Opplever noen andre også at depresjonen ikke går i perioder?

Depresjon
1

Hei dere

Jeg er 20 år, har moderat depresjon og har hat symptomer av depresjon siden jeg var 9. Noe jeg har tenkt på er det at folk alltid sier at depresjon er periodisk, men jeg har aldri opplevd det slik, fra det jeg kan huske. For meg har det føltes som en konstant tilstand, som alltid var til stedet - ikke noe som kom og gikk i perioder.

Fra begynnelsen var det blant annet mye selv-hat, ekstremt dårlig selvbilde og ekstrem konstant passiv suicidalitet (altså, ingen aktive tanker eller planer på å ta livet mitt, bare masse tanker om at jeg ønsket å bli drept av naturlige årsaker uten smerte, eller bare aldri våkne opp igjen etter jeg la meg for å sove). Det var forferdelig og konstant slik i rundt 4 år, før jeg begynte å kjenne på mye mer tomhet enn noe annet. Jeg vet ikke hva som utløste denne endringen, men jeg antar at hjernen min bestemte seg for at jeg ikke kunne gå rundt i konstant emosjonell smerte lenger, for ingenting lettet på den. Jeg antar hjernen min måtte svekke mine opplevelser av følelser, slik at jeg kunne prøve å holde meg selv gående litt lettere, en om jeg konstant hengte meg opp i hvor mye jeg hatet meg selv for hver eneste ting jeg gjorde eller ikke gjorde (kjenner av og til på dette nå og, men det er veldig undertrykt).

Fra da (rundt 13 års alder) har jeg logisk sett vært veldig klar over at jeg ikke er forferdelig, at jeg fortjener å leve et liv og at jeg ikke trenger å føle meg mer enn nøytral over hvordan jeg ser ut - men, emosjonelt sett, virker det ikke som det er noe framgang. Jeg vet logisk sett mye, men jeg er egentlig ikke enige i disse tingende emosjonelt sett. Det er der alt ligger for meg nå. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal lære meg selv å endre på hvordan jeg føler om ting. Det er jo også litt spesielt vanskelig når jeg ikke helt klarer å kjenne på disse følelsene noe særlig lenger i utgangspunktet…

Jeg har vært hos BUP i perioder for noen år siden og det hjalp meg ikke, annet enn at jeg faktisk fikk diagnosene mine etter å ha vært der i flere år (fikk min depressiv depresjon diagnose, autismespekter diagnose og en til diagnose jeg ikke ønsker å dele her). Jeg gikk uten noe form for behandling i flere år etter jeg fikk mine diagnoser og ble skrevet ut av BUP (dette valget ble tatt av meg, min foresatte og mine behandlere sammen). Jeg viste liksom ikke hvor jeg skulle gå, for jeg hadde ikke energi eller troen på at noe ville hjelpe meg. Jeg har oppsøkt noen tilbud og de er fine de, i guess, men føler de ikke hjelper noe på vanskene mine heller (har ikke hatt nok med energi på å utnytte de særlig heller, spesielt etter skolen begynte opp igjen etter sommerferien).

Jeg er så utmattet og føler meg bare helt stuck. Jeg vet terapi eller noen andre ikke kan fikse meg - det er det jeg som må gjøre - men jeg står liksom bare så fast der jeg er og kommer meg ikke ut av det. Det er så tungt å fortsette med ting når man knapt har følelse for glede eller lyst (anhedoni)… Jeg får ikke til å gjøre nok gode ting for meg selv, som forhåpentligvis kan hjelpe meg litt mer. Jeg driver med ting av og til, men som jeg sa er jeg stuck i en tung feedback-loop - jeg har så dårlig med energi og da er alt bare så vanskelig.

Anyways… er det noen som kan relatere med det jeg skriver her og er det andre som også opplever at depresjonen føles konstant, og ikke føles som den kommer og går i perioder?

2

Hei.

Jeg har vel også hatt en sånn konstant depresjon, iallfall tidligere. Jeg tror at det ikke er noen fasit på det, hvordan ting er for noen.

