Sykt lei av å være traumeskadet

Andre psykiske helseplager
1

Nå har jeg opprettet profil igjen her og det er jo et ganske godt tegn på at ting ikke funker. Noen år siden sist jeg var her, og grunnen til at jeg ikke har vært her på en stund? Joda. Ble medisinert med 50mg Zoloft og livet fikk litt mer å gå på.

Har gått på medisinen i flere år. Har jobbet hardt og har hatt mer eller mindre all fokus på jobb.

Så gikk jeg tom for medisinen for ca to uker siden og jeg ble dratt rett tilbake til «gamle meg». Eller ikke 100% heldigvis, med alderen så har jo noe postivt brakt med seg.

MEN hva f…jeg ER SÅ lei av traumstiserte meg ser dagens lys igjen. Og det plager meg så sykt nå at kanskje det eneste som hjelper nå for å bli «stabil» igjen, er å ta medisinen igjen. Hva er vitsen med å slutte med anti depp egentlig? Jeg trodde helt ærlig det skulle gå bra. Så skjønner jeg jo nå at medisinen ikke fixer, men bare demper symptomer. Så det vil altså si at uten den så er jeg fremdeles traumeskadet og full i kjipe symptomer? Altså jeg er så lei!!

Hvorfor kan ikke alt bli bra når jeg har jobbet så sykt mye for det? Greit så har jeg aldri vært innlagt noen sted og fått den type behandling som kanskje lunne gjort saken bedre, men er det nødt å gå så langt? Og vil det egentlig gjøre meg noe bedre? Eller er det også bare et «plaster»? Jeg er over 40 nå, er valget da kun mellom å medisinere seg, eller leve med smertene og de symptomene smertene har?

Er det noen som har kjent på det samme? At liksom ka søren, skal vi bare kjempe hele forbanna tiden? Skal ikke vi få fred på noen tidspunkt?

Er det noen her som har noen tanker om disse tinge? Ev. noen som har gjort noe drastisk for å få et bedre liv ift å jekke ned traumesypmtomer? Av og til lurer jeg på jeg skal bare gi opp. Drite alt og la det som skje skjer, fordi jeg føler det ikke er vits i å stresse lenger. Men da føler jeg egentlig at livet ikke er vits i. For det er ikke meg og bare sleppe alt jeg har i hendene. For vet jo at hva som venter da hvis jeg hadde gjort det, hadde fått det enda mye værre. Samtidig så er jeg drittlei av alt, så hva gjør man?

Del gjerne erfaringer om du har følt på det samme / lignende og fortell gjerne hvordan du håndterer det på en måte som hjelper deg. Håper ikke jeg har sakt noe feil, støtende eller Noe som ikke er lov å si e.l da beklager jeg hvertfall det no. Det er lenge siden jeg har skrevet på forum. Men er glad for at man hvertfall kan dele slike ting her.

2

Hei.

Det er bare bra du deler. Jeg skjønner frustrasjonen din, og du gir meg gode argumentasjoner for hvorfor jeg er glad for at jeg selv aldri har gått på medisiner.

Det som har hjulpet meg, er å lære om traumer og traumebehandling. At den faktisk skal redusere smerten, men at det også er noe man må jobbe med, noe som kan føles både bra og dårlig. Det ville jo være fint om det var en “kvikk fiks”, som kunne løse alt og gjøre alt bra igjen, men slik er det ikke, tror jeg iallfall. Og det lover traumebehandlingen heller ikke. Den sier ikke at den kan fikse det som har vært, for det vonde som har skjedd, det har skjedd, det kan ikke forandres. Men at man kan lære og øve seg på å bli tryggere, få mer tillit, behandle seg selv med vennlighet, den kan forklare hvorfor en har det slik en har det og hva som kan hjelpe. Og at istedenfor å få bort alt det vonde, handler om å greie å oppleve mer og mer at ting kan være trygt, ok eller bra nå selv om de tingene har hendt tidligere. For at en skal få disse opplevelsene av fred, for det trenger en.

