Såå fine og utfyllende svar, herregud!! Tusen takk. Det hjelper sånn å vite at folk relaterer. Veldig glad på dine vegne for at du har kommet så langt, det er skikkelig fint å høre. Jeg har bestilt “Mindfulness og medfølelse”, ser frem til å sjekke ut den. <3
Dere som har vært igjennom, hvor lang tid tar det?
Både med tanke på utredning og så forhåpentligvis komme i gang med noe som ligner på behandling?
Lett å miste troa på prosessen når man er i startgropa selv etter mange måneder med utredning.
Jeg har jobba mest med det på egenhånd. Legen min sier at det tar så lang tid å få hjelp via dps, at han ikke vil henvise meg til det en gang. Og jeg har vært heldig å fått psykologtimer via forsikringen vi har på jobb. Forrige psykolog begynte med noe utredning, men det stoppa opp, og jeg vet egentlig ikke hva hun fant ut av det. Jeg har ikke helt tro på sånn utredning heller. Det burde være bedre om man kunne si hva en selv kjenner på og hva en selv tror vil hjelpe, eller hva man kjenner på at hjelper? Hun forrige psykologen jeg gikk til hadde greie på kompleks ptsd, jeg hadde bedt om det, men jeg føler ikke at det hjalp. Denne gangen ba jeg mer spesifikk hjelp til å omgås følelser, fordi jeg hadde lest meg frem til at jeg har fobi for følelser, at jeg drev og skulle unngå dem og sånn, og da jeg nå visste mer spesifikt hva jeg ønska og trengte hjelp med, føler jeg at hjelpen jeg fikk faktisk hjalp.
Det er vel ca. fem år siden jeg først leste i den boka om Mindfulness og medfølelse, og det forandret ting for meg med en gang. Men som de også skriver i den boka, så er det opp- og nedturer, og en lang vei å gå, men samtidig så har min opplevelse vært at det er så godt å finne noe som får meg til å forstå meg selv, og at det finnes ting som kan hjelpe. Og så når jeg merker gradvis hvordan det hjelper meg mer og mer. Det var også en stor lettelse for meg å finne ut at jeg kunne fokusere på små, dagligdagse ting, om å håndtere dem og om å glede meg over de fine tinga som faktisk skjedde, heller å skulle løse dette store, vanskelig og vonde. Jeg trodde før at jeg måtte få bort det, før jeg kunne glede meg over andre ting. Så da jeg lærte at det ikke var slik, så var det veldig godt.
Jeg skjønner godt at det er lett å miste troen på prosessen. Det er vanskelig å forestille seg å oppleve å ha det på en måte man ikke har hatt det før. Men jeg lover at det går an å forandre på det. Det er vanskelig å si hvor lang tid det tar. Det spørs også hva “målet” er. Om du spør om hvor lang tid det tar før en føler seg litt bedre, så trenger det nødvendigvis ta så lang tid, da kan det være småting som får en til å føle det. Jeg tror også aldri jeg kommer til å bli slik noen forventer at jeg skal bli - sånn at alt skal bli bra. For dette er ting jeg alltid vil måtte bære med meg. Men jeg blir stadig flinkere til å håndtere følelser, glede meg over ting, tillate folk å være snille mot meg og andre gode ting. Pluss at det har blitt lettere å leve med at det har vært slik, når jeg nå lar meg selv få slippe å måtte forholde meg til de personene som har sviktet meg eller gjort meg vondt.
Når man har hatt det så veldig dårlig, så har man også mye som kan gjøre godt - bare fordi det er bedre enn det det har vært. Jeg tror jeg kan glede meg mye mer over småting enn “vanlige” folk.
Så bra :) Og bare hyggelig å kunne bidra. Jeg vet hvordan det føles når man føler at man er den eneste som har det slik. Det var vondt hvordan jeg ble misforstått fordi det var så fjernt for folk jeg snakka med at det går an å ha det slik. Derfor har disse manualene vært til god støtte for meg, da følte jeg at iallfall det finnes noen som ville forstå det. Det gjorde det lettere for meg å forklare ting til andre, men også lettere hvis de ikke forsto det, så lenge jeg forsto meg selv.
