Når livet mørkener

Depresjon
1

Hei.
Jeg er helt nye her. Jeg nok desperat på jakt etter hjelp, men allikevel tørr jeg ikke å dele min hemmelighet. En barndom som minnene sniker seg på innimellom… gjerne etter en stikkende melding eller ord fra de som skulle være de som skulle støtte meg aller mest!
Men ok… en plass må en begynne, så jeg prøver å lære å dele min hemmelighet. Jeg er vokst opp med to forleder som er alkoholikere. jeg var attpåklatten av tre søsken. Vi har alltid hatt stort hus, to bilder, husdyr og opplevd å få reise. Vi har ikke manglet noe der… usikker på mine søsken, men jeg manglet nok noe klær opp igjennom. så gikk ofte i samme klær dag ut og dag inn. Begge mine foreldre har drukket jevnt hver bidige dag så lenge jeg kan huske… å ut på kvelden i 20-21 tiden begynte alltid kranglingen. Husker ofte jeg satt oppe langt på natt å ventet på det skulle gå over. Det gjorde det ikke. Min far var/ er høyt utdannet og hadde god jobb. hvordan han orket å gå på jobb hverdag… i tillegg kjørte bil skjønner jeg ikke den dag i dag. Min mor hadde ingen utdannelse, men jobbet i butikk. Minnes hun var mye hjemme… brukte mange sykedager. Hun var mer fyllesyk, og veldig gretten hele tiden. Akkurat som jeg var i “veien”. Disse to klarte faktisk å bli forsterforeldre også… men det får jeg fortelle om en annen gang.

Mine søsken var mye eldre og flyttet ut før jeg var 8. Min oppvekst er preget av redsel, utrygghet, lite søvn, redsel, blitt kalt det meste fra dum til bort kastet plass på jordkloden av min far, min mor dyttet meg foran sånn han kunne slenge dritten på meg i stede for henne.
Utad var vi en familie som reiset, hadde dyr, hus og biler. Jeg drev med idrett og min far stilte opp… og min mor inni mellom. Dette var nok for å skjule, for jeg viste etter hver kamp så kom dritt slenging på vei hjem eller når vi kom hjem. Enten hvor dårlig jeg gjorde det, hvorfor jeg ikke kunne trene bedre… nok en gang en bortkastet plass ble brukt på meg. Dette er bare en brøk del av min oppvekst…

Jeg er gift, tre barn… ungdommer og voksne barn, nå har jeg fått en opplevelse i livet som gjør at jeg har gått inn i en desperasjon, eller ser veldig mørt på ting. mine foreldre lever og er veldig flink på å passe på å sende meg stikk innimellom. Vi bor heldigvis ikke på samme plass lengre, og det har nok gjort at jeg klarer å slppe av, men minnene kommer strømmende nå, og jeg sliter med å spille den blide stå på dama jeg ønsker å være fortiden. Nå er jeg redd jeg skla gå rett i “veggen” igjen og langt ned i kjelleren. Det skjedde for 10 år siden, brukte år på å komme meg opp igjen.

Åj det ble et langt innlegg! Litt usikker på hva jeg skal gjøre her… men jeg trenger hjelp … noen å snakke med. Hva har dere gjort?

2

Hei!

Min erfaring er at stabile rutiner hjelper veldig. Stå opp til samme tid, gå seg en tur (eller annen fysisk aktivitet, gjerne ute i frisk luft), re opp senga på morgenen og for eksempel sende én hyggelig melding i løpet av dagen til noen man er glad i. Jeg har ihvertfall funnet at jeg selv har en tendens til å bli stillestående og passiv i tider der jeg føler meg deprimert og overveldet, noe som kun forverrer situasjonen. Da krever det veldig mye av meg å bestemme meg for hva jeg kan gjøre for å rette opp i dette, så det hjelper å ha faste gjøremål som ikke krever mye såkalt «decision fatigue», som samtidig gir en viss følelse av mestring i hverdagen.

