Jeg har vært gjennom et samlivsbrudd. Vi hadde 9 fine år der alt var rosenrødt og fint. Ubeskrivelig godt forhold, tidenes match på alt! Det siste året før bruddet har forholdet bestått av løgner og utroskap og rusproblem fra hennes side. Jeg har som alltid prøvd å kjempe for å løse alle problemene, men til slutt ble det slutt. Tross alt, så var det faktisk hun som tok valget. Denne vonde tiden før bruddet og etter bruddet har påført meg en voldsom følelsesmessig skade. Følelsene mine virker ikke på en måte. Jeg får ikke til å gråte, men noen ganger kommer tårene helt uoppfordret rennende. Jeg er nedstemt nesten hele tiden og jeg gjør alt jeg kan for å forstyrre meg selv fra tankene. Jeg merker at jeg isolerer meg selv litt, jeg bærer en skam. Jeg lurer på om det beste i livet mitt er over? Jeg er 41år, det er kanskje litt tidlig å gi opp eller? Det finnes 1000 grunner til at jeg bør føle bare glede og befrielse for at jeg ikke er sammen med henne lenger. Men likevel kjenner jeg at kniven vrir seg i hjertet mitt og magen alt for ofte, og det vil liksom ikke slippe. Jeg har en god kamerat som jeg snakker en del med, det hjelper. Men når jeg blir alene, blir der veldig dystert. Jeg har vært i en ganske god periode nå, men ble syk fra jobb et par dager, og har vært helt alene. Da fikk jeg en ny knekk, og jeg er så fortvilet og lurer på om dette virkelig ikke skal gå over snart? Det har gått 5mnd siden hun flyttet. Det gikk bedre og bedre, men så har det kommer noen smeller. Jeg har jo opplevd kjærlighetssorg før, men dette er liksom et helt nytt nivå for meg som jeg aldri har kjent maken til. Noen erfaringer? Dette kommer til å gi seg, sant? Jeg har prøcd meg på dialog i andre forum, og fått mye dritt tilbake. Håper dette er litt mer seriøst, og at de som ikke har noe fornuftig å komme med heller lar være, jeg trenger ikke mer negativt i livet akkurat nå.
Hei.
Det er leit å høre at du har vært igjennom dette. Og jeg er helt enig med deg i at du ikke trenger mer negativitet i livet ditt nå. Det syns jeg høres ut som en god start, at du ser og tenker det :)
Det er fullt forståelig at du føler deg slik, særlig ettersom dere først hadde et langt og godt forhold, og så fikk du denne vonde slutten på det. Og dette har jo vært en følelsesmessig og psykisk belastning for deg.
Mine tanker er at reaksjonene dine er vanlige traumereaksjoner. Skam er en vanlig reaksjon, og en veldig vond følelse, som fort drar en selv ned. Man angriper seg selv, og det hjelper en ikke.
Jeg tror ikke at det er noen grunn til å tro at det beste i livet ditt er over, men du har vært igjennom et tøft brudd og er i en tøff periode nå. Og da gjelder det å finne ting som kan hjelpe deg videre.
Det er fort gjort å få en ny knekk når man er syk og har vært helt alene, da kommer følelsene fort opp igjen.
Jeg vet om flere øvelser fra traumebehandling - stabiliseringsdelen, som jeg tenker vil hjelpe deg. Dem kan hjelpe en til å roe seg ned, og greie å se andre ting. Og til å få øvd på følelsene til å greie å kjenne på dem mer og mer. Det er da viktig at du ikke blir overveldet slik at det føles ut som du opplever det samme på nytt, men å finne gode ting som kan trygge deg her og nå, og distraksjoner når du trenger det.
Smellene du forteller om, tror jeg kommer av at det vonde ligger jo under der, ubearbeidet, og det er helt naturlig, men også derfor viktig at man forsiktig og gradvis tilnærmer seg det vonde, og mer og mer tåler og stå i de følelsene, slik at de ikke kan komme slik tilbake og man får disse smellene. Eller at du har metoder til å unngå at de setter deg helt ut igjen når de kommer tilbake.
