Tenk å ha hatt motgang nesten hele livet, det er tøft. Det ødelegger meg fullstendig. Ingen fortjener å ha et slikt liv, der hver dag er en kamp for å komme s eg gjennom dagen. Ingen støtte å fra kona, hun bryr seg ikke om hvordan jeg har det. Jeg er glad det snart er slutt på dette livet.
Tenk å ha hatt motgang nesten hele livet, det er tøft. Det ødelegger meg fullstendig. Ingen fortjener å ha et slikt liv, der hver dag er en kamp for å komme s eg gjennom dagen. Ingen støtte å fra kona, hun bryr seg ikke om hvordan jeg har det. Jeg er glad det snart er slutt på dette livet.
Det er kanskje et litt på kanten spørsmål, så jeg spør bare rett ut. Hvorfor er dere fortsatt villig til å holde sammen, og ikke minst bo sammen? Man lever bare en gang, hvorfor ikke finne et eget sted å bo, og i det minste øke sannsynligheten noe, for at du kan finne det du trenger? Kan tenke meg at om det er iskaldt på hjemmebane, så er det ikke lett å finne varme andre steder, om man informerer om ismaskinen man er gift med.
Og om du er redd for hva andre tenker om at du kommer deg ut, så ikke vurdert å bry deg engang. De som ikke er villig til å grave og spørre deg om hva som er greia, og ha sympati for deg og din situasjon, er det heller ikke verdt å føle noe skam over å ha skuffet eller andre ting heller!
Livet har mye potensiale, samt hver dag og hver time… Men vi må selv velge å sette ting i gang, og ikke alltid være redd for hva andre tenker.
Og det sies at vi mennesker former oss etter de 5 menneskene vi omgås mest. Og om mesteparten av tiden din er rundt en ismaskin, så forstår jeg at du kan få en del negative bivirkninger om du innerst inne trenger det helt motsatte.
Hakuna matata, ingen bekymringer
Ta livet som det faller seg, gjør det som gir DEG mest glede, og drit i hva andre tenker. Skap deg selv mulighet og rom for å kunne oppnå og føle det du faktisk har behov for.
Folk som trekker deg ned, er det heller ingen vits å ha i livet.
Put på en maske med litt selvtillit, finn et sted der folk samles og prater med hverandre (samlinger, grupper, klipper osv.) og prøv å bli kjent og finn noen som kan verdsette deg slik du fortjener, og ikke minst, bare det å føle litt på at noen har noe godt å si om deg, hjelper utrolig for både mental helse og selvfølelsen.
Veldedighets arbeid kan for eksempel gi rom og muligheter for å bli kjent med nye og bli verdsatt av andre. Og ikke minst potensialet for gode samtaler om man finner noe som også gir rom for det.
Jeg er ikke i stand til å få en kjæreste. Har ingen selvtillit og er usikker på alt. Jeg har vært forelsket en gang, og det er 60 år siden. Det ble ikke gjengjeldt. Og jeg ble knust, etter det har jeg ikke hatt noen følelser for noen. Jeg gjør så godt jeg kan, med depresjon som ikke slipper taket. Håper de siste årene går fort.
Sendt fra Outlook for Android
Å gå uten kjærlighet et helt liv er grusomt. Det er sånn at noen aldri får seg en kjæreste av forskjellige grunner. Å bli avvist gang på gang ødelegger alt av selvtillitt, og livet blir ødelagt. Kan noen tenke seg hvordan dette er, og aldri ha fysisk kontakt med damer? Det er fryktelig vondt. Og når jeg nå er gammel så renner tiden ut. Blir trist å dø uten å få opplevd noen ting av hva andre får.
37 jomfru her. Min siste klem som ikke var fra mor var for 17 år siden. Heldigvis klarte jeg til slutt å innse at der aldri var eller blir noen sjangse for noe mer. Og når du gir helt opp så roer det seg etter noen år.
Det er tøft å leve uten kjærlighet et helt liv, blir helt ødelagt. Depresjon og angst . Det er så ille
at jeg er helt fortvilet. Ikke sex på 40 år.
Det er nesten litt komisk at du ønsker å dø for å slippe å ha det så jævlig, men den største frykten din er det økonomiske hvis du flytter ut.
Du har faktisk deg selv å takke for situasjonen du er i.
Ta deg sammen å flytt ut. Du har krav på et sted å bo, Nav hjelper deg med dette.
Du finner deg faktisk ikke en ny dame så lenge du er i et ødelagt ekteskap.
Det vet du ingen ting om. Det er ren synsing. Dame blir det ikke uansett..Og det du skriver trykker meg lengre ned..Det blir ikke noe skillsmisse på meg. Alternativet er enda verre. Kan du tenke deg å gå 35 år uten sex?
Det vet jeg ingenting om? Du har jo selv skrevet det her på forumet…
Nei, jeg hadde aldri vert 35år i et misslykket ekteskap for å tilfredstille familie eller kone hvis der var verken kjærlighet eller sex.
Vi har bare ett liv og man velger selv hva man vil gjøre ut av det.
Bestefaren min fant sin nye kjæreste når han var 69år.
Hvis alternativet er så forferdelig mye verre så får du bare tilbringe resten av livet ditt slik.
Da har du deg selv å takke.
Du er en idiot, alternativet er mye verre. Og jeg vet at jeg ikke får noensinne en kjæreste. Det skjer ikke. Hvis du skal mobbe meg så gi faen
Du må være komplett idiot. Ta deg sammen hønsehjerne!!!
