Jeg er en mann på 45år fra en kommune i Bergens området.
Høsten 2023 så fikk jeg en depresjon som satte meg ut en liten stund. Ble henvist til DPS, men ble avvist.
I følge legen min kunne depresjonen komme av lite søvn, stress, økonomiske utfordringer, dårlig kjemi med samboer, høyt tempo på jobb etc.
Ble sykemeldt og fikk ladet kroppen litt og gikk våren 24 fint i møte. Våren kom og sommeren gikk og høsten tok mørket med seg tilbake og man fikk på ny en depresjon som satte meg tilbake.
Men…denne gangen var jeg likegyldig til alt, fikk vonde tanker som selvmord, gå ifra samboer etc og juletiden var den verste jeg har vært borti. Var sur, grinene og bjeffet på alt og alle.
Pga selvmordstanker så tok jeg kontakt med fastlegen og ba på nytt om henvisning til DPS som nå er under behandling for å se om jeg har “rett” på behandling og her står jeg nå pr dags dato uten et sikkerhetsnett rundt meg.
Så jeg spør meg selv…hva må til for at en mann på 45år skal på hjelp, bli hørt, bli sett, få veiledning og støtte i en tung fase av livet?
Når man først ber om hjelp og har mannet seg opp til å snakket med folk rundt seg om det🤷
Jeg fikk avslag på Dps, så nå går jeg privat. Jeg var ikke syk nok.
Helt tragisk at ikke psykiatrien bygges opp, istedenfor spares det. Og det blir vanskeligere og vanskeligere å få hjelp.
Det jeg opplevde i møte med fastlege og dps er at man må ha konkrete selvmordsplaner for å få hjelp. Synes heller ikke hjelpen og oppfølging fra dps var særlig bra heller. Vil heller anbefale å oppsøke psykisk helsetilbud i kommunen du bor i, der kan du søke selv gjennom hjemmesiden til kommunen. Der kan du få noen å prate med og de har også gode kurs. Jeg var på kurs i depresjonsmestring og det kurset er det mest nyttige jeg har vært med på. Håper du finner ut av ting. Jeg vet hvordan det er å leve med depresjon. Har levd med det så lenge jeg kan huske i mitt 42 år gamle liv.
Jeg ble sendt på et kurs hvor man var ca 20stk. 17 damer og 3 menn. Alt handlet om å endre tankemønstrene sine og være happy.
Kom selvfølgelig noe godt ut av det, men kanskje ikke helt det jeg trengte der om da.
Hjelper likesom ikke på at jeg har en lillebror som sliter psykisk og har ved 2 anledninger prøvd å ta livet av seg, noe jeg fikk vite lille julaften.
Så midt oppi min egen lille “krise” så kom min bror sitt oppå der igjen og har valgt å legge litt pri på han for vil ikke miste han. Og han kom inn på et blunk hos DPS
Jeg ville ha sjekket kommunen din, om de har noe tilbud. De skal gjerne ha et eller annet lavterskeltilbud hvor man kan snakke med noen når man er i krise. Selv har jeg benyttet meg noe av som heter livskrisehjelpen i kommunen jeg bor i, flere ganger.
Det har selv tatt meg over tjue år å få bli henvist til DPS.
Jeg gikk også til en privat psykolog mens jeg ventet på å få komme til hos DPS, noe som har vært viktig for meg.
Jeg kan også anbefale å skrive til veilederne her. Det er også noe som har hjulpet meg mye med å få ut ting og ha et sted å gjøre av alt sammen, før jeg begynte i behandling.
Jeg ville også ha hørt med NAV, for de kan også ha noen tilbud der du får snakket med noen om depresjon. Flere jeg kjenner har hatt godt utbytte av det.
Psykologen min hos DPS, sa at folk gjerne ikke vet om andre tilbud som finnes, at det er tilbud i kommunen osv., at det er DPS man mest hører om og som man forventer skal hjelpe en, men jeg tror man kan få god hjelp andre steder også - det har jeg hørt fra dem som har fått det. Det kan da avhenge av kommunen og hvor i landet man bor, men det skal være tilbud der.
Takk for innspill😊Kan sjekke opp med kommunen jeg bor i og evt veilederene her inne for videre tips.
Borni en kommune som er ellers veldig treg og flink til forskjellsbehandling. Iallfall når det kommer til hvem som får tilbud på DPS og ikke.