3

hvilken opplevelse i livet?
ellers er det litt sant at
rutiner osv kan være bra
men det viktigste
er at du finner ut det
som gjør akkurat deg bra
feks er du glad i å kjøre buss
kjør buss til du blir grønn i trynet
skjønner hva jeg vil frem til?
så eksempel på positiv tankegang
en god venn fikk kontatert diabetis
da jeg sa det var jo dumt
så sa han at slik så ikke han på det
for det er jo kjent at diabetes
fører til hyppigere vannlating
og det syntes han bare var bra
for da fikk han jo
tatt mer på seg selv ;)

4

Hei.

Mitt å beskytte deg selv mot stikkene fra foreldrene dine, ved å unngå å lese meldinger eller hva det nå er de sender til deg. Jeg har selv gjort det min egen mor i et og halvt år. Jeg ser av og til at jeg får e-poster og at jeg har fått meldinger, men har blokka meldingene fra henne, og jeg har nå blitt flinkere og flinkere til å tenke at det mitt eget valg og at jeg ikke skylder henne noe som helst, pluss at det handler om å beskytte meg selv og å få muligheten til å leve mitt liv uten at jeg får ripa opp i det hele tida.

Jeg syns det var helt forferdelig da jeg bestemte meg for det. Jeg hadde så dårlig samvittighet, og på natta drømte jeg en drøm hvor jeg var så vanvittig redd, men jeg har merka at det har forandret livet mitt. Og psykologen min er enig i det. Det er andre i familien som jeg har kontakt med som har uttrykt ønske for at jeg skal greie å omgås henne, men hvis jeg hører på dem, så tar jeg ikke hensyn til meg selv, og hvis de ikke forstår at de ber meg om å gjøre noe som ikke er godt for meg, så er det bedre for meg å ikke ha med dem å gjøre heller.

Jeg har valgt å ikke prøve noe mer - jeg har valgt mitt eget liv. Jeg har hatt det så vondt pga. henne, og da syns jeg nå at det er rett og rimelig at jeg fjerner meg selv fra henne og lar meg selv få ha det bra og fri fra det som har gjort meg så vondt. Hvordan jeg har hatt det kan jeg ikke forandre på, og det hjelper psykologen meg med, at jeg har et sted hvor jeg kan gå med de vonde følelsene og erfaringene mine og som hjelper meg å føle meg godt igjen selv om det kan være veldig vondt å huske de tinga. Jeg ville ikke ha greid å ha det så bra som jeg har det nå, hvis jeg hadde utsatt meg for henne og krevd at jeg måtte fortsatt ha kontakt med henne, for da velger jeg henne fremfor meg - at jeg gjør det hun vil og lar henne styre og påvirke meg slik hun gjorde før.

Det høres ut som du har så mye godt i livet ditt :) Fjern deg fra de vonde folka, og hold deg til de gode. Pluss kanskje få noe profesjonell hjelp med å få sortert dette? For meg var det utrolig befriende å endelig komme til en psykolog som ville gå inn i hvordan jeg følte meg - eller hvordan jeg hadde følt meg. Det er enklere med en psykolog enn andre, for da slipper en at de går og bærer på det, men samtidig har jeg tenkt at jeg kanskje ville ønske at jeg hadde kunne ha delt det med en som sto meg nær, at jeg kunne vist den personen hvordan jeg følte meg. At det kunne være noe veldig fint i det, hvis det er en trygg og nær person. Og så lenge man ikke fortsetter å utsette seg for det som er vondt, så fortsetter det ikke på samme måte som før, er min erfaring. At det da faktisk går an å få “renska opp”.

Jeg vet ikke om dette gir mening? Jeg håper da at dette kan hjelpe deg å ta det valget som DU kjenner er best for deg selv. Du har iallfall all rett til å velge deg seg fremfor noen som ikke har vært der for deg slik de skulle ha vært, og i stedet gjort deg vondt og tråkket deg ned. Jeg må berømme deg for at du har klart deg såpass bra i livet :)

Noe annet jeg syns har vært godt, er å begynne å fortelle til folk rundt meg om at alt ikke har vært bra - at jeg ikke lenger føler at det er en hemmelighet som jeg må holde på, slik mor fikk meg til å føle. For det føltes veldig tungt. Du har lov å eie din egen historie. Om andre ikke ser på det på den måten eller tenker at det kan ha vært slik for deg, så har det vært for deg slik du følte det - for det var jo din opplevelse av det.