Jeg tenker at det er bra at du føler på ting, at du kjenner at du er drittlei, selv om det ikke føles godt å føle det slik, så opplever jeg da at du har motivasjon til å ville gjøre noe med dette, bare du vet hva du kan gjøre. Stemmer det?

3

Tusen takk gode deg for en fin tilbakemelding. Jeg er med deg i det du sier og kan relatere. Jeg er drittlei ja, men jeg har jo innerst inne et ønske om å føle fred i megselv og kanskje en dag dempe symptomene såpass at det ikke ødlegger for meg. Jeg har ikke det sånn at jeg går å tenker på alt jeg har opplevd, og det blir formye å prøve å «løsne opp i» hver og en traume. Akkurat det tror jeg kanskje kunne gjort mer skade enn godt, uansett så hadde det tatt så mye tid å gå gjennom absolutt alle. Og ønsker jo å holde på med traumearbeid til jeg blir gammel og grå. Kan gi det noen år, men da på generell basis, hvis det går an. Har jo et innerst inne ønske om å bare ha et liv der jeg kan få mer indre fred, uten bruk av medisiner, men heller i form annen ikke-medisinsk behandling.

Pga medisin er kanskje helt livsnødvendig for mange, men så tror jeg at mange kanskje kan klare seg uten. Det er jo det jeg håper, at det finnes en måte og kunne leve med, men ved bruk av andre metoder, kunne hjelpe segselv må andre måter. Jeg føler jeg trenger «kontrollen» tilbake, som jeg hadde når jeg brukte medisin.

I går når jeg skrev hovedinnlegget, så holdt jeg på å keepere av symptomer pga avslutting av Zoloft. Jeg gikk de av Cold turkey, noe man ikke skal gjøre, men det skjedde tilfeldig (glemte å kjøpe ny nedising gang på gang, så plutselig var det søndag, så fant jeg ut, at jeg kan no bare se om det blir bedre etterhvert) Dessverre har psyken skikkelig fått kjørt seg og da.

I dag er jeg litt bedre og med bedre «mot» men kan svinge mye. Men føler nå, etter det du skrev, at jeg kanskje bare fortsette uten medisin og forsøke og høre med legen min om gan kan henvise meg til traumebehandling. Har du noe erfaring med traumebehandling selv?

4

*vil jo -ikke-holde på med traumebehanlig til jeg blir gammel og grå skulle det stå 😅

5

Jeg fant ei bok på biblioteket, det er en manual fra modum bad som de bruker i traumebehandling, og den hjalp meg mye. Og at jeg nå skal få behandling på ordentlig, men det er som om jeg trengte hjelp fra den boka til å greie å komme meg dit i dag at jeg kunne greie å få hjelp til å greie å få behandling. Det høres komplisert ut når jeg skriver det slik, og det var det også.

Denne boka (“Mindfulness og medfølelse”) tar for seg første delen av traumebehandlingen, nemlig stabiliseringen, som handler om det å få det bedre i hverdagen uten å gå inn i traumeminnene og det man har opplevd. Jeg opplevde det som om boka forklarte meg hvordan jeg var, samtidig som den ga meg metoder og håp om hva jeg kunne gjøre for å få det bedre. Tidligere tenkte jeg at jeg måtte “løse” de store problemene, det som gjorde meg vondt, og jeg trakk meg unna gode ting fordi jeg følte at jeg bare ødela dem eller ikke hadde lov til å ha det godt, eller masse sånt. Men denne boka og disse øvelsene begynner egentlig helt nederst, med det å kjenne på gode ting her og nå, med å føle at ting kan være overkommelig. Og noe jeg liker veldig godt og har hatt veldig stor nytte av, nemlig det at man gradvis trenger å lære seg, og kan lære seg, å stå i mer og mer utfordrende følelser uten å bli overveldet. Det har betydd veldig mye for meg, også så var det veldig viktig det å lære at det å fortelle om ting man har opplevd, kan få en til å føle seg dårligere igjen (retraumatisert) hvis man gjør det for tidlig og i feil setting. Det hjalp meg utrolig, for tidligere trodde jeg at det var det man skulle, få ting ut, snakke om alt sammen, og så ville alt bli bra, men det gjorde jo bare til at jeg følte meg verre. Og jeg følte meg også dårlig og skammet meg over meg selv, fordi det ikke hjalp meg.

