Hei!
Er det flere hær inne som sliter med en form for PTSD? Komplekse traumer? Hadde likt å komme i snakk med noen som sliter litt på samme måte som meg - drøfte måter å komme seg videre på 🫶🏻 Kanskje du har tenkt på en ting eg ikke har? 🤷🏼♀️
- Mlk
Jeg har også CPTSD, har gått i behandling og klarer meg mye bedre nå. Til og med fått et mye bedre forhold til foreldrene mine som «ga meg diagnosen». 🫶🏻
Jeg har det, går på angst piller som gjør det bedre, men sliter
På hvilken måte merker dere cptsd i hverdagen?
Så bra at det har hjulpet med behandling. Hvordan er behandlingen du har fått, hvis jeg kan spørre om det?
Det som funker for en funker ikke for alle, før jeg gikk på pillene hadde jeg konstant angst og var så deprimert og tom, selv med psykolog osv. etter jeg startet på dem er jeg nesten alltid glad eller i hvert fall fornøyd, det tok vekk så mye tungt og har gjort at jeg kan le igjen. Jeg reagerer her og der for sterkt og får for mye følelser, men uten pillene kunne jeg ikke levd. De reddet meg 100%
Jeg kunne ikke fokusere på noe annet før jeg gikk på dem, smerten og angsten kom før tankene og ledet til nesten konstante tunge tanker
Så bra at pillene du får fungerer :) Du skrev at du får piller, men sliter, derfor tolket jeg det som om de ikke virket. Jeg leste vel litt for raskt meldinga di også, ser nå at du skrev at de gjør det bedre, men at du sliter.
Jeg hadde nesten konstant angst, reagerer sterkere på mange ting, har ekstreme mareritt som føles helt ekte ut. Har ofte ikke greid å skille fra ekte og drøm. På grunn av det som skjedde med meg er jeg også veldig redd for å være alene med menn og skeptisk når jeg møter nye menn.
Nei, det virker utrolig bra på angsten og depresjonen som er det de er for, men er mange andre symptomer jeg også har, men kunne ikke tenke på noe annet før jeg startet på de, alt var så mørkt før det. Men sliter fortsatt med søvn pga veldig realistiske mareritt og siden jeg ble voldtatt sliter jeg med å være alene med menn eller er veldig skeptisk mot nye menn. Jeg sliter av og til også med en for emosjonell reaksjon til diverse ting som har med det jeg gikk gjennom eller om menn gjør noe i gråsoner, men det skjer mye mindre og jeg håndterer det bedre med pillene enn før, da var det hele tiden, nå er det en gang i halvåret. Jeg har mer klarhet til å tenke over og roe meg ned nå uten den angsten som alltid var der fra før:)
Det høres bra ut. Jeg vet hvordan det er når alt er helt mørkt og å ha angst omtrent hele tida.
Det er ikke rart at du blir sliter med å være alene med menn og er skeptisk når du møter nye menn. Du må jo også få lov til å finne ut om du kan stole på dem eller ikke, når du har vet at det ikke nødvendigvis er slik. Og det med marerittene er også vanlig. Har du fått noen tips eller råd om hvordan du skal håndtere dette? Modum sine manualer tar for seg slike ting :)
Jeg får angst av fine ting, særlig hvis det er noe jeg ønsker meg veldig, og som jeg tenker jeg ikke kan få - helst i forhold til det at det er vanskelig for meg å stole på andre folk og på at de vil fortsette å like meg og ikke vil meg vondt.
Godt å lese at du føler det går framover. Du har fått en tung vei å gå. ❤️
Symptommessig, hva er forskjellen på cptsd og ptsd?
Hva er årsaken til at noen får cptsd framfor ptsd? Vet om flere som har opplevd ekstremt mye traumer gjennom store deler av livet, men som likevel «bare» har ptsd.
Antar det finnes noen faktorer i oss som gjør oss mer sårbare eller mer robuste.
Kompleks PTSD er mer komplisert enn PTSD, derav navnet ;) Nå er ikke jeg inn i hvordan de diagnostierer disse to tilstandene, jeg kan bare komme med hvordan jeg forstår dem, og min kilde er manualene til Modum Bad om traumer og komplekse traumer.
De kaller også komplekse traumer for utviklingens traumer, for det er traumer eller opplevelser som har gjort at man har blitt hemmet i utviklingen sin, og vel i hovedsak fordi man ikke har noen støtte eller hjelp med å takle det vonde og vanskelig som skjer. Slik at man kan oppleve mange vonde ting opp igjennom livet, men hvis man har noen til å støtte en og hjelpe en igjennom de vonde tingene, så er det annet enn man som barn er helt alene med det, og må prøve å finne en måte å leve med det på på egenhånd. En måte er å dissosiere, at man skiller det vonde fra resten av livet, fordi man ikke greier å håndtere det.