Det er fint å høre at du har en god kamerat å snakke med, og at det hjelper :)
Jeg håper at dette hjelper deg også til å føle deg litt bedre. Alle gode ting, uansett hvor små de er, er bra og viktige. Det er de som heler en i tillegg til det å gradvis greie å leve det som har skjedd uten å bli satt ut av det igjen eller slått i bakken av det når du tenker på det. Og gode relasjoner, gode folk rundt en, heler en.
Takk for det! Har du disse øvelsene så jeg kan se et sted? Jeg skulle hatt noe nyttig å prøve som kan hjelpe meg ut av dette
Det er visst ikke lov til å referere til noen andre.
Hei Blodstrupmoen
Leste med en tilfeldighet hva du skrev, og jeg er igjennom det samme som deg på nårværende tidspunkt. Jeg er 37år gammel og går gjennom en skillsmisse etter 13år sammen - men har sett tegnene tidligt og startet min prosess for noen år tilbake. Det å komme ut av ett så langt forhold som du har kommet ut av er helt forferdelig… En tar gjerne kontakt med venner og bekjente - men en finner ingen en kan relatere til eller som kommer med gode nok råd eller nok forståelse… Det dukker gjerne opp en som kan hjelpe, det gjorde deg værtfall for min del heldigvis… Jeg var så langt nede i livet at jeg bestemte meg for å gjøre ting jeg den dag i dag hadde angret på… Så jeg vil gjerne fortelle deg om hva jeg gjorde for å styrke meg selv i den prosessen jeg står i nå - så får du velge selv om du ønsker å lese ❤️
Det første jeg startet med var meditasjon… For meg ga dette meg en pause i alt kaoset, som lot hodet og kropp lande litt… Første gangen jeg fikk dette til falt kroppen sammen i gråt, og det var gledes tårer… Jeg tror de kom for det kroppen og hodet i noen sekunder var «normal» - som føltes som jeg hadde vunnet værden i lotto på det tidspunktet… Jeg reiste hjem og var full i energi og klarte med dette å gi barna den omsorgen og gleden de fortjente i livet - og styrken jeg trengte for å jobbe videre… Dette er nå noe jeg gjør hver eneste dag, sammen med Yoga - og har blitt en stor grunnstein i livet mitt… Før hadde jeg sikkert ledd av det, men når jeg opplevde kraften i meditasjon og reiser innover - er det noe av det mektigste jeg har vært med på.
Etter dette begynte jeg å lese bøker… Noe jeg aldri har gjort før… Min første bok var «Sjef i eget liv» med Ingvard Wilhelmsen - som jeg var så heldig å få treffe for noen dager siden, som jeg ga en klem og fortalte hvordan han og has ord hae reddet livet mitt… Denne boken var i grunn starten på min reise, etterfulgt av hans andre bøker innen kognitiv terapi… Disse bøkene vil jeg sterkt anbefale å lese, da de gir en god forståelse for kroppen sine raksjoner og hvordan er kan jobbe med disse ❤️
Jeg vet ikke om en kan få kontakt gjennom denne siden her, men om det er mulig ønsker jeg gjerne å være til støtte for deg og hjelpe det jeg kan, da jeg tror ren medmenneskelighet og kjærlighet for hverandre er det som ofte trengs i situasjoner i livet 🌅
Takk for gode tips, det hjelper veldig å bare høre historiene fra andre, og hvordan de har håndtert situasjoner. Jeg har fått snakket med flere den siste tiden, og gjort noen grep som jeg tror sender meg i riktig retning. Jeg har allerede fått noen gode tips i hvordan jeg skal koble ut hodet å få slappet av innimellom, noe som hjelper veldig. Skal se litt mer på de tipsene du har gitt meg, både bok og Yoga og meditasjon, for jeg sitter inne med noen følelser som jeg ikke får helt ut. Jeg får ikke til å gråte, kanskje ikke gjort det på flere år. Men noen ganger så kommer det bare tårer, helt ut av det blå uten at jeg vet hvorfor. Som om det renner over. Så føles som jeg har en blanding av å være full av følelser, men at jeg ikke er i stand til å kjenne skikkelig på dem, så jeg føler ingenting? Vanskelig å forklare, det er både skummelt og rart og ubehagelig. Så får jeg skikkelig turer i kjelleren som kan vare flere dager, der alt er skikkelig tungt. De dagene er forferdelige. Men heldigvis har små drypp av hjelp i form av videoklipp med stressmestring, meditasjon, musikk, psykolog podcast, treningsvideoer for traumer osv, hjulpet meg litt, så f.eks i dag, så har jeg en lys og fin dag. Men når jeg kjenner etter, så er det noe som ligger å koker inni meg.