Har du snakka noe med dine eldre søsken om dette? Er det noe du kunne tenkt deg å gjøre? Kanskje ville det være fint å kunne dele det med noen som også kjente dem, selv om dere ikke har samme opplevelsen, så har de forhåpentligvis forståelse for at det er slik du har hatt det. De vet vel også hvordan foreldrene deres har vært eller?

Selv om noen har gjort en vondt, så trenger en ikke å la dem fortsette å gjøre en vondt.

5

Hei:) Tusen takk for gode ord. Ja det er vanskelig å bære på alt, derfor det nok nå løsner litt. Særlig når vi har flyttet til et annet sted.
Jeg og mine søsken har ikke så nær relasjon. Jeg er mye yngre, men vi snakker sammen, men ikke daglig. Vi er spredt til forskjellige steder. Tror de som meg har forsvarsmekanismen å holde folk på avstand. Sånn ingen får innblikk i hvordan jeg egentlig har det… Maske er noe jeg er god på. MEN skal sies at jeg så smått har begynt å fortelle folk… men ikke mange. Å veldig overfladisk hvordan oppveksten med foreldre som alkoholikere egentlig er/var.

Psykolog er noe jeg tenker å begynne med. MEN kjenner jeg utsetter og utsetter det pga gruer meg til å begynne å grave i alt. MYE er nok også blokket vekk, om du skjønner. Samt er jeg redd jeg ikke skal finne en psykolog som er god. Har prøvd dette en gang før og det var grusomt! Den psykologen var helt elendig.

6

Ja det er gode råd:) Jeg prøver å ha faste rutiner hverdag. MEN merker at det lille sosial livet jeg hadde orker jeg ikke lengre. Orker ikke å holde masken oppe lengre… kjenner det er godt å slippe å delta i sosiale happninger. Mange tenker det er nok dumt, men nå har jeg ikke mer energi enn til mitt og mine.
Det er mer deprimerte tider enn positive … det merker nok min mann og muligens barna.

7

Jeg skjønner godt hvis du ikke orker sosiale settinger nå når du kjenner på så mange ting, og kanskje gjør det ingenting at du ikke er med på dem nå, hvis du ikke har overskudd for det? Jeg har begynt å kjenne at det går greit, og at det er fint at det går greit, å ikke være så sosial alltid. Så lenge man har noen folk rundt seg :)

Du skriver også at du har begynt å fortelle til noen, og det er bra. Du trenger heller ikke å fortelle det så mange, det er ikke det som er viktig, iallfall ikke nå.

Hva har du fortalt mannen din?

Jeg lurte på om det kan hjelpe deg og mannen din, hvis du greier å sette ord på hva du trenger når du føler deg deprimert? Når du har det tungt? Er det noe han kan gjøre da som kunne være godt for deg? Gjerne snakk om det når du føler deg bra eller ok, for da er det lettere å gjøre det, selv om man også gjerne kan ville glemme det vanskelige da. Jeg tenker at det vil føles fint ut for mannen din om han føler at han kan gjøre noe for deg. Jeg regner med at han bare ønsker å ville deg godt, når du har det slik. Det er jo det som er vondt for dem som står rundt noen som har det det vondt, når man ikke vet hvordan man kan hjelpe eller føler en maktesløshet i forhold til at man føler man ikke greier å gjøre noe. Og at det veldig fint å føle at man kan gjøre noe for noen som man er glad i som har det vondt.

Kanskje dere kunne utforsket litt sammen hva du trenger? Jeg tenker at det er viktig at det går i ditt tempo, men at det kan være en bra øvelse å uttrykke hva du kjenner på og har behov for. Og kanskje begynne med småting? Ting som mannen din gjør som du kjenner er fint eller godt?

For meg hjalp det som sagt så veldig å få vist hvordan jeg følte meg, og jeg skulle ville ha delt det med noen nær meg, samtidig som det var godt å få trykket. Jeg har gått og kjent med det og vært redd for hvordan det ville være når det kom ut, så det var først hos den nye psykologen at jeg kjente meg trygg nok på at jeg kunne gjøre det og at han ville hjelpe meg til å føle meg ok igjen.

