18 år og bærer sorgen tungt – jeg har slitt med depresjon i to år

Depresjon
1

Jeg er gutt, 18 år, og har slitt mentalt i snart to år. Det har blitt en del av meg, noe som ligger under alt jeg gjør. Jeg jobber på sjø og går 12‑timers skift, 9 dager på og 5 dager fri. Jobben er fysisk krevende, men det er hodet som er verst. Jeg er alltid sliten på jobb. Alltid. Ikke bare fysisk, men mentalt også. Tankene er uklare, konsentrasjonen er dårlig, og det føles som om jeg går i en konstant tåke og bare prøver å fungere.

Jeg ser nesten ingen mennesker utenom kollegaer og familien jeg bor med. Venner har jeg nesten ikke lenger. Etter skolen forsvant kontakten, og jeg ble stående igjen alene. Samtidig har jeg hele livet følt at jeg aldri helt har fått passe inn. Alle andre rundt meg har blitt akseptert, fått være seg selv, fått si det de mener. For meg har det aldri vært sånn. Jeg har ikke holdt tilbake fordi jeg ville, men fordi det jeg følte eller tenkte alltid ble sett på som tull. Jeg blir nesten aldri invitert til familiesammenkomster, bortsett fra når det er hos onkelen min. Han er den eneste som faktisk ser meg. Ikke fullt, men nok. Mer enn alle andre.

Den siste tiden har alt blitt mye tyngre. Bestevennen min døde etter å ha tatt sitt eget liv. Jeg tenker hele tiden at jeg kunne gjort mer for å forhindre det. At jeg burde sett tegnene tydeligere, sagt noe annet, gjort mer. Bare det å skrive dette er tungt. Familien hans visste hvor nære vi var, og de ba meg om å gå gjennom tingene hans og beholde det jeg ønsket. Jeg sa ja, men jeg var ikke forberedt på hva det skulle gjøre med meg. Rommet jeg gikk inn i var barndomsrommet hans, et rom jeg har vært i mange ganger før, fullt av minner, latter og helt vanlige øyeblikk. Denne gangen var det annerledes. Det traff meg på en måte som gjorde alt jeg allerede bar på enda tyngre. Sorgen, skyldfølelsen og tankene tok over, og depresjonen ble mye tyngre igjen.

Depresjonen preger alt. Hvordan jeg tenker, hvordan jeg føler, hvordan jeg er rundt andre. Jeg bærer på mye skyld, både for ting jeg har gjort tidligere og for det jeg føler jeg burde ha gjort annerledes. Jeg prøver å være et bedre menneske, men det føles ofte som om jeg står stille. Mange dager handler livet ikke om noe mer enn å holde ut. Å komme seg gjennom dagen uten å falle helt sammen.

For selv om ting på utsiden kan se bedre ut, så føles det bare tyngre og tyngre på innsiden. 18 år og bærer sorgen tungt – jeg har slitt med depresjon i to år

4

Dette er bare tull. Du er ikke ansvarlig for andres følelser og tanker. Omsorgssvikten du har vært utsatt for i barndommen må noen holdes ansvarlig for, men det er ikke det første du bør tenke på nå. Enten må du holde ut i jobben du har, slik at du får lagt deg opp litt penger, eller så bør du slutte i jobben og begynne å studere. Eller kanskje folkehøyskole kan passe for deg.

Hva er det egentlig du har gjort som er så ille? Hvorfor er du ikke bra nok som du er?

5

Kommer til å fortsette i jobb, ikke samme jobb, men en fysisk en. Jo mere travelt og fysisk jo mer demper dette tankene.

Har alltid vært ubrukelig teoretisk uansett så passer kanskje bare greit :D

Jeg har gjort mange feil i livet mitt. Jeg kommer ikke til å forklare dem eller pynte på dem. De er mine, og jeg glemmer dem aldri. Hver eneste en. De følger meg hele tiden.

Om nettene ligger jeg våken og går gjennom de samme situasjonene om og om igjen. Ser for meg alle de andre versjonene av meg selv – den som sa det riktige, den som stoppet tidligere, den som forsto mer. Men det er ikke den jeg var. Og det er ikke den jeg er.

Selvtilliten er som alltid. Jeg anser meg selv som “mindre” verdi, under alle andre. Ikke fordi noen har fortalt meg at jeg hører hjemme der, men fordi det er der jeg plasserer meg selv. Jeg kommer aldri til å være bra nok for meg selv, og jeg har sluttet å late som om jeg en dag blir det.

Jeg erkjenner at jeg er meg. Ikke fordi jeg liker det, men fordi det er sant. Noen må være den gjør mye feil, den som ikke er nok. For meg er det meg.

Jeg er ikke det optimale mennesket. Jeg er bare den som lever med konsekvensene og går videre, uten å be om unnskyldninger eller forståelse.