Jeg har vært mye deprimert i over 40 år, det slipper ikke taket. Tar medisiner, men de tar ikke bort alt. Fastlegen sa at det var vanlig at depresjoner kom tilbake etter en bra periode. Det er fryktelig slitsomt og sliter meg ut fullstendig. Det er mange “mørke” dager. Energien er på lavbluss. Noen som har lignende erfaringer?
Ja, men ikke så lenge som 40 år, og medisiner synes jeg gjorde lite, så det ble en kort affære.
Medisiner har reddet meg. Uten hadde jeg vært død for mange år siden…Det har blitt et svart helvete.
Hvis det er noe vondt som ligger der og gnager deg, så er det naturlig at det kommer opp igjen, eller at man ikke har blitt ferdig med det, så det ligger der og plager en. Eller at det er ting som skjer, slik at man ramler ned i hullet igjen.
Jeg har vært igjennom mange slike runder.
Jeg fikk barndommen knust av vold, mishandling og fyll og grov omsorgssvikt. Det var et helvete på jord og ingen grep inn. Det ødela fullstendig mitt liv. Har slitt siden, flere selvmordsforsøk mange innleggelser. Og må gå på medisiner resten av livet… Gleder meg til det er slutt, for dette er ikke noe liv. Jeg har det grusomt.
Det er veldig leit å høre. Det er fryktelig vondt.
Har du fått noen traumebehandlingen eller noe sånt?
Har ikke fått mye hjelp, har måttet takle det selv. de tar det ikke alvorlig. Og jeg er trist og lei. Lei av alt. Venter på en “solskinnsdag”
Jeg har ikke slitt med depresjon så lenge, men jeg synes det er utrolig tøft.
Legen sendte henvisning til psykolog, men fikk avslag. Lurer på hvor dårlig man må være for å få timer?
Ja alt blir grått og trist når man er deprimert.
Hva har du gjort for å komme deg igjennom depresjoner?
Jeg ville ha time på DPS men fastlegen mente det ikke var nødvendig, bare helt utrolig hvordan syke blir behandlet. Psykisk helse er ikke prioritert. Mange går til grunne. Jeg selv sliter voldsomt.
Og at alt med psykisk helse bli nedprioritert og nedlagte plasser og mindre penger til psykiske helse.
Jeg har trent mye og jeg går lange turer. Så hører jeg mye på musikk, det hjelper på depresjonen. Jeg kommer meg ut hver dag. Og jeg gleder meg over mine to voksne barn. Så jeg gjør mye.
Jeg går tur stort sett hver dag, jogger innimellom og trener litt styrke.
Er sosial, synger i kor og er med på volleyball.
Allikevel gir det meg ikke den gleden det gjorde før.
Det er helt hårreisende å høre at legen din mente at det ikke var nødvendig.
Legen min har også vært tilbakeholden og sagt at det ikke var noe vits i å henvise meg, at ventelistene var så lange eller dvs. At jeg heller skulle benytte meg av kortvarige tilbud. Han visste heller ikke hva han skulle ha skrevet. Og dette selv om jeg har vært innom han for slike ting i kanskje tjue år.
Jeg var til en psykolog via en forsikring på jobb i fjor høst, legen ville da at jeg skulle gå til den, men det er bare ti timer, så jeg prøvde å spre dem godt slik at de varte lengre. Jeg hadde da allerede vært av og på sykemeldt et halvt år. Da ba jeg om en psykolog som kunne hjelpe meg med følelser, og han hjalp med det, men det var ting han ikke visste hvordan han skulle hjelpe meg med. Han mente da at jeg burde få og fortjente å få mer hjelp, men visste ikke hvordan han skulle hjelpe meg med det. Legen ville ha en psykolog til å skrive henvisningen til meg.
Jeg fant da i stedet en annen privat psykolog som er spesialisert på traumer og dissosiasjon, som jeg betalte for selv. Og så fikk jeg henne til å hjelpe meg med å skrive en henvisning. Selv om jeg hadde ordnet dette, var legen fortsatt tilbakeholden og trodde ikke på at jeg ville få behandling, men han sendte den da heldigvis inn. Jeg fikk svar ikke så lenge etter det, og fikk beskjed om at jeg hadde blitt vurdert med rett til behandling. Jeg var til et tidlig avklaringsteam hos DPS, og da var hun først tilbakeholden, men så mer åpen for at jeg ville trenge god hjelp. De vil da utrede meg, så da skal jeg til en annen psykolog der om under en måned. Det hun jeg snakka med forrige gang da sa, var at hun syns det var veldig rart at jeg ikke har blitt henvist dit tidligere.
Nå mens jeg venter på å skulle i behandling hos DPS, går jeg fortsatt til hun private psykologen, for jeg føler at hun behandler meg slik jeg har behov for, og som er godt for meg, og det er nok å jobbe med. Men jeg må jo slutte med det når jeg begynner hos DPS.
Jeg bruker også fysikalsk behandling som en behandlingsmåte, og skal nå endelig få psykomotorisk fysioterapi. Jeg ble egentlig anbefalt det en gang for lenge siden, men vedkommende sa at det var så lang venteliste, at han anbefalte heller yoga, men hvis jeg hadde søkt da, hadde jeg hatt det for lenge siden.
For meg oppleves det som om det er manualene fra Modum bad og andre ting jeg har lest meg frem til og jobbet med, som har fått meg dit nå at jeg kjempet for å få det jeg følte at jeg trengte og har rett på. Og at jeg greier å be om det jeg trenger.
Det er da rart at det må være slik. At man på en måte må ha det bra nok for å greie å få hjelp. Samtidig som andre sier slikt - få hjelp, og tror at det er meg det har stått på. Jeg ba om hjelp for tjue år siden, egentlig. Og når det ikke fungerte, så var det min feil, liksom.
Jeg er veldig glad og takknemlig nå for hver lille ting jeg føler hjelper og som får meg til å føle meg litt bedre, eller som bare gir meg en god følelse eller opplevelse et lite øyeblikk eller noen dager. Alt godt er godt, sier jeg nå.
Bra det går bra med deg. Men jeg får ingen hjelp. Skrev til legen og sa at jeg hadde lyst til å dø. Men likevel vil hun ikke henvise meg til DPS. Privat psykolog har jeg ikke råd til, da jeg er pensjonist og har dårlig råd. Kommunen har noe som heter “Rask psykisk helsehjelp” kanskje det er et alternativ. Ellers blir det mye Sobril. Og ta en dag av gangen og prøve å komme seg opp om morran.
Jeg går til Raskere psykisk helsehjelp, det er gratis og du skal få raskt time. Og det er som regel ikke tidsbegrenset.
Hvor henvender du deg? Må det gjennom fastlegen?
Du kan kontakte de selv eller fastlegen kan gjøre det.
Jeg har nå begynt med Mianserin, får håpe det hjelper. Det brukes mot depresjon og søvnproblemer. Tok 30 mg. og ble helt utslått. Kutter nå ned til 15 mg.
Håper at noen kan svare meg, det betyr så mye. Jeg er ensom.