Når livet mørkener

Depresjon
1

Hei.
Jeg er helt nye her. Jeg nok desperat på jakt etter hjelp, men allikevel tørr jeg ikke å dele min hemmelighet. En barndom som minnene sniker seg på innimellom… gjerne etter en stikkende melding eller ord fra de som skulle være de som skulle støtte meg aller mest!
Men ok… en plass må en begynne, så jeg prøver å lære å dele min hemmelighet. Jeg er vokst opp med to forleder som er alkoholikere. jeg var attpåklatten av tre søsken. Vi har alltid hatt stort hus, to bilder, husdyr og opplevd å få reise. Vi har ikke manglet noe der… usikker på mine søsken, men jeg manglet nok noe klær opp igjennom. så gikk ofte i samme klær dag ut og dag inn. Begge mine foreldre har drukket jevnt hver bidige dag så lenge jeg kan huske… å ut på kvelden i 20-21 tiden begynte alltid kranglingen. Husker ofte jeg satt oppe langt på natt å ventet på det skulle gå over. Det gjorde det ikke. Min far var/ er høyt utdannet og hadde god jobb. hvordan han orket å gå på jobb hverdag… i tillegg kjørte bil skjønner jeg ikke den dag i dag. Min mor hadde ingen utdannelse, men jobbet i butikk. Minnes hun var mye hjemme… brukte mange sykedager. Hun var mer fyllesyk, og veldig gretten hele tiden. Akkurat som jeg var i “veien”. Disse to klarte faktisk å bli forsterforeldre også… men det får jeg fortelle om en annen gang.

Mine søsken var mye eldre og flyttet ut før jeg var 8. Min oppvekst er preget av redsel, utrygghet, lite søvn, redsel, blitt kalt det meste fra dum til bort kastet plass på jordkloden av min far, min mor dyttet meg foran sånn han kunne slenge dritten på meg i stede for henne.
Utad var vi en familie som reiset, hadde dyr, hus og biler. Jeg drev med idrett og min far stilte opp… og min mor inni mellom. Dette var nok for å skjule, for jeg viste etter hver kamp så kom dritt slenging på vei hjem eller når vi kom hjem. Enten hvor dårlig jeg gjorde det, hvorfor jeg ikke kunne trene bedre… nok en gang en bortkastet plass ble brukt på meg. Dette er bare en brøk del av min oppvekst…

Jeg er gift, tre barn… ungdommer og voksne barn, nå har jeg fått en opplevelse i livet som gjør at jeg har gått inn i en desperasjon, eller ser veldig mørt på ting. mine foreldre lever og er veldig flink på å passe på å sende meg stikk innimellom. Vi bor heldigvis ikke på samme plass lengre, og det har nok gjort at jeg klarer å slppe av, men minnene kommer strømmende nå, og jeg sliter med å spille den blide stå på dama jeg ønsker å være fortiden. Nå er jeg redd jeg skla gå rett i “veggen” igjen og langt ned i kjelleren. Det skjedde for 10 år siden, brukte år på å komme meg opp igjen.

Åj det ble et langt innlegg! Litt usikker på hva jeg skal gjøre her… men jeg trenger hjelp … noen å snakke med. Hva har dere gjort?

2

Hei!

Min erfaring er at stabile rutiner hjelper veldig. Stå opp til samme tid, gå seg en tur (eller annen fysisk aktivitet, gjerne ute i frisk luft), re opp senga på morgenen og for eksempel sende én hyggelig melding i løpet av dagen til noen man er glad i. Jeg har ihvertfall funnet at jeg selv har en tendens til å bli stillestående og passiv i tider der jeg føler meg deprimert og overveldet, noe som kun forverrer situasjonen. Da krever det veldig mye av meg å bestemme meg for hva jeg kan gjøre for å rette opp i dette, så det hjelper å ha faste gjøremål som ikke krever mye såkalt «decision fatigue», som samtidig gir en viss følelse av mestring i hverdagen.

3

hvilken opplevelse i livet?
ellers er det litt sant at
rutiner osv kan være bra
men det viktigste
er at du finner ut det
som gjør akkurat deg bra
feks er du glad i å kjøre buss
kjør buss til du blir grønn i trynet
skjønner hva jeg vil frem til?
så eksempel på positiv tankegang
en god venn fikk kontatert diabetis
da jeg sa det var jo dumt
så sa han at slik så ikke han på det
for det er jo kjent at diabetes
fører til hyppigere vannlating
og det syntes han bare var bra
for da fikk han jo
tatt mer på seg selv ;)

4

Hei.

