Jeg har møtt ufattelig mye motgang. Ødelagt barndom , mobbing på skolen avvist av damer. Alle hadde seg, bare ikke meg. Jeg var ikke elsket og ingen brydde seg. Senere viste det seg at min egen bror var en mobber, som ødela livet mitt, vi har ikke kontakt i dag. Jeg ble gift til slutt men det var bare for å være sammen med noen. Ekteskapet har senere vist seg å være en katastrofe. Der vi ikke bryr oss om hverandre. Depresjon er en følgesvenn. Og grue seg til hver dag. kursiv tekst
Det er vondt å lese det du har opplevd, men selvom jeg ikke kan forstå alt, kan jeg skjønne din sorg og desperasjon til en grad. Det er ikke sikkert jeg kan hjelpe, og jeg vil gi det et forsøk. Du har hatt en tøff oppvekst og giftet deg for forpliktelse. Kanskje ikke i praksis, men følelseslivet dit ble numment etterhvert, og status virket bedre enn ingenting. Du tar ikke feil. Verden lærer oss lite annerledes enn hva du har vært igjennom, men du kan selv stå for at dette ikke er veien. Den er vond, angstfulle og full av usikkerhet. Vi har dessverre ikke kommet lenger. Jeg ble født i en familie hvor far var narkoman, og mor ikke visste hvor mye hun skulle la meg se han. Ingen ønsket meg skade, men begge gjorde. Hjernen vår husker alt, absolutt alt. Det meste ligger i underbevisstheten, men det kan lokkes fram. Uansett. Ditt liv er langt fra over, og du har så mye mer du kan gjøre. Enten det er i karriere, relasjoner etc. sorg og tap kan komme, men det er fordi det betydde noe, og til syvende og sist er det verdt det. Om det trengs, ta en 180 og Finn noe helt nytt, kanskje det bringer lykke, men aldri glem lykken du hadde før, eller sorgen som fulgte. Livet er en balanse, og alt veies. Finn det som lener deg mot mest mulig glede
Takk for et utrolig varmende innlegg. Det setter jeg pris på. Det er stort sett vondt hele tiden, men greier å leve med det. Avvisning og et ekteskap med bare kulde skader meg. Jeg blir ikke bedre av depresjon, men har lært å leve med det. Noen får ingen lykke i livet, dessverre.
Vil bare si at jeg føler med deg. Håper fremtiden din ser lysere ut. Jeg syns alle som har opplevd en forferdelig barndom fortjener å nyte livet. Det er fortsatt mulig at livet ditt kan endre seg.
Hei.
Jeg er snart 72 år og tror ikke på noen bedring. Deprimert i mange år, store søvnproblemer, ingen selvtillitt. Håper bare at de siste årene går raskt, for dette er ikke noe liv, jeg bare eksisterer. De gode stundene har uteblitt. Noen er uheldig og får bare motgang. Har en bror som jeg ikke har kontakt med, familien vet ikke hvor ille det er…
Jeg har en mor omtrent på din alder som var gift med en psykopat i omslag 50 år. Hun kom seg aldri ut. Hun ble fri først da han døde. Hun fikk en autoimmun sykdom pga mishandlingen. Jeg er selv ødelagt pga det hun har gjennomgått. Føler med deg. Noen mennesker får virkelig gjennomgå mye rart her i livet.
Å bli avvist hele livet er utrolig vanskelig, da jeg hadde min seksuelle debut ble deet fullstendig fiasko. Og hun slo opp samme kveld. Siden har jeg hattt store problemer med dette. Det fungerer ikke. Jeg er ødelagt av mangel på kjærlighet og manglende fysisk kontakt. Sliter med depresjoner.
Vondt å lese dette. Hva er man uten kjærlighet? Hvordan skal man føle seg som et menneske uten kjærlighet? Det skjønner jeg godt. Har opplevd lite kjærlighet selv så jeg klamrer meg til det gode jeg faktisk har opplevd.
Jeg har ikke i mitt voksne liv opplevd et snev av kjærlighet. Det er trist å tenke på når årene renner ut. Derfor er jeg deprimert, søvnløs og nedbrutt.