Min måte for å til slutt bli henvist videre, var at jeg gikk til en privat psykolog som har greier på traumer, som har jobbet med det og med dissosiasjon. Jeg hadde en par timer med henne, og det var krevende for da måtte jeg jo fortelle en del, iallfall i grove trekk, og passe på å gi henne en oversikt. Det er så fort gjort at man henger seg opp i det ene eller det andre, fordi det er så mye å ta tak i egentlig. Jeg var hos henne to ganger, og så skrev hun en henvisning legen min kunne bruke for å henvise meg videre, i tillegg til et motivasjonsskriv jeg selv skrev og la med (etter tips fra psykologen). Jeg har nå fått beskjed om at de har vurdert meg til å ha rett til hjelp, men jeg vet ennå ikke hva slags hjelp jeg vil få. Jeg skal møte dem på fredag, for å finne ut det, tror jeg.

Jeg har da ting i hverdagen min som gir meg utfordringer nå, og som jeg også må tak i. Slik at det ikke bare det å bli trygg på at det som har skjedd tidligere, ikke skal skje igjen. Og så har jeg store problemer med å ikke tillate meg selv gode ting.

Jeg forstår dette med at man kan svinge mye. De øvelsene i boka handler om å få mer ro, bli mer stabil og oppleve mer gode ting. Det tenker jeg er hovedtrekkene. Jeg går igjennom den igjen nå, og ser nye ting nå enn tidligere, og forstår ting jeg ikke forsto før.

Den forklarer mye om hva som skjer i hjernen når man har opplevd noe traumatisk, at man da vil fortsette å være på vakt, og at tankene raskt går i de samme banene.

Det er mest nyttig å jobbe med disse tingene og øvelsene når man føler seg ok, men samtidig så kan en få verktøy til å håndtere de vanskelige stundene. Jeg bruker mye distraksjon nå når jeg merker at ting kommer opp som jeg ikke greier å håndtere der og da, eller bare distanserer meg litt samtidig som jeg er klar over at jeg kjenner på disse tinga.

Får du noe oppfølging ellers, eller har de bare gitt deg medisiner, og det er det? Jeg skulle tro at det er nyttig å øve på disse tingene (ferdighetene) selv om man går på medisiner, men som sagt, jeg har selv ikke noen erfaringer med det.

6

Tusen takk for utrolig bra skrevet og forklart svar. Det hjelper meg veldig å bare lese dette, for jeg kjenner meg igjen. Og har tatt screenshot av meldingen nå så jeg kan lett se tilbake på den, for veldig mye nyttig info her som jeg trengte så tusen takk igjen <3 Jeg er ikke i noe behandling nå, men skal til legen på torsdag. Og gjennom livet sp har jeg tidligere gått til psykolog uten at det egentlig har gjort sp mye. Så havnet jeg i en alvorlig depresjon for va 5 år siden, og da fikk jeg zoloft. Den reddet livet mitt, sp sånn sett så har jeg ikke noe imot medisin, sp lenge den kan hjelpe. Jeg har omsorg for barn, så innleggelse har derfor ikke vært aktuelt for meg, og sånn sett var medisin på en måte beste alternativ da, siden jeg da trengte en den «quick fixen» Nå er barnet mitt såpass gammel han h*n klarer segselv (har flyttet for segselv» så nå har jeg muligheten til å gjennomføre en ev. traumebehandling og ev. innleggelse på Modum bad e.l om jeg får muligheten til det.