Mitt å beskytte deg selv mot stikkene fra foreldrene dine, ved å unngå å lese meldinger eller hva det nå er de sender til deg. Jeg har selv gjort det min egen mor i et og halvt år. Jeg ser av og til at jeg får e-poster og at jeg har fått meldinger, men har blokka meldingene fra henne, og jeg har nå blitt flinkere og flinkere til å tenke at det mitt eget valg og at jeg ikke skylder henne noe som helst, pluss at det handler om å beskytte meg selv og å få muligheten til å leve mitt liv uten at jeg får ripa opp i det hele tida.

Jeg syns det var helt forferdelig da jeg bestemte meg for det. Jeg hadde så dårlig samvittighet, og på natta drømte jeg en drøm hvor jeg var så vanvittig redd, men jeg har merka at det har forandret livet mitt. Og psykologen min er enig i det. Det er andre i familien som jeg har kontakt med som har uttrykt ønske for at jeg skal greie å omgås henne, men hvis jeg hører på dem, så tar jeg ikke hensyn til meg selv, og hvis de ikke forstår at de ber meg om å gjøre noe som ikke er godt for meg, så er det bedre for meg å ikke ha med dem å gjøre heller.

Jeg har valgt å ikke prøve noe mer - jeg har valgt mitt eget liv. Jeg har hatt det så vondt pga. henne, og da syns jeg nå at det er rett og rimelig at jeg fjerner meg selv fra henne og lar meg selv få ha det bra og fri fra det som har gjort meg så vondt. Hvordan jeg har hatt det kan jeg ikke forandre på, og det hjelper psykologen meg med, at jeg har et sted hvor jeg kan gå med de vonde følelsene og erfaringene mine og som hjelper meg å føle meg godt igjen selv om det kan være veldig vondt å huske de tinga. Jeg ville ikke ha greid å ha det så bra som jeg har det nå, hvis jeg hadde utsatt meg for henne og krevd at jeg måtte fortsatt ha kontakt med henne, for da velger jeg henne fremfor meg - at jeg gjør det hun vil og lar henne styre og påvirke meg slik hun gjorde før.

Det høres ut som du har så mye godt i livet ditt :) Fjern deg fra de vonde folka, og hold deg til de gode. Pluss kanskje få noe profesjonell hjelp med å få sortert dette? For meg var det utrolig befriende å endelig komme til en psykolog som ville gå inn i hvordan jeg følte meg - eller hvordan jeg hadde følt meg. Det er enklere med en psykolog enn andre, for da slipper en at de går og bærer på det, men samtidig har jeg tenkt at jeg kanskje ville ønske at jeg hadde kunne ha delt det med en som sto meg nær, at jeg kunne vist den personen hvordan jeg følte meg. At det kunne være noe veldig fint i det, hvis det er en trygg og nær person. Og så lenge man ikke fortsetter å utsette seg for det som er vondt, så fortsetter det ikke på samme måte som før, er min erfaring. At det da faktisk går an å få “renska opp”.

Jeg vet ikke om dette gir mening? Jeg håper da at dette kan hjelpe deg å ta det valget som DU kjenner er best for deg selv. Du har iallfall all rett til å velge deg seg fremfor noen som ikke har vært der for deg slik de skulle ha vært, og i stedet gjort deg vondt og tråkket deg ned. Jeg må berømme deg for at du har klart deg såpass bra i livet :)

Noe annet jeg syns har vært godt, er å begynne å fortelle til folk rundt meg om at alt ikke har vært bra - at jeg ikke lenger føler at det er en hemmelighet som jeg må holde på, slik mor fikk meg til å føle. For det føltes veldig tungt. Du har lov å eie din egen historie. Om andre ikke ser på det på den måten eller tenker at det kan ha vært slik for deg, så har det vært for deg slik du følte det - for det var jo din opplevelse av det.

Har du snakka noe med dine eldre søsken om dette? Er det noe du kunne tenkt deg å gjøre? Kanskje ville det være fint å kunne dele det med noen som også kjente dem, selv om dere ikke har samme opplevelsen, så har de forhåpentligvis forståelse for at det er slik du har hatt det. De vet vel også hvordan foreldrene deres har vært eller?

Selv om noen har gjort en vondt, så trenger en ikke å la dem fortsette å gjøre en vondt.