Når man har “vanlig” PTSD, er det mindre komplisert, fordi man har et annet grunnlag, og at det da først og fremst trenger å bli trygg på at det som var bra før traumet skjedde, fortsatt er der, og at man trenger hjelp til å håndtere de vonde følelsene og minnnene fra hendelsen - og tilbakeblikkene, som PTSD jo handler om.
Mens når det er snakk om kompleks PTSD, så går det mer inn på den personen man har blitt, at man har lært seg måter å beskytte seg på og forholde seg til verden på, som hjalp en som barn i den ekstreme situasjonen, men som fortsetter å ødelegge for en selv lenge etter at det egentlig ikke er fare lenger. F.eks. ved at man ikke stoler på noen, tror man må greie ting selv, holde alle følelser unna, ikke tillate at noen gjør noe godt for en, skam en bærer på om seg selv, dissosiasjon osv.
Det finnes jo ulike nivåer av dette, og det er sikkert en grå sone i mellom komplekse traumer og andre traumer. Noe jeg da selv opplevde, er at når man har komplekse traumer og har levd med sånn stress så lenge, er hvor veldig god man er på å skjule hvordan man faktisk har det - fordi man har lært at det er farlig å vise det. Og at det da også er vanskelig å fange det opp, og kanskje man da heller ikke blir diagnosert for det?
Ingen har egentlig gitt meg en diagnose, jeg liker egentlig ikke så godt dem, for da er det litt sånn at noen forteller meg hva som feiler meg, og den følelsen av at jeg må passe inn i en boks, eller kanskje ikke gjør det selv om jeg kjenner meg som om jeg gjorde det. Hvis andre har nytte av å få en diagnose, så er det bare bra. Det viktige syns jeg er å finne de tinga som hjelper, og det kan være ting som hjelper en selv om en kanskje ikke tilhører den boksen som metodene eller behandlingene er utviklet for. Men det hjalp meg veldig, veldig mye å lære om traumer og komplekse traumer, om hva det gjør med en og ferdigheter man kan øve på for å gjøre livet lettere og bedre.
Takk for gode tanker og refleksjoner. Jeg kan en del om det, i teorien, men synes det er komplisert likevel. Er mange indre og ytre faktorer, i fortid og nåtid, som spiller inn.
Hva er det? Må man betale for det?
Nei, du trenger ikke å betale for dem, hvis du ikke vil kjøpe boka. Jeg lånte den selv først på biblioteket. Den heter Mindfulness og medfølelse av Wästlund og Salvesen. Man kan laste ned lydfilene til øvelsene gratis på siden for boka: https://www.wastlundsalvesen.no/
Jeg likte veldig godt boka, pga. alle forklaringene jeg syns jeg fikk på hvorfor jeg syns ting var vanskelig, og de har også beskrevet hva som kan være utfordrende i hver øvelse, men også hvordan man skal fortsette å jobbe med det eller gripe det an, for å jobbe videre.
Hater livet med kompleks ptsd, fy faen så drit det er. For meg spiller det seg ut som totalt manglende evne til å regulere følelser med enorme følelsesutbrudd når det smeller skikkelig, at jeg tenker på barndommen hele tiden, masse triggere i hverdagen (mest i relasjoner), tankekjør som igjen påvirker energien, og tilbakevendende depresjoner. Selvmordstanker. Føler hele livet bare er en smørje av symptomer og reaksjoner jeg ikke skjønner noe av. Har så vidt greid å balansere hverdagen nå i flere år ved å presse meg gjennom, men er så sliten at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.
Er også kjempeforvirret rundt behandling. Sliter veldig med å gå i terapi, synes bare det er triggende og gjør livet verre, samtidig som jeg trenger at ting blir bedre. Blir altfor knyttet til behandleren men uten å oppleve bedring. Står på venteliste til Modum bad men ventetiden er så sykt lang, skjønner ikke hvordan jeg skal ha det sånn her i to år til.
Ble lang rant, men uansett: klem til alle som også lever med dette. Det suger.
Skal prøve å jobbe mer med Modum sitt opplegg fremover, har “Tilbake til nåtid”-manualen. Og ta en pause fra terapi fordi det bare gjør meg verre. Er ikke så god på å regulere, har mye motstand mot det, en sterk følelse av å ikke fortjene å ha det godt - og derfor er det vanskelig å gjøre positive ting for meg selv. Men har noen ting jeg gjør i gode perioder, elsker å lese blant annet.
Er så forvirret rundt det med hva som hjelper av behandling. Modum og mange behandlere har mye fokus på faseorientert behandling, min egen terapeut inkludert. Men nyere forskning (blant annet fra Modum) viser at eksponering har mest effekt, og at den stabiliseringsfasen ikke nødvendigvis har så mye for seg, så virker som noen er på vei bort fra det. Selv har jeg gått i terapi med stabiliseringsfokus nå i lang tid uten å bli bedre i det hele tatt. Frustrerende.
