Jeg har kommet til et punkt der livet føles såpass tungt at jeg stoppet studie og klarer ikke å jobbe. Jeg prøver å holde meg sosial og få lappen, men nå er selv kjøretimene grunn til at jeg begynner å gråte. Jeg vurderer å ikke ta opp flere timer bare fordi tanken om det er for mye. Jeg har prøvd å kontakte Nav men de mente at jeg måtte snakke videre med fastlegen…
Tidligere har fastlegen ikke vært noe hjelp medmindre jeg spesifikt griner foran henne. Det er så tungt å skulle prøve å forklare hvordan jeg har det når ordene ikke finnes, når følelsene enten er helt vekke eller alt for mye. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med meg selv da jeg i flere måneder har slitt uten noe hjelp.
Jeg prøvde å kontakte legen før det ble dårlig og forklarte hvordan jeg ikke kom på forelesning lenger, men alt hun hørte var at jeg kom meg fortsatt på eksamen. Selv etter det ble jeg sendt hjem uten noen veiledning på hvordan jeg skal finne meg hjelp. Tanker om å forsvinne blir mer påtrengende hver dag og tror snart jeg gir opp på sosial livet også. Det er utmattende å skulle “jobbe” for å få hjelp og at jeg må konstant vente flere uker før noe skjer.
Når livet blir for tungt og mørkt, kan det hjelpe å ha et fast punkt å støtte seg til; noe som alltid er der, noe som alltid like trygt. Å stole på helsevesenet forstår jeg kan by på problemer; her i Norge må man omtrent være frisk for å kunne være syk.
Har du noe som interesserer eller engasjerer deg nå eller har gjort det tidligere, som kunne være en støtte for deg …?
Vet ikke hva som kunne vært noe støtte. Tidligere klarte jeg å få det litt bedre i videregående da jeg fikk gå deltid, men da tok det 2 år før jeg ble litt bedre… Vennene har vel også vært en støtte slik at jeg komme meg ut. Men føler bare en trang til å la alt bli verre i håp om å få hjelp.
For min del skriver jeg mye og spiller musikk; det er til stor hjelp å ha et trygt “indre rom” å gå til når man trenger det, selv om dette rommet befinner seg i tankenes verden.
Klarer vel å finne ro i å se på film og serier… Som jeg har gjort flere dager på rad… Ellers er det gaming men blir for søvnig til å egentlig spille noe
Forstår godt at kan bidra til at man finner ro; da kan man leve seg inn i handlingen.
Men hvis du tenker deg at du selv skulle skape en fiktiv person i for eksempel en film eller en bok; hvordan ville du at denne personen skulle være ..?
Har du tatt kontakt med psykisk helse i kommunen du bor i?
De skal ha gratis lavterskel tilbud hvor du kan komme og prate med de om psykisk helse, og min erfaring er at de er ganske flinke til å hjelpe til med f.eks. snakke med fastlegen om videre hjelp om det er behov for det. Og man skal ikke trenge henvisning fra lege for å få veiledning fra de. Riktignok så tilbyr de ikke behandling, men de skal være sykepleiere med psykologi.
Kan anbefale deg å begynne å skrive om opplevelsene dine bare for å prosessere. Kan hende det hjelper med å kommunisere med fastlegen og de andre instansene. Ønsker deg uansett lykke til og god hjelp.
Har møtt på samme problem, snakket med rådgiver, helse sykepleier, psykolog og som deg har jeg og tatt det opp med legen. Ingen av de tingen jeg har neve har brakt noe lykke. Fikk høre av fastlegen at jeg ikke er syk nok, men jeg mener det ikke kan være vanlig å ha de tankene jeg har og å være så trist som jeg er.
Ingen burde gå rundt å føle seg sånn, jeg skjønner du sliter og det høres virkelig tungt ut. Det er kjipt når systemet kan svikte sånn på den måten. Dessverre er det sånn og det er IKKE kjekt å ha det tungt. Det burde heller ikke bli sett på som normalt når du har nådd de punktene. Jeg er ingen lege, men du høres kanskje utbrent ut eller noe som leder til depresjon? Jeg Vurdere i hverfall selv å betale for å dra til psykolog, kanskje ikke så dumt å prøve det samme?
Her er ting som hjelper meg litt:
IKKE hør på trist musikk når du er trist, prøv å dans litt til noe virkelig bra musikk. Følelsene dine varer bare i 90 sekunder jo mindre du mater dem. PRØV å skift fokus, åpenbart vanskelig i opphetede sitasjoner
Finn noe som du har troen på at du får til, som f.eks å ta en liten tur hver dag med favoritt sangene dine, lytte til en podcast, bake, trene, se en solnedgang, gjør det som gjør deg glad. TA små steg og ikke still høye krav til deg selv.
Finn noen du stoler på som du kan snakke med, en som kan hjelpe
Du har det tungt og det er kjipt, ingen vil det. Håper virkelig du får det bedre og dette er bare en periode i livet ditt som vil gå over. Jeg relater i hvertfall. Bruk tid på å refkletere å finne hva som egt er meningen med livet ditt. Kanskje ikke det studiet er helt for deg, eller kanskje det er? Hva er det egentlig som betyr noe, det viktigste er at du er glad. Så hva kan du gjøre for deg selv for å bli det? Kanskje du trenger en endring i livet?