Hvis du skal slenge ut dritt, bør du la være å skrive her!!
Dette er bare drittsnakk og du serverer søppel.
Det er tungt å bli avvist i over 60 år, selvfølelsen er helt ødelagt. Jeg er ikke verd noe tenker jeg nå. Hvordan kan damer være så vonde? Mange føler seg bra når de har avvist et sårbart menneske. Det er vondt å tenke på.
Har lest en del av meldingene dine på formuen.. vil bare si at enten er du en «troll» eller så er det på tide å kjempe… GODT på tide. Verdien din slukkes ikke over hvor mange du har hatt sex med, om du er gift, hvem du bor med, hvor mange venner du har, osv. Du ser også vekk fra realiteten og konfrontasjon fra andre (måten du har gitt tilbakemelding til de som prøver å hjelpe + mangel på innsikt). Kvinner behandler ikke deg på en vond måte, du har fortrengt alle følelser du har og krav på det intime, at du nesten gjør dette mot degselv. Du er vond mot deg selv. Eg sier det ikke for å være slem, eller krenke deg, men for å få et bedre svar på livet er det bedre du utforsker. Begynn fra starten, spør deg selv hvorfor du føler på dette, hva kan du gjøre (ikke unngå vanskelige valg, så lenge det ikke skader deg eller andre) hvorfor gjør du det, osv. Så lenge du har skrevet her ser det ut som du nesten bare klager, uten å søke hjelp. Bare fordi du skriver her, betyr det ikke at du spesifikt ønsker hjelp, men at du kanskje ønsker sympati. Eg ser du sliter med hjelp fra andre og deg selv, kanskje det er på tide å skaffe seg profesjonell hjelp? En psykolog eller en life coach kan hjelpe deg på en mer seriøs og personlig måte. Det første du kan begynne med kan være om degselv, hva du driver med, og hvilken utfordringer du sliter med i hverdagen.
Eg kan egentlig ikke gi et direkte svar på hva som er best for deg å gjøre for å oppnå et godt liv, men en profesjonell helsehjelp for psykisk helse kan, og kan gjøres i fysiske møter og digitale. Du kan be om denne hjelpen hos en fastlege, gi også informasjon om hvordan det går økonomisk (hvis du trenger økonomisk støtte) En psykolog kan hjelpe deg veilede deg gjennom dette, og husk at du har også en stemme, hjerne og et valg. Det er på tide å bruke det du har! gjør en forskjell før det faktisk er for sent. Sympati og empati fra fremmede fra internettet er ikke en langvarig følelse, men en ordentlig forskjell i hverdagen kan gjøre ting mye klarere og bedre! (Kanskje ikke best, men bedre.) Eg tror du greier deg gjennom dette, og at du er tøff nokk til å finne ordentlig hjelp. Vi alle er mennesker, og på tider trenger vi alle en hjelpende hånd.
jae du har fått mange kommentarer her. det må føles bra. mange bryr seg. også de “slemme”. du har ikke vært her på en stund ser jeg. håper alt best mulig. det er trist lesning dine innlegg. for er alt så mørkt som det virker så synes jeg oppriktig synd på deg. jeg kan bare oppfordre deg til å ta valg som du føler er best for deg. og da bare deg. for i bibelen sier jesus noe sånt som: du skal elske andre slik du elsker deg selv. i det ligger det en forutsetning i at du skal elske deg selv gjør det ikke? håper seriøst du setter deg selv først jae <3
Hei. Takk for god oppmuntring. Nå ble dagen min reddet. For det første, du har ikke peiling på hvordan jeg har det. Du bare synser..Jeg har vært gjennom hele apparatet for å få hjelp..Det har ikke virket. Tror du at jeg bare kan knipse i fingrene så er depresjonen borte? Du kan jo prøve å leve uten fyssisk kontakt i over 30 år. Så får vi se hvor tøff du er da.
Jeg skjønner du føler deg misforstått, og beklager hvis det virket som at eg synset. Jeg vil ikke virke truende eller krenkende på noe som helst måte, men jeg kan forstå at mine anbefalinger ikke nødvendigvis treffer dine krav. Vil selvom ønske deg lykke, og et godt liv. Jeg vet godt at man ikke kan «knipse» vekk depresjonen, har selv hatt det, det var aldri i min intensjon å virke som at det var det jeg mente. Jeg har heller ikke gått over 30 år uten sex, siden jeg ikke har levd så lenge en gang. Men jeg har gått igjennom nokk for å gjenkjenne depresjon og ensomhet. Disse lidelsene vet jeg selv ikke går vekk med hvor mange du er med, hvor mange du ligger med, osv. Man kan selvfølgelig føle seg bedre med ros og kjærlighet fra andre, men beste måten å leve selvstendig er å kjenne den kjærligheten komme fra seg selv.
Men, jeg syntes synd i deg, for i mitt perspektiv så virker det som du har mistet håpet for alt, og er desperat for det minste. Håper ting ordner seg, og at du finner noe i deg selv som kan gi i all fall ett lite håp.
Takker. Jeg har gitt opp, å leve i et ekteskap som dette, er bare fryktelig. Jeg har slitt med depresjon siden 1973. Da kan du tenke deg resten. Å aldri bli elsket, fordi du har alt imot deg.
Ingen skylder deg sex. Dette blir for dumt.