Har slitt med ptsd og depresjon lenge men denne gangen bor jeg alene, har ingen venner, har ikke en fritidsaktivitet å falle tilbake på og får ikke nok vakter på jobb en gang.
Alt er tungt. Ingenting interesserer. Har svart belte i taekwondo men hakke rå eller lyst til å fortsette. Samme med dans. Går på høyskole men mister plassen min nå til høst for jeg falt så dypt inn i depresjonen at jeg fikk det ikke til.
I følge sjefen min må jeg fortjene høyere stilling. Jobber 16% nå og har jobbet i bedriften i 3 år. Lenger en sjefen selv… men det betyr ingenting sir de. Kontrakten går ut i august siden det var vikariat. Viste ikke jeg måtte fortjene å ha råd til å leve. Lever på 500kr i måneden og har gjeld for jeg mistet andre jobben min. Jeg søker nye uten hell. Hater meg selv og alt akkurat nå. I tillegg får en nær slektning kreft.
Orker ikke mer. Vil ikke dø men vil ikke leve heller. Jeg brukte å være så sosial, aktiv og jobbet nesten hver dag i fjor på denne tiden når jeg bodde i hjembyen min. Ingen av vennene mine bor der nå så er ikke sånn å dra hjem hjelper heller. Føler jeg ikke er god nok til å ha en jobb, eller bo en fin plass, eller ha venner. Føler jeg er totalt ødlagt. Det er ingenting å gå ut døren for så jeg bruker klarna og bestiller varer med wolt delvis for det er 15kr på korte.
I tillegg løser jobben som sa meg opp fordi “de ikke trengte meg mer” en ny deltidstilling bare 2-3 måneder etter de sa meg opp. Så da sitter jeg der da med tanken om at det er faktisk meg. Ingen kommer noen gang til å ville ha meg i nærheten på jobb, fritid eller skolen. Nav vil ikke hjelpe tro meg har prøvd. Kunne ønske jeg bare kunne sove mellom hver vakt på jobb så jeg slapp å eksistere i mellomtiden. I stede er jeg våken til kl 05 for jeg ikke får sove for absolutt ingenting har tatt energien min tidligere på dagen.