Jeg har også dessverre vært igjennom mange psykologer som har gjort mer skade enn hjulpet, men ikke gi opp for det. Jeg er veldig glad for at jeg har funnet den psykologen jeg har nå :) Og du kan prøve, og hvis du kjenner at det blir feil, så kan du bytte psykolog. Jeg måtte da bearbeide de tidligere opplevelsene fra det å ha gått til psykolog, først da jeg begynte å gå til psykolog igjen… Iallfall hvis du er trygg nok på at du vil kjenne at det er feil hvis du går til en ny psykolog som ikke er bra for deg, så ville jeg ha prøvd igjen.

Har du lest noe om traumer og traumebehandlig? Det har vært veldig nyttig for meg.

8

Ja min mann vet en liten brøkdel av oppveksten min, han har opplevd mine foreldre og vet litt hva det er jeg har fått igjennom. Men han vet ikke en brøkdel sier han.
Jwg holder nok igjen. Har lyst på hjelp, kjenner at ting nok en gang er på vei til å nå et makspunkt igjen. Sliten, gråter mye, lite søvn og mye sint.
Er så usikker og kjenner på skammen. Den har jeg hatt så lenge jeg har levd. Å kampen med å skjule over alt.

Tenkte jeg skulle prøve å gå på et møte for de som har vokst opp med alkoholikere, men skammen tar meg hver gang og jeg trekker meg.

Får å få hverdagen til å gå «graver» jeg meg ned i jobb, skolearbeid og ungene mine. Da slipper jeg å tenke for mye. Så kommet det dager der alt blir mørkt, sånn er det i perioder. Det er bare kortere og kortere mellom de lyse gode dagene og mer av de mørke.

9

Det med skammen er veldig vanlig. Og det som hjelper mot den, er å fortelle til noen om det du skammer deg over, noen som vil som tar i mot det på en god måte og som lar deg få merke at du ikke er noe galt med deg, slik som skammen får deg til å tenke. Så det beste du kan gjøre er å fortelle mannen din mer om det. Det tror jeg iallfall på. Du merker jo selv at det ikke er bra for deg slik det er nå. Jeg vet at det kan virke fryktelig skummelt, jeg har selv vært igjennom det, men det er så utrolig godt å ha folk man har fortalt “alt” til, og som en merker at fortsatt liker en, vil en vel og vil gjøre gode ting for en. Jeg er så veldig glad for at jeg har opplevd det ved å fortelle, og jeg ønsker for deg også å oppleve det.

10

Ja jeg burde bli enda flinkere til å dele, men er ganske vanskelig når en har holdt det hemmelig så lenge. Kjenner jeg “fjaser” mye når jeg skal snakke om det.
Jeg skriver ned tankene mine med hva jeg har opplevd. Det jeg husker, noe er borte. Jeg har planer om å snakke med fastlegen min når hun er tilbake, men akkurat nå har jeg vikar. Jeg må ha litt hjelp og henvisning til videre hjelp. Det skjønner jeg, men gru gleder meg alt.

Du skreiv noe om traume og traumebehandling. Hvordan hjalp det eller hvordan begynte du med dette?

Takk for alle rådene, det å være anonym og kunne hjelpe hverandre kjenner jeg gjør litt godt :)

11

Jeg tror at det er viktig for deg å vite at det med å fortelle ting også er en prosess som går over tid, at man forteller mer og mer. Så lenge du har begynt å fortelle ting, så er du på gang i den prosessen, og det kan være god hjelp i å kunne fortelle anonymt til noen. Det kan da være tryggere å fortelle til noen som er glad i deg, men også enklere å fortelle til noen som ikke betyr så mye - jeg vet ikke om jeg greier å forklare det. Det skumleste og det beste jeg har gjort for meg selv, er å fortelle ting til noen som betyr mye for meg, men det er også utrolig vanskelig, slik at jeg trenger å fortelle ting til andre også, folk som ikke betyr så mye for meg eller psykologen som ikke har noen plass ellers i livet mitt, samtidig betyr det så mye å kunne si noe til noen som vil komme til å være der. Ikke tenk at du har dårlig tid med å få gjort det. Jeg tenker at det kommer etter hvert, hvis du greier å lære deg å lytte til deg selv og forstå hva du trenger.

