Når ingenting hjelper

Jeg vet ikke helt hvilken kategori jeg skal putte denne posten i da jeg føler den inneholder ting fra flere kategorier.
Men jeg har et problem. Eller det vil si jeg har fler men dette er mest krise nå. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg mer… jeg tror jeg blir gal snart. Jeg har så mange stemmer i hodet som prater samtidig…! De har bare vonde og stygge ting å si… jeg har opplevd mye møkk i oppveksten men aldri bearbeidet det… har egentlig aldri snakket med noen om det… har alltid tenkt " ikke tenk på det, da får det over" … men nå drukner jeg snart… det er mer vondt enn godt å leve… jeg har prøvd psykolog men klarer aldri å være ærlig og fortelle noe av betydning… ansikt til ansikt har jeg ingen beskyttelse… de kan se meg, dømme meg eller skade meg og jeg er helt forsvarsløs… jeg har prøvd lavterskeltilbud fra kommunen, psykologer av ymse kvalitet folk jeg kjenner men klarer ikke åpne meg for noen… så jeg går å bærer på over 20 år med traumer… jeg har nå bare fler og fler angstanfall, spiser ikke og sover nesten ikke… har gått ned 30 kg på 4 mnd… noen dager er mørkere enn andre men de mørkeste dagene begynner å bli veldig mørke… så mørke at jeg “mister kontrollen” og skremmer meg selv. Jeg kan mangle flere timer hvor jeg ikke husker noe som helst… føles som å blunke men timer har gått… jeg er nær ved å gi opp… men jeg vil gi meg selv en siste sjanse… Jeg aner ikke om det funker, men jeg leste på nett ett eller annet sted om folk som finner seg en slags “brevvenn”. Altså en de kun skriver med på nett som de forteller om ting som er vanskelig, traumer eller opplevelser sånn at man kan bearbeide og prosessere noe av det som er så vondt. Dele litt på vekten på skuldrene på en måte. Så da tenkte jeg at det skulle være mitt siste forsøk på å får det litt bedre. Er det noen der ute som kunne tenke seg å hjelpe meg? Personen må være kvinne (jeg stoler ikke på menn pga traumer) og være i alderen 25 til 40 år. Flere kriterier trengs ikke. Ta kontakt om dette kunne vært noe for deg.
-Kvinne 29 år

Hei! Det hørtes ut som en veldig tung situasjon… Du sier at du har vansker med å åpne deg for psykolog? Kanskje det kan være en mulighet å vise frem det du feks har skrevet ned her? De er nå der for å hjelpe :)

Jeg har prøvd å skrive for å vise, men jeg feiger ut. Føles som å kle seg naken og løpe gjennom oslo S … men takk, jeg skal tenke på det igjen.

Det virker som om du er flink til å uttrykke deg skriftlig hvertfall. Det er bra. Jeg skjønner hva du mener… Jeg har/hadde vansker med å betro meg til psykolog pga fortid. Jeg fikk også kontakt med andre anonymt på nett, og det hjalp mye. Bra at du prøver å finne løsning på problemene dine. Stå på!

Tusen takk. Prøver så godt jeg kan og håper det er noen der ute som kan hjelpe!
Det er vanskelig å å utrykke ting som er vanskelig og vondt. Har vært hos flere psykologer men sitter desverre igjen med med flere dårlige erfaringer. Tar så mye lengere tid å bygge tillit enn å rive den ned.

Det å skrive til noen har jeg også stor nytte av, da jeg går gjennom opplevelsene på nytt og gjerne ser nye ting og muligheter etterhvert.
Jeg, som du, synes jo det er veldig behagelig med et sånt forum som dette, der en slipper å vise ansikt. Og mye lettere å åpne seg om ting også, når en kan være anonym.

Helt enig! Det å ikke gi skammen min et ansikt, håper jeg at kan gjøre at jeg klarer å åpne litt opp…

Det nå lurt å starte der man kan føle seg litt trygg og ta litt av gangen. Man må gi seg tid og rom for å bearbeidet alle følelsene. Har du noe å gjøre som gir deg litt pause fra alt det vonde?

Jeg støtter dette 100%. Det er noe som har hjulpet meg veldig. Man tenker egentlig at man må få fikset og ordnet opp i ting, men man er overveldet og alt er for mye for en, slik at man greier ikke det i den tilstanden man er i da. Og at det eneste som egentlig hjelper er om man greier å få litt ro, for da går det an å ta litt av gangen. Ingen greier å ta alt på en gang. Det blir for mye, og slik at man ikke greier noe som helst. Men man trenger også å få ro for å få gode pauser, slik at man kan få hente seg litt inn, eller bare få en time-out fra det hele. Det er ingen som kan eller har godt av å jobbe hele tiden, og det å prøve å ordne med slikt, er en krevende jobb.