Jeg tror da at du trenger hjelp eller noe som kan hjelpe deg på et eller annet vis, om du kunne lese noe et sted som du kjenner deg igjen i eller noe sånt. Det er veldig leit at du ikke føler at det hjalp deg noe behandlingen du fikk fra BUP, men det betyr ikke at det ikke finnes behandling eller noen som skal hjelpe deg. Det er ganske så vanskelig å finne ut av dette på egenhånd, men for min del så hjalp det å lete meg igjennom bøker til jeg fant det jeg kjente meg igjen i og det som hjalp eller kunne hjelpe meg, slik at jeg da også visste hva jeg skulle be om av hjelp av behandlere og andre.

Vet du noe om hvorfor du har hatt det så dårlige bildet om deg selv? Hvor det kommer fra?

Jeg tror også at hjernen din bedøvet deg slik at du ikke skulle kjenne på all den smerten konstant. For det er så slitsomt å leve sånn.

Jeg tror at det ikke er uvanlig å føle deg slik du gjør, hvis det er noe man har med seg fra barndommen, at det da er en sånn konstant opplevelse av depresjon og mørke, men jeg tror, og har selv opplevd, at det kan komme lys inn som kan gjøre ting bedre. Man trenger gode opplevelser, man trenger gode folk rundt en, man trenger å forstå en selv og man trenger folk som hjelper en. Det er de tingene jeg syns er det viktigste å jobbe for.

3

Hei @LaDetGodeVinne. Tusen takk for kommentaren din :)

Jeg er med i en autisme-gruppe som har oppmøte av og til og jeg har - gjennom rask psykisk helsehjelp - fått et samtale tilbud, Robust (kirkens bymisjon), men har såpass lite energi at jeg ikke har overskudd til å møte opp (har vært på begge tilbudene et par ganger for en stund siden, men har ikke hatt nok overskudd etter skolen begynte på igjen). Jeg går på en spesialskole nå og det hjelper, men jeg er så utbrent nå at selv der sliter jeg å møte opp hver dag i uken jeg har timer… Jeg har gjort mye søking på egenhånd, får å prøve å hjelpe meg selv, og noe jeg har funnet har hjelper litt (som å lære mer om anhedoni for eksempel), men jeg klarer ikke dette på egenhånd. Jeg har også fått en ergoterapeut, men igjen er jeg så sliten at jeg ikke har klart å kontakte dem for ny oppfølgingsmøte (tenker å prøve å få gjort dette snart, siden jeg har høstferie nå og har bitte lit mer energi nå enn når det er skole).

Jeg sliter sånn å vite hva jeg faktisk trenger, spesielt pga. mangel på evne å kjenne på følelsene mine, så det er spesielt vanskelig for meg å finne ut av. Jeg tror hvertfall jeg må kutte ned på noe, men det føles ikke ut som det er noe mer jeg kan kutte ned på - jeg gjør allerede bare det jeg “må” (som skole, forpliktelser i huset og ellers er det knapt jeg driver med…). Kjenner jeg selv også føler på mer ‘imposter syndrom’ enn det jeg egentlig har latt meg selv tenke på… Jeg føler liksom at jeg får til så lite og at jeg “burde” egentlig få til å gjøre mer, men kroppen min klarer knapt…

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg hadde så dårlig selvbilde fra jeg var så liten, men jeg var alltid så ekstremt perfeksjonistisk, så det kan hende det kan ligge i det, blant annet. Jeg har alltid vært så oppmerksom på ting og jeg kan huske å ha sammenliknet meg selv ekstremt mye med andre, som har gjort ekstrem skade - og jeg sliter fortsatt med dette, legger jeg merke til. Jeg kjenner det kommer opp når jeg er på skolen spesielt. Det at jeg var udiagnosert autist hjalp nok ikke særlig i dette området heller. Ikke rart jeg følte meg så annerledes og at jeg ikke klarte det andre gjorde osv.

Jeg vet jeg kan ha det bedre (forhåpentlig vis), men det er så vanskelig å tro på når jeg har hatt det relativt like vanskelig og tungt fra jeg var 9… Noen ting er mindre tungt - bitte litt - men det er så knapt… Jeg har bare egentlig kommet fram til at det er upraktisk for meg å håpe på at alt kan forsvinne og bli mye bedre. Det høres kanskje trist ut for noen, men jeg tenker det er lettere for meg å tenke slikt. Om jeg ser for meg at min tilstand psykisk ikke vil forbedre seg særlig, kan jeg lettere fokusere på å gjøre det beste ut av det jeg har. For om jeg fokuserer på det jeg ikke har - istedenfor det jeg har - gjør det bare alt så mye vondere. På en måte gjør det meg bedre om jeg kan akseptere muligheten om at det kan fortsette å bli slikt, resten av livet mitt. Selvsagt vil jeg ikke fullstendig avvise ideen om at jeg kan forbedre med mye, men det er bare for vont å tenke på hvordan jeg kunne ha hat det eller hvordan jeg skulle ønske jeg hadde det…