Spørs veldig hvem du treffer, føler jeg. Noen behandlere er veldig målrettede og på, andre jobber langsomt og har mer en sånn “ting tar tid”-mentalitet. Holdt også på med utredning i månedsvis, og har gått i terapi/samtaler lenge uten å vite om det egentlig kan kalles behandling (vet mange har motsatt problem, at de heller blir for tidlig avsluttet). Venter på plass på Modum som jeg vet jobber veldig målrettet, helt sykt motivert for det opplegget, men ventetida er veldig lang på traumeavdelingen.
Enig i at det er enormt frustrerende hvor langsomt det kan være når man er så desperat etter noe som letter trykket litt raskt. Prøver selv å akseptere at det er ett skritt frem, to tilbake, og at det en dag kan bli bedre. Og også stole mer på mine egne evner til å gjøre endringer, ikke overvurdere terapiens effekt. Heling fra traumer er en årelang prosess, men samtidig anbefaler jeg å pushe på dem om det er noe du er motivert for å prøve!
Heisann, bare sende en pm.
Jeg har begynt å lese boka, eller det var faktisk både en bok og lydfiler med øvelser. Sikkert noe av det samme som blir praktisert når man er kommet i gang med terapi i lag med behandler.
Det virker som at det hjelper litt. I hverdagen kan jeg noen ganger huske tilbake til øvelsene med lydfilene og få litt av samme følelsen jeg har under øvelsen. Har klart å roe meg ned og det er fint. «Du er god nok som du er» sier fortellerstemmen i lydfilene, og det er en tanke som noe uventet kan dukket opp når man prøver å roe seg ned og kjenner seg tilstede i kroppen.
Fint tips.
Så fint å høre at tipset var til nytte for deg :) Ingenting gjør meg gladere enn det :)
Jeg tenkte nettopp på at jeg syns det burde være lettere tilgjengelig ressurs, f.eks. informasjon og forklaringer om traumer og hva det gjør med en, og slike øvelser og hva som kan hjelpe. For det er jo så mange som hadde hatt nytte av det, og at jo tidligere man får hjelp til å forstå seg selv og tips om ting som kan hjelpe, jo bedre er det. Tror jeg da, før man havner inn i slike vonde mønstre med skam og håpløshet fordi man opplever at man ikke kommer seg ut av det. Og så er det fort gjort at man i stedet hører om eller snakker med andre som er i samme situasjon med den samme håpløshetsfølelsen. Det er iallfall det inntrykket jeg har.
Jeg har bare en følelse at det burde gå an å hjelpe folk tidligere og bedre på en enklere måte enn det som er nå.
jeg sliter også med ptsd selvom jeg har slått det er det forsatt vanskelig med å sosialisere, jeg er knyttet fast med en gjeng med venner og klarer ikke å la dem gå, jeg synes det ville vært fint å få seg en venn.
Hei.
Jeg ser at den meldinga du la ut her, er fra januar, så jeg vet ikke om du venter fortsatt på behandling på Modum bad. Jeg ville egentlig bare tipse dem om manualene fra Modum bad, at det går an å jobbe med dem f.eks. med behandler mens du venter på å komme til på Modum bad, sånn hvis man ønsker en mer målrettet og strukturert behandling.
Jeg har selv jobba med dem på egenhånd, og hatt nytte av det, men jeg kjenner også på at det nå er viktig å få komme til en behandler som har god greie på traumebehandling og erfaring med det (også med dissosisasjon). Jeg har funnet en privat en som jeg må betale for selv, men jeg gjør heller det nå, enn å stoppe opp i prosessen igjen. Hun skal også hjelpe meg med en henvisning som legen kan ta videre, og jeg har veldig troen på at hun forstår utfordringene mine og hvor det kommer fra, og det er godt.
Det er da utrolig stor forskjell på behandlere, men det er jo ikke så rart, de er jo også bare mennesker. Det er også lov til å bytte behandler hvis man ikke er fornøyd, eller si ifra til behandleren hvis man ikke er fornøyd med behandlingen og om man ønsker seg en mer målrettet behandling. For oss er det jo så vanvittig viktig hvordan vi blir møtt og at vi får skikkelig behandling, og da syns jeg også at vi skal sette krav til dem også om å gi oss den behandlingen vi trenger og en behandling som faktisk hjelper oss, og ikke bare drar ut.
