Hei. Jeg har hatt en depresjon i flere år, og en del dager, slik som i dag, har jeg hatt en veldig fin dag med fine opplevelser. Etter slike dager blir jeg ofte veldig nedstemt, og jeg tror det kan ha sammenheng med både det at jeg ikke føler jeg fortjener de gode dagene, og at jeg føler dette tyder på at jeg egentlig ikke har det så ille. Det er en vond følelse fordi det gir meg tanker om at det kanskje bare er jeg som er svak. Jeg sammenligner meg med andres sykdomsforløp og tenker litt at hvis jeg faktisk hadde vært deprimert så hadde jeg ikke kunnet ha slike fine dager. Jeg føler liksom da at jeg ikke har noe å “klage” over. Mitt møte med DPS har også gitt meg mange tanker om at jeg er svak, utålmodig og ikke viktig nok. Jeg har en opplevelse av å ikke bli prioritert, og at det har vært vanskelig å få frem hvor mye jeg sliter og har slitt i lang tid. Jeg klarer blant annet ikke å stå i jobb fordi jeg blir utslitt etter et par timer. Jeg føler også skyld for at jeg klarer å delta på fritidsaktiviteter og å være med venner, men at det å jobbe er så vanskelig. Jeg har alltid hatt en stor arbeidskapasitet, men nå er det lite jeg orker. Jeg vet ikke hvorfor jeg sammenligner meg så mye med andre, men når jeg har gode dager, så klarer jeg ikke å gi meg selv ros for at jeg har kommet meg ut blant folk og faktisk klart å nyte det. Istedenfor føler jeg da at depresjonen min ikke kan være så “ille”, at det bare er jeg som har vært klagete og negativ disse årene. Når man også blir møtt på DPS med at de menneskene som de prioriterer ofte ikke klarer å gjennomføre noe som helst, så føler jeg meg bare i veien. Jeg lurer også litt på, kan man ha en alvorlig form for depresjon selv om man klarer de tingene jeg klarer? Slik jeg har forstått det så vurderes jo grad av depresjon blant annet ut fra funksjonsnivå. Men det er jo ingen som kan se inn i hodet mitt. Det er ingen som kan se hvor mye enkelte ting krever av meg. Men fordi jeg ikke tilbringer all tid i sengen, og fordi jeg klarer å opprettholde grunnleggende hygiene og delta på en del ting, så får jeg ikke hjelp og blir ikke prioritert. Jeg lurer på om disse nedturene etter gode dager også kan være en del av depresjonen? Kan ikke dette med hvordan depresjonen arter seg være litt avhengig av personlighet også? Jeg har for eksempel alltid vært en veldig aktiv person. Og jeg føler kanskje at jeg har hatt en mer “agitert” variant av det. Poenget er vel kanskje at jeg ikke føler meg heldig for at jeg kanskje ikke har de alvorligste variantene, men at jeg heller føler meg skamfull for måten jeg har håndtert min depresjon på. Jeg skulle ønske jeg hadde vært tapper, tålmodig og håndtert det på en bedre måte. Jeg skulle ønske noen kunne anerkjenne meg, og at jeg på en måte kunne få “lov” til å ha det vanskelig, uten at jeg måtte føle på en slags takknemlighetsgjeld eller tanke om at jeg tross alt er heldig. Jeg tror nemlig det gjør mer skade enn det gir meg styrke. Jeg føler meg både skamfull for at jeg ikke er “trist nok” men også fordi jeg ikke er “glad nok” fordi jeg har verdens fineste folk rundt meg.
Hei, jeg er ikke noe psykolog eller noe, men det du føler er veldig vanlig. Jeg føler meg også slik som du gjør, og det jeg vet at det er mange som gjør. At du føler deg nedstemt etter en fin dag er ikke at du er utakknemlig, det er ikke noe som du kan kontrollere. Hjernen kan være vår største fiende noen ganger. Jeg er også deprimert, men heller ikke på det punket til at jeg ikke dusjer osv. Noen ganger føler jeg at det kunne vært lettere hvis jeg var sikkelig deprimert så jeg får hjelp kjappere. Det kan hende at deprisjonen din kommer fra at du tenker dårlig om deg selv. Eller har det skjedd noe i livet ditt eller har du hatt det vanskelig? At du tenker så negativt om deg selv, at du ikke fortjener å ha det bra, at du har skyldfølelse, er veldig tydlige tegn på depresjon. Mange skylder på seg selv og blir sur med seg selv over at de føler seg sånn her, men husk at ingenting av dette er din feil.