Hei.
Jeg har masse traumer som jeg har hatt i flere år men som jeg ikke har turt å fortelle om til psykologen min før nå.
Det har vært så mye om partner vold og partner drap i media nå de siste ukene at jeg har følt at det må snakkes om.
Eks kjæresten min var ikke noe snill mot meg…
Slo, sparket, truet, anklaget meg og voldtok meg (selvom ha sa at det ikke går an å voldta meg når vi er kjærester for da er det ja uansett hva) men jeg sa jo nei og ville ikke.
Men vil ikke forklare mer her men
Når jeg endelig fortalte det til psykologen min så ble jeg møtt med at han ikke tok det seriøst… det var liksom bare «å det var leit å høre» også bare «ja men skal vi treffes igjen om 1 måned eller 1,5 måned da?»
Jeg orker ikke og tenker ofte på å ta livet mitt fordi det er vanskelig med alle flashbacksene.
Jeg vet ikke helt hva jeg kan gjøre, jeg vet jo det finnes behandlinger for traumer men hjalp ikke akkurat på at han ikke helt tok det seriøst eller så at det plaget meg selvom jeg satt å gråt og slet med å få alt ut.
Jeg føler ikke akkurat som om jeg har «store nok» plager for å bli tatt seriøst etter det.
Psykologer flest er ikke tankelesere og det skal de heller ikke være. Du må selv ta styringen i terapirommet og være tydelig på at dette er noe du trenger å bruke noen timer på å bearbeide.
Merkelig måte å møte deg på… Skjønner om det er vanskelig å si til psykologen at dette er vanskelig for deg, spesielt etter å ha blitt møtt slik. Kanskje du kan skrive det på en lapp og gi psykologen? Det er vanlig at det tar tid å åpne seg om slike traumer. Vondt å lese at du har opplevd slike ting. Har du vurdert anmeldelse? Ender sjelden med dom da slike saker er vanskelige å bevise, men det kan likevel være et viktig sted på vegen mot å få det godt igjen. ❤️
Jeg tok steget for å prøve igjen til å få hjelp (la ut et til innlegg om det) og jeg angrer egentlig på at jeg gjorde det.
Føler meg egentlig bare mye verre:(
Jepp, akkurat sånn er det for de fleste. At når en søker hjelp så blir det verre for så å gradvis gå bedre. Kan ta motet fra de fleste. Men hold ut, og det vil være verdt det på sikt.
Å jobbe med mental helse er som å stå sårbar på en strand, der små og store bølger av følelser, tanker og minner strømmer mot deg (i perioder over deg som en tsunami). I perioder virker det som om bølgene avtar, før de plutselig vokser igjen, og slik går det gradvis fram og tilbake i lang tid. Men bølgene går over i krusninger, og også havet stilner, om du bare står lenge nok på stranden.
Så stå der i deg selv, så stødig som du kan, og minn deg om at du ikke drukner, selv om det føles sånn, at bølgene vil bli mindre, selv om de føles uendelige. Du tåler mer enn du tror, det bor en styrke i deg som bare du kan finne, som bare du kan bruke. Og når alt føles for mye, minn deg om at det går greit for også det vil gå over. Bare stå i det. Havet stilner en gang, du vil få ro og bedre dager. Du må bare stå i stormen først. ❤️
Jeg tenker også at det er viktig at du forklarer psykologen hvor ille dette er for deg, og du må gjerne si det at du følte at han ikke tok det seriøst, og kreve at han gjør det.
Jeg skjønner godt at dette får deg til å miste motet igjen, og det er veldig vondt å bli avvist på et behov man har, særlig når dette er noe som var så vanskelig for deg å fortelle. Jeg ber deg da ikke gi opp, men heller kjempe for å få den hjelpen du trenger. For du fortjener det.