følte det ikke hjalp meg, men i det siste har bare alt vært så feil, så jeg har kontakta mitt psykolog spesialisten ved skolen jeg går på. Jeg skrev en lang melding, om hvordan jeg har det, hva jeg føler og hvorfor jeg føler som jeg føler.
Jeg er redd for å flytte ut, for jeg vet ikke om jeg klarer å ta vare på meg selv, men samtidig så triver jeg meg ikke hjemme. jeg kommer hjem fra skolen etter en lang og slitsomt dag, også blir jeg bare mer sliten når jeg er hjemme. Eneste tid jeg får slappe av er når jeg er i bussen på vei hjem eller på vei til skolen.
igår så gråt jeg på skolen, jeg låste meg selv inn i et toilet. Jeg føler meg så belastet, med null motivasjon til å ville leve men jeg vil heller ikke dø. Jeg vil bare ikke slite mer.
Sender jeg melding som svar til innleget, eller chatten i nettsiden mente du? Jeg får ikke kontakte dersom du har privat konto, men det skal gå ann å tekste meg om det skulle vært noe! Jeg lytter gjerne.