Yes, da var vi her…
For 9 år siden traff jeg hun som skulle bli min samboer og forhåpentligvis, fremtidig kone. Vi var relativt unge, 17 og 18 år, men startet kjapt å bygge oss voksenlivet sammen med å flytte sammen i en leid leilighet, hvor vi bodde til vi kjøpte oss en enebolig fra 1959.
Livet ble fylt av oppussing og arbeid og litt uenigheter om fargen på veggene som det alltid er hos alle. Vi fikk oss en katt og en liten hund, som ble store deler av livet vårt sammen. Vi hadde det veldig fint veldig lenge med snev av uenigheter og krangling i hverdagen som også er helt normalt.
Vi endte opp med å totalrenovere dette huset for å få det akkuratt slik vi selv ønsket det, men midt oppi dette begynte gnisningene og bli større og vi fant aldri noen løsning på problemene våre. Sexlivet var mer eller mindre borte i større perioder fra hennes side, og romantikken forsvant i hverdagens kav og mas og uendelige store prosjekter jeg endte å stå alene med. Dette begynte å slite på meg psykisk, dette med at jeg ikke følte jeg nådde inn lenger, ei heller ble sluppet til romantisk eller seksuelt… hun valgte til slutt å flytte ut, jeg sto med et uferdig boligprosjekt jeg måtte betale henne ut av. Det ble mye krangling, familier ble innblandet, og endte med et alvorlig sinne fra min side, som jeg løste ved å jobbe og drikke i helgene. Hver helg, handlet om å ruse meg mest mulig å ha det mest mulig kult, samt ligge med mest mulig jenter. For igjen fortsette med jobb og hus når mandagen kom igjen.
Dette varte i ca et år, hvor hun tok kontakt igjen og sa at det skulle jo være oss. Det var helt tullete å tenke noe annet, og jeg var helt enig. Jeg elsker den jenta så uffatlig høyt at jeg følte livet mitt endelig falt på plass igjen i det hun satt i sofaen i hjemmet vårt igjen.
Alt er bra, livet er perfekt igjen, vi koser oss med litt ferier, med hjemmet vårt, alt er iorden, og vi prøvde få barn en periode, og hverdagen var fylt av glede og ønsket om å bygge familielivet sammen vokste … i ca 1 år. Så kommer små diskusjonene, sexen blir et mas igjen fra hennes side og jeg bruker all min hjernekapasitet på å fikse dette forholdet. Endeløse timer alene i stolen hvor vi har kranglet, og ikke kommer noen vei, helt til jeg får nok, står opp for meg selv og sier: pakk tingene dine. Jeg kunne bitt av meg armen i det jeg sa det, men jeg måtte stå i det, og jeg klarte ikke si noe, hun gråt, jeg gråt men jeg fikk ikke ut et eneste ord, selvom alt inni meg skrek at du må stoppe det her. Hun tar med seg pynteputene og flytter ut over en ukes tid.
For min del, gikk det helt ok, i ca 3uker. Jeg merket at det skjedde noe med kroppen, hun kom opp i hodet mitt hele tiden, og tårene var tett på hele tiden. En dag på jobb, mistet jeg det, alle kreftene i kroppen forsvant, jeg klarte ikke holde hammern lenger, og jeg ble livredd for hva som skjedde med meg. I ettertid ble jeg sykemeldt, med «alvorlig utbrenthet og mentalt utslitt» . Jeg sov i 3 uker, klarte ikke stå på bena annet enn når jeg måtte, spiste lite og var helt tom.
I skrivende stund har jeg vært borte fra arbeid i 3 måneder, og jeg går til privat psykolog. Jeg har nå utviklet en depresjon, noe jeg regner med er angst, og veldig mye tanker om at jeg trenger kjæresten min. Denne gangen trenger jeg henne, men hun er ikke her. Jeg gråter stort sett hver dag, noen dager er bedre enn andre, men fortsatt et helvete å komme seg igjennom. Jeg har vært i standby helt siden slutten av mai, og ikke funnet på noe som helst, annet enn et par runder lavterskel fisketur med en kompis.
Våkner med mareritt om ekskjæresten min så og si hver natt, og en uvirkelighetsfølelse om at hun ligger ved siden av meg i sekundet jeg våkner. Det gjør vondt. Uffattelig vondt. Hun vet at jeg har det tøft, og hun vet jeg ønsker henne tilbake, men denne gangen tror jeg det ble med det…
Det har gått 3 måneder, og tårene kommer hver dag enda, klumpen i halsen forsvinner ikke, ei heller lysten på å finne på ting. Ofte vanskelig å svare telefonen når det ringer, i frykt for å bryte sammen. Tårene triller selvfølgelig når jeg skriver dette.
Forventer ikke noen mirakelkur på hvordan dette skal gå over, men ønsker å dele hvor jævlig kjærlighetssorg kan ta oss. Jeg har alltid vært smilende, hardtarbeidene, vært med på alt og «klassens klovn» .
Sett en trist klovn før a? Here u got him :’o{