Jeg har levd i en depresjon siden barndommen, jeg husker ikke lenger hvorfor jeg er trist. Jeg føler bare at jeg har truffet bunnen og alle livs-valgene mine har vært feil. Jeg føler at jeg er en dårlig mor som ikke vet hvordan jeg skal oppdra barna mine. Jeg er så fortapt at jeg føler meg tom og tror døden ville vært bedre. Jeg har ingen å snakke med. Jeg er redd for å kontakte legen min i frykt for å bli dømt. Jeg vet jeg trenger hjelp. Jeg mistet bare håpet.
Det er veldig leit å høre at du føler deg slik. Dessverre er det slik med depresjon, at den kan sluke alt lyset, slik at ting bare føles verre og verre. Det viktigste for det nå, tenker jeg at du får snakket med noen, at du begynner å åpne opp og ser at det finnes dem som tar i mot det du forteller, og som har medfølelse med deg, heller enn at de dømmer deg. Det å bære på ting fra barndommen, er veldig tungt, og det tyder på at du ikke ble sett slik du trengte, eller fikk den omsorgen, støtten og hjelpen da som du trengte. Noe som igjen gjør det vanskelig å være en slik man ønsker å være, for sine egne barn.
Du er da absolutt ikke den eneste som har det slik, og det finnes mange der ute som vil hjelpe foreldre som ønsker å kunne være bedre foreldre for barna sine. F.eks. har man foreldrevernkontoret, og mental helse har en egen foreldre supportlinje.
Det er også vanskeligere å ta gode valg for en selv, hvis man ikke har med seg et godt grunnlag fra barndommen. Og jeg tenker at du nok dømmer deg mye hardere selv, enn andre ville dømt deg.
At du har åpnet opp litt her, er en start. Og jeg håper du vil gjøre det mer. Hvis du syns det er tryggere å dele med noen andre først, før du går til legen, så er det å skrive til veilederne her f.eks. et trygt sted å dele ting. De kan også være en støtte i prosessen med å få mer hjelp, da man kan skrive til dem så mye man vil, og de svarer innen et døgn.
Jeg sender deg varme tanker, og unner deg all den hjelpen, støtten og omsorgen du trenger og har rett på.
Det kan kanskje være at livsvalgene dine har vært feil, men det trenger ikke sette en stopper for å kunne ta bedre valg fremover. Det er vanskelig å ikke høre på den negative stemmen som trykker på hver dag, den som sier deg at du er en dårlig mor, og at legen vil dømme deg om du søker hjelp.
Men jeg håper du kan tro på noen av oss som selv har levd med depresjon i flere tiår, at det kan bli bedre.
Ofte er vi vår største kritiker, og de av oss som har vært nede i den mørke kjelleren over lang tid kjenner nok godt til hvor slemme vi kan være med oss selv når det stormer som verst.
Tankemønsteret som følger en depresjon er utrolig vanskelig å bryte på egen hånd. Det å søke hjelp og veiledning i form av en utredning og terapi kan hjelpe med å få et bedre grep om hvor og hvorfor håpløsheten kommer fra, og da også hvordan en kan hjelpe seg selv mer for å unngå å føle seg fortapt.
Jeg dømmer deg ikke, jeg berømmer deg for at du har et ønske om å gjøre ting bedre for deg og dine barn. Det er vel derfor du har skrevet her tenker jeg, for at du ikke lenger vil føle deg fortapt og som en dårlig mor lenger. Og det vil jeg berømme deg for.
Jeg håper du kan benytte deg av de gode rådene LaDetGodeVinne har skrevet til deg, og at du kan få den støtten du har behov for, og fortjener.
Denne sida og kirkens sos (chat og telefon) er fin å bruke, og der blir du også anonym.
Jeg synes det er veldig merkelig om en fastlege skal dømme. Jeg skjønner også behovet for å bli tatt på alvor, og jeg skjønner at du kan være usikker på å gå dit, men jeg anbefaler deg å gjøre det likevel. Jeg håper du prøver.
Jeg tenker at situasjonen du har kommet i betyr bare at du har det veldig dårlig.
Det er mange av oss som har tatt feil livsvalg. De fleste gjør bare så godt vi kan.
Det jeg ser er en voksen dame som ønsker å være en god mor for sine barn, og som er frustrert og nede. Men du prøver. Ellers hadde du ikke skrevet her.