Men skal teste det ut litt mer på egen hånd. Takk for svar<3
Jeg har stor tro på stabilisering, og at man tar eksponeringen gradvis når man er klar for det. For meg har det egentlig vært enklere å jobbe med ting på egenhånd, uten å måtte forholde meg til en behandler, for jeg ble så fokusert på hva den tenkte og mente, og om jeg gjorde det riktig og sånn, mens når jeg jobba med det sjøl, så hørte jeg mer på meg selv.
Jeg forstår godt med å føle at en ikke fortjener å ha det godt. Så derfor er det også viktig å ikke begynne med for gode ting, liksom, hvis du skjønner? At man kan begynne med små ting, man faktisk greier å gjøre for seg selv, og ting man skjønner at man trenger å gjøre for å gjøre andre ting man må gjøre - f.eks.
Jeg har også brukt litt “Tilbake til nåtid”-manualen, men jeg har hatt mye mer utbytte av “MIndfulness og medfølelse”, og det siste året “Traumerelatert dissosiasjon”. Jeg tror at det for meg sto for lite i “Tilbake til nåtid”, at jeg følte at jeg fikk for lite forklaring på ting der, men det er kanskje en grunn for at de ikke har tatt med så mye der, fordi det kan også være triggende å lese det. Det var krevende å lese i “Mindfulness og medfølelse”, men for meg betydde det veldig mye den innsikten jeg følte den manualen ga meg. Og så er det mange flere øvelser å velge i mellom der, enn i “Tilbake til nåtid”, som handler om å være til stedet her og nå, ha medfølelse med seg selv (som jo er nyttig å øve på hvis man føler man ikke fortjener å ha det bra), øve seg på å gradvis stå i sterkere følelser, og finne ting man kan tenke på eller gjøre for å få en pause fra alt sammen.
Da jeg gikk til psykologen nå i høst, så var jeg veldig bevisst på at ting måtte skje slik det var best for meg, at han måtte ta hensyn til meg, ellers så ville det bare skade meg mer. Heldigvis forsto han hvor viktig det var for meg, og han prøvde ikke å presse meg i noen som helst retning, men lot meg få kjenne selv hva jeg hadde behov for og hva jeg ønska å få ut av timene. Det jeg tenkte mye på var at jeg trengte at han gjorde det jeg har fått altfor lite av før, å bare bli lytta til og forstått, og ikke en som fortalte meg hva jeg skulle gjøre. For andre så kan det være andre ting som man har manglet så mye av, og som man trenger.
Jeg syns egentlig det er vanskelig å si nøyaktig hva som har hjulpet meg og sånn, for det har vært en veldig lang prosess, men jeg kjenner jo hva som føles godt og hva som føles vondt når jeg tenker tilbake på ting, og det tror jeg gir en god indikasjon på hva som har hjulpet og ikke.
Det er da også mye med å tørre å gjøre ting man er redd for. Det betyr også veldig mye. Eller bare gjøre ting man har lyst til. Jeg har øvd meg mye på å gjøre ting når jeg tenker at jeg vil gjøre noe, istedenfor å bare tenke at jeg vil gjøre noe. Det har også bedret livet mitt.
Og jeg har jobba med skammen. RVTS vest hadde et fint webseminar om skam. Det betydde også mye for meg, for det sa noe om hvorfor det er så viktig for meg med andre folk.
Hver gang jeg har fått en forklaring på ting med meg selv, har vært en lettelse. Som at jeg nå skjønte hvorfor jeg ikke liker gaver. Jeg leste en artikkel om hvordan psykopater f.eks. kan bruke gaver som maktmiddel. Og det er ikke særlig å få gave av noen og skulle være takknemlig for den, når den personen gjør deg vondt, skader deg eller ikke gir deg den omsorgen vedkommende skulle gi en.
Jeg tror jeg har drevet med eksponering og stabilisering om hverandre. Før jeg begynte med stabilisering, før jeg fant “Mindfulness og medfølelse”-manualen på biblioteket, drev jeg bare med eksponering, og det fungerte iallfall veldig dårlig - det skal jeg love deg. Og når jeg har gått til psykologen nå, har jeg merka hvor viktig det var for meg å hente meg inn igjen i slutten av timen, at jeg ble stabilisert igjen, og ikke gikk ut med den vonde følelsen som kom opp i timen eller i kaos. Psykologen min var også veldig god der, skjønte at jeg trengte det, og hjalp meg med det.
Jeg har nå også stoppet opp med å gå til psykologen igjen. Tatt en pause, for terapi er krevende og slitsomt, og jeg følte at jeg hadde kommet meg igjennom den prosess jeg holdt på med og ville ha hjelp av han med. Det er godt å merke at jeg kan greie å komme meg igjennom ting selv nå, takle følelser og ting som skjer, og så er det godt å bare leve og kjenne at jeg har det bra, når jeg har det. I tillegg vet jeg nå godt hva jeg bør holde avstand til, og blitt bedre på å sette grensene mine. Så det er mange gode ting. Jeg regner med at jeg skal til psykologen igjen en gang, men nå unner jeg meg å leve her og nå :)