Jeg tror både på at ting tar tid, men også at man kan jobbe systematisk og målrettet med tingene, sånn f.eks. ved bruk av Modum bads manualer. Jeg har tidligere vært til en behandler som hadde greie på traumer og traumebehandling, men problemet hos henne var at jeg ikke fikk noe strukturert behandling, og jeg falt utenfor toleransevinduet mitt hele tida, og var så ustabil. Det var ikke en god opplevelse. Hos neste greide jeg å stille krav om at det var viktig for meg å ikke miste meg selv, at jeg ikke måtte bli pushet for mye. Hvis man er utenfor toleransevinduet i behandlingen, så greier man ikke å lære noe nytt eller ta til seg tinga, eller det er iallfall veldig vanskelig. Jeg tror at det kan være en vanskelig balanse, for man må liksom utfordre seg, samtidig som man ikke ramler utenfor og “forsvinner” helt inn i gamle følelser og tanker. Modum bad måter å jobbe med det på, f.eks. med mindfulness og det å lære seg å kjenne etter, og få teknikker for å hente seg inn igjen og ikke miste kontakten med her og nå.
Hei,
Beklager å bare komme hoppende inn. Som med Mya går jeg også på tabletter mot angst/depresjon som følge av PTSD.
De virker sånn 25% vil jeg si ut fra egen erfaring. Men 25% er tross alt bedre enn ingenting. Jeg tror det viktigste disse pillene gjør er å dempe den verste bivirkningen som følger med PTSD, som er selvmord.
Jeg pleier selv å bruke sammenligningen PTSD og Kreft. Legene og forskerne vet at det er en veldig ekte ting. Men jobber ræva av seg i håp om å forstå sykdommen så godt at de finner vaksine/medisiner mot dette.
Sjekk ut IFS (internal family systems" som behandlingsmetode. Skal være like effektiv som de konfronterende behandlingsmetodene, bare uten fokus på traumene i seg selv. Dette er en relativt ny behandlingsmetode. Jeg tror kanskje at en kombinasjon mellom flere typer behandlinger er veien til å komme til godt nok over tid.
Vil også støtte denne boka! Den har hjulpet meg til å feks finne denne tråden 😊
Hei. Ønsker å møte noen i Trondheim/Oslo over en prat og en kopp te eller kaffe. Ta kontakt!
Kvinne 39.
Vanskeligheter med emosjonell selvregulering. Perfeksjonisme, håpløshet og people-pleasing. Ekstrem selvnedlatende tankegang, spiseforstyrrelse (overspising/restriktiv). Insomni. Mareritt. Emosjonelle, visuelle eller kroppslige flashbacks/reaksjoner når trigget av noe. Sliter med rutiner (hygiene, kosthold, trening, rydding osv osv). Går vekk fra mine egne behov og ønsker for å unngå konflikt. Alt forhøynede følelser går over til freeze/shutdown/apatisk følelse hvor jeg føler meg helt nummen (forsvarsmekanisme fra barndommen, der jeg ikke fikk lov å vise følelser, ikke det å være glad en gang). Svart- og hvit tankegang, eller tankegang med at hvis noe er bra eller fint så vil det bli borte snart (som f.eks at jeg blir forlatt, eller at en venninne egentlig ikke liker meg), selvsabotering og isolering (ofte en følelse av at jeg ikke er viktig i andres liv, og ikke ønsker å byrde andre med mitt). Trauma dumping (som nå haha). Greier ikke ta imot komplimenter, fordi i hodet mitt oversettes det til at andre vil ha noe fra meg, eller ønsker å se bra ut for andre (få sosial status ved å være snill), som føles veldig falskt ut for meg, selv om jeg vet dette ikke er hva vanlige folk tenker, men som har blitt programmert i hjernen min pga moren min som sliter med narsissistisk personlighetsforstyrrelse og bipolar lidelse med sterk maniske episoder. Har vansker å være alene med eldre menn, og menn generelt som jeg ikke kjenner har jeg et utfordrende forhold til fordi jeg føler alle har en baktanke eller ønsker å gjøre meg vondt. Har problemer med tanke på seksuell intimitet. Får angst dersom jeg har lite råd. osv osv.. Mye greier med meg.