Det jeg vet om traumer og traumebehandling har jeg først og fremst fra manualer fra Modum bad, og den første som introduserte meg for det, var “Mindfulness og medfølelse: En vei til vekst etter traumer” av Kathinka Thorne Salvesen og Malin Wästlund. Den er om traumer generelt, og ikke bare for oss med komplekse traumer, men for meg føles det ut som den snudde livet mitt, for endelig fikk jeg en god forklaring og verktøy som faktisk hjalp meg.

De nevner der tre faser:

  1. Stabilisering i hverdagen
  2. Integrering av traumeminner
  3. Tilbake til samfunnet

Denne boka er om den første delen, stabiliseringen i hverdagen ved bruk av mindfulness og medfølelse. En annen bok legger i tillegg vekt på gode rutiner i hverdagen, og tar for seg alt fra søvn, mat og relasjoner til andre (Traumerelatert dissosiasjon). Det jeg syns er så fint med Salvesen og Wästlunds bok er at den gir så gode forklaringer på alt, og for den som liker å lese og sette seg inn i ting, er det fint. Men det er også fine og mange øvelser, hvor man kan se hvilke som passer for en eller ikke, og de har lydfiler til alle øvelsene for dem som foretrekker det.

Jeg tror at feilen man ofte gjør, er å gå for fort til det å ville integrere traumeminnene, til å snakke om det og ønske at det ikke skal gjøre vondt lenger, men hvis man snakker for mye om det for tidlig, før man er stabil nok og tåler det godt nok, så blir det bare som en ny traumatisk opplevelse, og det skjedde meg den forrige psykologen jeg var til, selv om hun hadde greie på traumer og sa hun drev mye med behandling av komplekse traumer.

Det var så godt å lære at det var det å fylle på med gode ting som er det viktigste først, og ikke det å prøve å få bort det vonde, for jeg hadde brukt veldig mye tid på å holde meg unna gode ting fordi jeg følte at jeg måtte få bort det vonde og vanskelige først. Men det er de gode tingene som gjør at det vonde får mindre “makt” liksom, fordi det er mer og mer gode ting i livet, og da tar det vonde mindre og mindre plass.

Men man trenger også den integreringen av traumeminner, det å få fortalt om ting når man er klar for det og sammen med noen man er trygg på, for å få det til å bli en del av ens historie som ikke bare kommer dukkende uventet opp igjen og slå en i bakken. For meg har det vært en prosess hvor jeg har veksla i mellom å fortelle ting til folk, og prøve å få gjort gode ting. Det en da først må sørge for, som jeg ikke fikk gjort før 1 1/2 år siden, er å få fjernt fra livet det som gjør en vondt.

Det er da mye det å lære seg å stå i følelser, og lære seg å kjenne etter hva en trenger og å greie å be om det, føle at man fortjener det. Og jeg tror ikke at det finnes noen fasit på hvordan denne prosessen skal foregå, fordi alle er forskjellige, og har ulik bakgrunn, men det å lære oss å kjenne etter hva vi føler og trenger, og det å stå i følelser og ha medfølelse med oss selv, det tror jeg er grunnleggende viktig for oss alle. Det er så viktig å føle at ting er/kan være bra og trygt nå, selv om det har vært vondt før og vi bærer med oss disse vonde hendelsene.

12

jeg har traumer
de verste fikser jeg ikke å konfrontere
føler liksom jeg blir dårligere av det
for da konstaterer jeg at de er virkelighet
og det takler jeg bare ikke
jeg fortrenger dem
innbiller meg det ikke har skjedd
og får jeg flash backs
bruker jeg teknikker for å avlede
enten det er skriving
eller annet
men men det viktigste
er at du finner den rette veien for deg
veien du er komfortabel med å gå
for det jo du som skal gå akkurat den!

13

Det er riktig å holde ting på avstand hvis de overvelder deg. Du kan lære deg ferdigheter for å takle/greie å stå i følelsene mer og mer, slik at de ikke lenger overvelder deg på samme måte.

Har du fått noe tips eller råd om det?