Hvis man begynner med helt småe, overkommelige ting, får man også den følelsen av at det er noe man greier. At det faktisk er ting man får til. Og det er så viktig. Det hjalp meg så utrolig mye å flytte fokuset fra det store, uoverkommelige, som jeg følte før at jeg måtte fikse eller gjøre før jeg kunne gjøre noe som helst, til småting her og nå, ting jeg faktisk kunne greie. Men også til det å bare greie å være i øyeblikket eller merke noe som er ok eller til og med godt, er en stor overvinning og ikke en selvfølge.

Og at når man tar det i den rekkefølgen, når man begynner i den enden, så kan man etter hvert også oppleve at ting som virket uoverkommelige før, er faktisk noe som kan gå an, eller at man plutselig har gjort det uten å tenke over det, hvis man greier å la være å minne seg på at man ikke greier det eller greier å la være å gjenfortelle til seg selv stadig farene med å gjøre det.

Reaksjonene dine er ikke unaturlige eller uvanlige. Når man har opplevd traumer, er man naturlig i en beredskapssituasjon der man er på vakt og ser potensielle farer. Nervesystemet jobber som bare det for å passe på en. Og det man trenger, er å få roet ned. Om bare litt, bitte litt, alt hjelper.

I traumebehandling snakker man om stabiliseringsprosesser og bearbeiding, og at man trenger å være stabil først før man begynner med bearbeidingen, for ellers vil man bare bli retraumatisert gang på gang, ved at det slår en ut igjen hvis man ikke har fått metoder til å kjenne at det kan være godt og trygt her og nå, hvis man ikke har måter å kunne hente seg inn igjen på.

Så egentlig må man gjøre det motsatte av det kroppen sier til en. Den sier at man må være på vakt og at ingenting er trygt, og den gjentar for en selv gang på gang hva som har skjedd tidligere, for å få en til å være på vakt. Men det gjør ting bare verre. Når faren er over, så trenger en å kjenne at man er trygg, at man kan roe ned. Man trenger å kjenne at det finnes andre ting og andre folk enn det som har skjedd og det som har vært så vondt og farlig.

kan ikke huske sist jeg følte meg trygg eller avslappet. tror egentlig jeg hav vært på “vakt” så og si hele livet. Jeg har ingen form for pause. jeg prøver å skrive litt når hodet koker men det er lit 50/50 sjanse orm det gjør det bedre eller verre.

noen tips på noe som kan gi hodet en pause?

Trikset for meg har vært små økter med forskjellig innhold. Det hjelper på å få en struktur på dagen, som fører til at hjernen automatisk tenker på å få starte den aktiviteten den har blitt vant til å gjøre! Det kan nå fungere om man skriver ned bekymringer og legger det vekk og kanskje gjøre noe fysisk, som yoga, tegne, gå tur?

Det er veldig vanskelig i starten, men etter en stund så gikk det litt automatisk :)

LaDetGodeVinne, skriver mye bra og informativt. Anbefaler å lese det noen ganger!

jeg prøver å holde en rutine men den sklir ofte ut pga manglene energi da det går flere dager mellom hver gang jeg spiser. kan sitte i timesvis å bare stirre ut vinduet og høre stygge stemmer fortelle meg hvor elendig jeg er.

vet ikke hvordan jeg kan få til en rutine…

har lest LaDetGodeVinne sitt innlegg fler ganger! utrolig bra skrevet.

Det hørtes utrolig slitsomt ut… Hva som stopper deg fra å spise?

det er slitsomt. jeg vet ikke helt hva som stopper meg. jeg har ikke sultfølelse. mat og matlukt gjør meg kvalm. jeg brekker meg om jeg prøver å spise. overbeviser meg selv om at jeg ikke fortjener mat. ikke trenger mat…

Du fortjener mat og du trenger det. Du fortjener å ha det godt med deg selv. Du har hatt ett vanskelig liv og fortjener å få omsorg på lik linje som alle andre.

Takk for gode ord, men jeg klarer ikke være enig…

Jeg skjønner at det ikke føles sånn… Traumer gjør det sånn.
Om du hadde hatt en venninne i samme situasjon, hva hadde du sagt til henne?

jeg aner ikke. hadde vel prøvd så godt jeg kunne å overbevist henne om at ho burde spise mer.

Du aner! Hva tenker du om mennesker som har lyst til å gjøre så godt de kan for at andre skal ha det bra? For så og si alle vil andre bra.

jeg forstår at du prøver å få meg til å gi meg selv den omsorgen jeg ville gitt andre. men det har jeg prøvd på i mange år. funker dårlig når alt jeg har i hodet er at jeg ikke fortjener noe godt.