Min bror sliter litt med samme som meg og er kommet inn i varmen på DPS uten særlig ventetid🤷
Jeg skjønner godt at det kan føles urettferdig, men samtidig så tenker jeg at det er viktig å vite at DPS ikke er den eneste muligheten til å få hjelp, støtte eller veiledning. Det kan føles ut som de er den som bestemmer om man har grunn til å få hjelp, og at hvis man får avslag der, så kan det oppleves veldig som om man ikke blir sett eller tatt på alvor.
Har du snakket noe med samboeren din om dette, eller noen andre rundt deg? En profesjonell kan heller ikke erstatte hjelp og støtte fra dem som står nær en, samtidig som profesjonelle kan gi en annen hjelp og støtte enn folk rundt en kan.
Det er også helt lov å si at tilbudet man har fått eller hjelpen man har fått, som de gruppetimene du har vært på, ikke var det du trenger nå. De vet jo heller ikke sånn alltid hva som vil kunne hjelpe en på best mulig måte, og det er noe jeg har lært, at det er helt lov å si hva som har hjulpet en eller ikke, og be om noe annet. Og at det hjelper dem bare å gjøre jobben deres bedre.
Du trenger jo også å bli sett og hørt, ikke bare broren din.
Det kan da være en vei å gå for å finne det en trenger og det som gjør en godt.
Har du fått løst opp i problemene du hadde i fjor, eller har de bare fortsatt å være der, og at de slo deg ut igjen nå?
Utfordringen min er at jeg har en samboer som har diagnosene Sosial Angst og ADHD, noe som har blitt diagnostisert nå i voksen alder.
Alt dette kom selvfølgelig etter Corona i 21-22, så hun er ikke så lett å komme innpå lengre.
Selv om hun vet noe av hva som er av demoner i meg og hvilke jeg kjemper med og mot til tider, så vil jeg ikke plage henne for mye med alt som raser i hodet mitt
Jeg har vært åpen med et fåtall av personer om hva jeg sliter med, deriblandt sjefen min og bestekompiser. Men vegrer meg fra å snakke for mye om det til feks samboer og familien min.
Vi har 4 barn sammen og oss to i mellom er det relativt fint og stabilt.
Problemene fra høsten 23 ble ikke løst opp i og heller dratt inn i 24 og fram til denne julen som var i 24 da alt ble jævlig bekmørkt igjen.
Joda, men det begrenser seg hvor “syk” man skal være for å få hjelp.
Det finnes sikkert andre enn meg som har det verre og har behov for mer hjelp enn meg.
Meg for min del trenger kun å bli sett, hørt og få hjelp til å prosessere alt som foregår i hodet mitt som tankekjør, overanalysering osv…
Jeg vet ikke hva som må til, bare at det er håpløst at du ikke får hjelp når du ber om det, det er ikke greit, jeg håper du finner noen som kan gi deg både støtte og hjelp
Ja, jeg syns til tider at det er og virker håpløst.
Når det snakkes om i blandt annet media om at menn må tørre å åpne seg litt og snakke om ting, så får man også ha døren åpen når noen faktisk vil snakkes og har behov for det.
Takk for støtten:)
Bare hyggelig, jeg tenkte på et lite tips i går,som kanskje kan være verdt å sjekke ut, hvis det finnes fontenehus i nærheten av deg så kan det være et sted som muligens kan tilby noe til deg ganske raskt
Verdt å nevne at Fontenehuset er et fantastisk tilbud i Bergen, men det er vedlig mye folk der, nesten til alle tider. Dette kan være svært slitsomt for mange. Sånn at Daxson er klar over dette.
Amalie Skrams Huset som er et annet tilbud i Bergen, er ganske stille om morgenen frem til 14-15. Om du har det bedre rundt litt mindre folkemengder.
Fikk faktisk innkalling til DPS i dag. Må vente ca en mnd, men da er iallfall prosessen i gang og håper det er en mulighet for å få hjelp.
Men skal sjekke opp dette med Fontenehus om det finnes i nærheten av hvor jeg bor🙌
Bare hyggelig! Det er veldig positivt. Bare ha en realistisk holdning til det, ikke ha for store forventninger og den slags. Og prøv å husk på at en terapaut kan bare komme med en rekke tips og ord, du er den som må prøve å være mottakelig for dette og jobbe med deg selv. Om du finner ut tidlig at du ikke har så mye kjemi med vedkommende, så er det lurt å gi beskjed om dette. Da kjemi er veldig viktig mellom terapeut og bruker. Du må kunne føle at du blir forstått, sett og lyttet til. Dette er veldig viktig. Jeg bare deler ut noen løse tips om det er snakk om at du skal gå i terapi med psykolog.
Nå vet jeg ikke hvordan behandling du har blitt tilbudt.