Jeg er så deprimert at jeg ikke klarer å fungere. Jeg klarer så vidt å sove. Jeg kan ikke spise uten å føle meg kvalm, og jeg glemmer eller unngår måltider. Jeg er så lei uansett hva jeg gjør. Jeg scroller på mobilen i timevis, men det er ingenting interessant. Men når jeg legger den bort, blir det ikke noe bedre heller. Jeg klarer ikke å tenke på noe bra. Alt jeg klarer er å le litt av en vits eller en video. Den eneste gangen jeg virkelig føler meg fri og nær lykkelig, er når jeg får synge og opptre.
Alt er kjedelig. Ingenting betyr noe. Jeg har minst 3 eller 4 skoleoppgaver, kanskje flere, som skulle vært levert nå. Har ikke engang begynt på dem. Og jeg klarer rett og slett ikke å bry meg det minste. Jeg gir bokstavelig talt faen i alt.
Jeg føler meg så patetisk. Alt jeg har gjort de siste dagene er å klage. Men jeg klarer fysisk ikke å gjøre noe annet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre noe annet. Jeg har ikke engang energi til å late som. Jeg er helt ute av det, hater livet mitt og alt så mye. Jeg vil ikke føle meg sånn.
Huff. Nå høres det ut som du har det fryktelig vanskelig.
Det å nesten ikke få sove, bli kvalm når du spiser eller ikke få spist, være lei deg og ingenting betyr noe. Skoleoppgaver og ting du skulle gjort, men ikke har fått gjort. Virker som du virkelig ikke har det bra nå.
Det å klage.. Det er jo en reaksjon på at du har det dårlig. Burde ikke det være lov? Er ikke det bare et uttrykk for at du har det vanskelig? Har du dårlig samvittighet for det?
Jeg føler med deg.
Det høres ut som du bærer på utrolig mye tungt, og at du har vært i dette mørket en stund. Det du beskriver – tomheten, utmattelsen, å ikke klare å bry seg, å føle at alt er meningsløst – det er ekte smerte. Du er ikke patetisk, og dette er ikke “klaging”, det er et rop om hjelp. Og du har rett til å rope.
Du virker som en person med et sterkt uttrykk i deg – det du skriver, og det du sier om sang og opptreden, viser det. Kanskje det er der du virkelig kjenner at du er deg selv, når alt annet føles uutholdelig. Det er verdifullt. Du er verdifull. Selv om alt akkurat nå føles dødt og tomt, så finnes det fortsatt deler av deg som vil noe annet – og det er et slags håp, selv om du ikke føler det akkurat nå.
Jeg håper du kan ta ett lite steg, kanskje snakke med en helsesykepleier på skolen, en fastlege eller noen du stoler på – for du trenger ikke stå i dette helt alene.
Og om du bare trenger å fortsette å skrive her, så gjør det. Noen hører deg.
Jeg tror også at du bærer på mye tungt og at det er viktig å få det ut, og skriv gjerne her!
Du kan også skrive på chatten eller på kirkens sos chatten.