Hei! Jeg har en depresjon som jeg tror har vart i flere år. Den har imidlertid svinget en del i “grad” gjennom denne tiden. Gjennom disse årene jeg har følt på depresjonen, har jeg gjennomført videregående skole, førstegangstjenesten og reist på flere turer til utlandet med venner. Jeg har skapt gode minner sammen med folk og egentlig hatt mange fine, gode øyeblikk som jeg er veldig takknemlig for. Til tross for dette har jeg kjent på en uvirkelighetsfølelse over flere år. Det er 5-6 år siden jeg kan huske å ha følt meg ordentlig påkoblet de rundt meg. Jeg føler ofte at jeg ikke lever på ekte og har mange bekymringer i livet mitt. Jeg har gått til en psykolog på DPS jevnlig den siste tiden, og har også snakket med andre fagfolk, og det er vel en moderat depresjon de fleste har landet på at jeg har. Det er jeg også selv enig i, i hvert fall stort sett. Men jeg har også syntes det har vært vanskelig å få frem hvordan jeg egentlig har det i disse timene, fordi jeg automatisk skjerper meg og “skrur på” konsentrasjonen ekstra på slike timer, mulig det er fordi jeg stresser så mye i sosiale situasjoner og har måttet kompensere for det i så mange år. Og så har jeg enkelte dager, eller korte perioder der jeg føler at jeg detter helt i kjelleren og at ting blir veldig ille. Sist jeg var på time hos DPS var en sånn dag. Da hadde jeg kanskje spist en fiskekake og en banan i løpet av de siste to døgnene, var for urolig til å sove, og følte at livet mitt var ødelagt og at det var ingen vei tilbake, at ting aldri ville bli bra. På en måte syntes jeg det var fint at psykologen møtte meg på en sånn dag, fordi jeg ble veldig tatt på alvor da. Sammen med en overlege ble det foreslått innleggelse basert på tilstanden min, noe jeg har takket ja til, og planlegger om noen dager. I ettertid har det dukket opp mange tanker og bekymringer rundt dette. Basert på forrige psykologtime mente de at jeg har en alvorlig depresjon. Men jeg føler at graden svinger veldig, og det forvirrer meg. Når jeg leser om andre som har vært innlagt, er de ofte på det punktet at de ikke klarer å ta vare på seg selv overhode. Mens jeg klarer som regel å stå opp i rimelig tid, dusje og stelle meg, få i meg litt mat og være litt sosial. Jeg tror faktisk vennene mine opplever meg som ganske “normal” når vi er sammen. Jeg klarer ikke jobbe mer enn en halv dag i uken, men jeg klarer faktisk å trene eller være fysisk aktiv nesten hver dag. Jeg føler at dette høres for “friskt” ut til å bli innlagt? Mye av det jeg skriver er sikkert vanskelig å svare på, men jeg lurer på om det er noen som kan kjenne seg igjen? Jeg er “redd” jeg kommer på innleggelse, og så er jeg mye mer høytfungerende enn de andre der. Selvfølgelig er jeg takknemlig for det jeg klarer å gjennomføre, men jeg føler også at det forvirrer meg og gjør det vanskeligere å få riktig behandling. Nå som jeg endelig har blitt tatt skikkelig på alvor, blir jeg redd for at jeg har overdrevet, at jeg innbiller meg at det er verre enn det er, at jeg er svak og masete osv. Jeg håper noen kan kjenne seg igjen, eller komme med noen tanker.
Hei, jeg kan ikke si at jeg kjenner meg igjen i det meste du skriver eller har vært i samme situasjon men jeg går selv til psykolog ca en gang annenhver uke og føler heller ikke at jeg strever nok til å være en av dem som går dit. Jeg har det som oftest helt greit selv om jeg har noen nedturer som er litt vonde. Det første jeg tenker er at du trenger ikke være uten stand til å ta vare på deg selv får å være innlagt eller ta i mot hjelp. Jeg syns du virker veldig reflektert og at ting virker gjennomtenkt ved valget som er blitt tatt. Jeg tenker au at du burde ta i mot den hjelpen du kan få, det er ikke en konkurranse om hvem som har det verst. Hvis du sliter så gjør du det du kan får å bli enda bedre enn du allerede er❤️ Jeg vil anbefale deg å drite litt i hvordan de andre kommer til å være eller er osv, fokuser på deg selv og se på din egen situasjon. Det er kjempe bra at du klarer å være i en del fysisk aktivitet og høres ut som du har noen gode venner au. At følelsene dine forvirrer deg er ikke unormalt, jeg forstår heller ikke meg selv så godt alltid. Du setter pris på det gode, nevner jo at du har mange fine minner og slikt selv om du skulle ønske noen ting var annderledes. Det er ikke å være utakknemlig, dette er akkurat hva som får meg til å tenke at du er takknemlig og reflektert. Heier på deg og håper mitt lille svar kan hjelpe noe❤️
Tusen takk, det var så fint skrevet, og gjorde godt å høre!