Hei! Du skal vite at det er ingen vonde tanker om deg herifra. Jeg har vært gjennom et ganske vanskelig og traumatisk forhold til en som ruset seg selv, så jeg kan forstå hvor vanskelig det føles. Jeg føler bare med deg når jeg leser, og håper du vil finne ny mening i livet ditt etter dette. Jeg fikk hjelp til å komme meg igjen fra psykiatrien, for jeg var ganske langt nede, men jeg kom meg ganske sterkt tilbake og fikk tatt utdanning og drev en meningsfylt hverdag. Jeg håper du får det bedre også. Du skal være glad det ikke er barn inn i bildet, for det gjør det vanskeligere om ikke umulig å bryte forbindelsen helt. Du har gode dager i livet forran deg, og jeg håper du finner troen på kjærligheten igjen. Alt er ikke tapt. Du har en jobb også å henge fokuset på, det er ikke ille bare det. Du har mye å være glad for…
Det er godt å få tips og meldinger fra andre slm har kjent på det samme, og spesielt godt er det å høre at det har gått over hos dere. Jeg forstår jo det jeg også, men denne runden satt skikkelig langt inne. Jeg har vært i flere forhold, men dette må være første gangen i livet jeg har blitt skikkelig skutt av kjærlighetssorg. Jeg er både fysisk og psykisk syk rett og slett etter forholdsvis lang tid. Jeg har hørt på mye fine podcaster, meditasjon og diverse jeg fikk tips om fra Mann1 f.eks. Jeg må rett og slett prøve å reparere meg selv. Jeg er ødelagt. Men alt håp er ikke ute, men håper nå at bunnen er nådd, og at jeg starter på oppturen etter hvert, og håper jeg kommer sterkt ut av det til slutt. Får bare prøve å se mest fremover og ta sunne og kloke valg for meg selv. Jeg er egentlig ganske tøff, men nå føler jeg meg totalt tynnslitt. Jeg har bygd mitt eget hus, jeg har hjulpet andre i traumatiske situasjoner, jeg har jobbet hardt hele veien for familien. Men nå klarer jeg ingenting nesten. Heldigvis trives jeg godt på jobb, så det blir mitt store fristed. Det er på jobb jeg har det best. Og det har jo ført til at jeg har tatt på meg mye ekstraarbeid. Men den siste tiden har behovet for ekstra innsats vært mindre…jeg har vært syk…ungene mine har vært mye borte. Alt liksom snurpet seg til at jeg ble sittende hjemme alene og så kom alle følelsene jeg har lagt lokk på, ut. Etter lesing/lytting og prating, så har jeg lært at det kanskje har vært bra for meg. Og at det har vært nødvendig. Kunne egentlig tenkt meg å gråte meg skikkelig tom. Føler at det sitter en gråt inni der som en klump. Men ikke sjans i havet for at det skal briste. Jeg skal se litt på diverse traume-øvelser for å prøve å trene opp hodet. Hvis jeg ikke blir bedre snart, så må jeg rett og slett legge inn årene og søke proffesjonell hjelp. Men jeg skal prøve litt til selv først. Takker veldig for alle tilbakemeldinger, alt hjelper, og det er godt å lese når folk tar det på alvor og ønsker meg godt.
jeg er på 14 åre og jeg har fremdeles vondt og jeg elsker henne enda selv om jeg har hatt flere forhold i mellom der igjen tenker ofte tilbake på henne, og gjør altid vondt når jeg tenker på hva hu gjorde mot meg . så nei det går ikke over