Det er bare så vont for jeg får ikke glede ut av noe som helst… Fysisk føler jeg meg mindre ille og sånn, om jeg gjør gode ting for meg selv, men det er så svakt at det ikke blir særlig med motivasjon for å fortsette å gjøre ting som er godt for meg. Jeg er så nummen for alt at jeg liksom ikke legger godt merke til når jeg har det vont (med mindre det er ganske så ille). Jeg har heller ikke venner - ingen nære… Jeg har en kjæreste, men noe skjedde, for ikke så lenge siden, som har gjort dette forholdet spesielt forvirrende og vanskelig for meg nå - mens jeg fortsatt er glad i dem (vil ikke gå så mye inn i det)… Jeg har kun en av mine foreldre her, men er vanskelig å snakke med de om ting… Resten av familien er langt unna og er ikke nær dem heller… Min andre forelder er ikke her lenger og jeg har ikke kontakt med deres side av familien (var ekstremt mye omsorgssvikt fra denne forelderen da de levde…).

Jeg føler jeg forstår meg selv veldig godt (er ikke så rart når jeg har og fortsetter å tilbringe mesteparten av tiden min alene, for meg selv). Men jeg kan jo selvfølgelig ikke gjøre alt alene. Det går ikke. Jeg føler ikke jeg har like mye hjelp som jeg skulle ønske jeg hadde, men det er jo også vanskelig når man ikke akkurat har ekstremt med energi, penger og sånt. Kjenner ‘imposter syndrom’ gnager veldig mye på meg her… Har alltid slitt - og fortsetter å slite - med å spørre etter hjelp…

Jeg vet liksom ikke hva jeg burde gjøre… Jeg vil veldig gjerne fullføre VGS, for jeg har jobbet så ekstremt hardt for å komme til her jeg står nå - kun noen avgangsfag igjen nå. Jeg har liksom ikke heller peiling på hva jeg skal etter det heller. Jeg har mistet nesten all motivasjon for å jobbe, over mine år på VGS. Det er liksom ingenting jeg kan klart se for meg å gjøre og jeg er så utmattet…

Vet ikke helt hvordan jeg skal ende denne, men tusen takk, igjen, for at du svarte - setter veldig stor pris på det :>

4

Hei.

Har du noen du kunne ha snakket med, som kunne ha hjulpet deg med å finne ut hva du bør gjøre nå, f.eks. helsesykepleier eller en rådgiver på skolen?

Det at du er så sliten at du ikke greier eller orker ting, hjelper jo ikke. På et tidspunkt iallfall trenger du å få lov til å bruke tid på deg selv og på å få mer energi og hjelp.

Det er mye du skriver, som gjør at jeg tenker at du trenger hjelp og burde få det.

Jeg tror da faktisk at det er et godt utgangspunkt å tenke at det er slik du har det nå. Jeg trodde selv at jeg måtte fikse alt det store, vanskelig før noe kunne være bra, og det kastet jeg egentlig bort veldig mye tid og krefter på, og at jeg gikk glipp av fine ting pga. det. Men så lærte jeg å heller fine små gleder eller ting som var ok her og nå. Mindfulness og vennlighet overfor meg selv hjalp meg til mer og mer å kjenne hva jeg følte og forstå hva jeg trengte og hva som var godt for meg. Jeg visste det heller ikke før.

Jeg vil anbefale deg å snakke med lege eller helsesykepleier, eller noen andre, om hvordan du har det og hvordan du føler deg nå.

Det å være utbrent og utslitt er ikke noe godt utgangspunkt for noen som helst, og det er vanskelig å gjøre gode ting for en selv eller skape noe godt da.