Den boken høres jo midt i blinken ut, den må jeg prøve å få tak i. Mine 2 største problemer er å stole på at noen vil meg godt, har en innebyd greie med at jeg tror at folk egentlig innerst inne ikke liker meg, relasjonstraumer. Og Det andre er overveldende følelser, de gangene følelsene tar overhånd. Den er skikkelig vanskelig. Jeg tror selv om vi (meg og deg) har forskjellige ting som ligger i bunn, ift hva vi har problemer med, så tror jeg at opplevelsen er ganske lik. Bare at det går på forskjellige ting. At det at du ikke føler du fortjener gode ting tror jeg kan sammenlignes med at jeg ikke tror folk innerst inne liker meg f.eks. Det er på en måte selvsaboterende tanker begge deler. Jeg unner deg virkelig ikke å ha det slik, samtidig har jeg en «god» følelse inni meg om at jeg føler det er en annen «der ute» som jeg kan kjenne meg igjen i. Og det å bære på traumer en ensomt, og jeg unner ingen å bære på det, samtidig er det på en måte godt å vite at man kan kjenne seg igjen i andre når man stort sett føler at man er alene om det i det daglige. Så tusen takk for at du deler <3 Det betyr mye det du har skrevet

7

Det er veldig hyggelig å høre at du satte sånn pris på meldingen min :)

Ja, det kan være veldig ensomt å bære på traumer, men vi er mange som har opplevd ting av ulike slag. Så du er ikke alene. Det er forresten en av tingene i boka, det å forstå det, at det kan hjelpe en.

Det er bra at medisinene har hjulpet deg så langt, til å kunne ta deg av barnet ditt.

Det er dessverre ikke alle psykologer som har greie på traumer. Egentlig tenker jeg at alle burde ha en eller annen kjennskap til det og hva man da trenger, ettersom det er et så omfattende tema som rommer så mye. Og jeg også tror at under mye angst og depresjoner (og andre plager), ligger det traumer.

Det er fint at du er så klar på hva du har utfordringer med. Det hjelper også veldig når du skal be legen om hjelp. Jeg har også erfart at jeg kan ha utbytte av å gå til en psykolog selv om den ikke har greie på traumer osv., når jeg er tydelig på temaer jeg ønsker å jobbe med. Men samtidig så var det ting den psykologen ikke greide å forstå, og heller ikke helt visste hvordan han skulle hjelpe meg med. Jo bedre vi selv greier å kjenne hva vi trenger og hva som fungerer eller ikke fungerer for oss, og at vi formidler det til dem, jo enklere er det for dem å kunne hjelpe oss. Og jeg tenker at du har et veldig godt utgangspunkt til å få god hjelp ved at du har en del ting klart for deg allerede nå, og slik sett virker som du vet hva du vil jobbe med :)

8

Ja, deg er sant. Det er en fordel å ha innsikt i hva man har problemer med og at man da lettere kan gi uttykk for hva man trenger hjelp med. Jeg husker jeg sa til en psykolog en gang at det er, i tillegg til barnet mitt, min livsoppgave å bli frisk. Og da mener jeg ikke frisk-frisk, men så frisk som jeg kan og fungere så godt jeg kan. Og da jeg følte han forstod og han sa også, at ift at jeg trodde jeg hadde adhd (noe jeg også testet meg for når jeg hikk hos han, så sa han sat mye av symptomene på adhd, kan ligne på traume reaksjoner/sypmtomer. Og det ga veldig mening. Når jeg blir urolig f.eks så kan jeg stresse og snakke veldig fort og bli impulsiv. Så akkurat han hadde jeg nytte av å gå til, men han sluttet praksisen sin og byttet yrke, så det var synd. For han var veldig flink.

Men ja jeg helt enig med det! Jeg har samme innstillingen. Man vil jo gjerne få noe ut av behandlingen og da må man av og til ta litt styringen, og at noen må man på en måte «tegne og forklare til» men er enig i at det er jo noe alle psykologer burde vite endel om for jeg er helt enig i at mange psykiske lidelser kommer av traumer. Når jeg tenker meg om, så må det sikkert være et fåtall som ikke er det, det er jo kanskje noe som burde legges større vekt hos, hos de forskjellige behandlere. Både leger, psykologer og psykiatere o.l