Jeg er selv sykemeldt nå. Og jeg kjenner at det er bra, slik at jeg kan få nytte av behandlingen og har overskudd til den, og til å gradvis gjøre mer gode ting for meg selv. Og bare kunne leve, på en måte. Bare være, uten å måtte noe hele tiden, og særlig uten det å måtte presse meg selv til å gjøre det jeg tenkte at jeg måtte. For slik var det før, at jeg hele tiden, eller mye av tiden, bare drev og presset meg selv, og det var ikke noe godt. Nå prøver jeg å tilnærme meg det fra andre enden, at jeg bygger meg gradvis opp igjen, og gradvis gjør mer. Jeg vet heller ikke noe om hvordan livet mitt vil bli, men så lenge livet og ting føles overkommelig ut nå, så er det iallfall mye bedre enn det var før.

Lykke til!

5

Hei igjen

Siden jeg ikke har gått på denne skolen så lenge så langt, har jeg ikke hatt en selvstendig prat med rådgiver på skolen eller helsesøster enda. Jeg har tenkt på det, men har ikke klart å ta initiativ selv enda - er ikke så god på det. Jeg tror jeg vil prøve å sende helsesøster en melding å se om de kan ta en prat med meg snart (helsesøster er bare på skolen en dag i uken, så har ikke sett de på skolen mye enda). Skal se om jeg får til å sende en e-post i dag.

Ja… jeg kjenner jeg trenger det å bruke mye mer tid på meg selv og på å få mer energi og hjelp. Kjenner jeg er ganske stressa over fremtiden - mest om penger. Jeg har så lyst til å klare å ha en jobb der jeg kan tjene penger - er så redd for at jeg ikke vil klare det. Jeg har lyst til å kunne støtte meg selv, men jeg kjenner at jeg ikke har kapasitet til det - ikke enda, hvertfall. Jeg er også redd for at jeg ikke vil bli tatt på alvor av andre om hvor mye jeg sliter, for jeg har en tendens til å unngå sterke ord, med mindre jeg føler situasjonen er ekstrem. Jeg føler jeg bruker ord som passer min tilstand, men siden andre ofte bruker mer overdrevent språk, kan det virke som jeg undervurderer hvor mye jeg sliter (selv om jeg oftest forklarer i detalj for å utdype hva jeg mener med det jeg sier).

Ja, jeg vet jeg trenger hjelp, men har liksom ikke vist hvor jeg skal gå… og når jeg er så utmattet og er dårlig på å spørre etter hjelp… dårlig kombo :'///
Jeg prøver mitt beste på det og jeg blir bedre (forhåpentlig vis) sakte over tid, for jeg var enda dårligere på dette før.

Jeg vil prøve å bli enda flinkere til å bryte ned problemstillingene jeg sitter med. Blir så overveldende når alt bare føles som et enormt og kaotisk dilemma… Nå vil jeg prøve å fokusere på problemstillingen “hva er det det beste jeg kan gjøre for meg selv nå, får å bedre håndtere skole-hverdagen?”. Jeg føler jeg allerede har spurt meg selv det, men ser mine ideer kolliderer med mine ønsker om å fullføre VGS i år. Jeg håper jeg kan få litt hjelp til å se om det finnes andre ting jeg kan gjøre for å fortsatt få det til. Ellers må jeg kanskje akseptere at det målet, om å fullføre VGS i år, ikke er oppnåelig for meg med de få kreftene jeg har nå…

Så bra at du nå kan finne de små gledene og de ok’e tingene som du har i nuet, og jeg er glad på dine vegne at du bedre kan kjenne på det du føler og forstå det du trenger! Jeg håper jeg også kan få det til mer i framtiden en gang (forhåpentlig vis om ikke så alt for lenge).

Jeg kan kjenne meg selv veldig igjen i det… Jeg klarer ikke å bare ikke gjøre noe - jeg blir rastløs og klarer ikke å ikke tenke på alt som må gjøres i framtiden osv. Det er vanskelig å anerkjenne hvordan jeg har det og ta vare på meg selv, når man har dårlig med sikkerhet i seg selv og når man har internalisert funkofobi. Det er hvertfall fint å høre at det virke som du har det bedre og at ting føles mer overkommelig nå.

Jeg skal prøve mitt beste på å gjøre så lite så mulig i ferien nå mens jeg har sjansen og jeg skal prøve å sende en e-post til helsesøster snart.

Setter veldig stor pris på at du svarer. Tusen takk og lykke til, til deg også! :)