Erfaringer med DPS og antidepresive?

Hei folkens.

Jeg har moderat depresjon og er autist (blandt annet) og skal bli henvist til DPS og muligens bli gitt antidepresive medisiner (hadde samtale med helsesøster og hen sa det virket som jeg kunne fått utbytte av det - altså, å bli henvist dit og å gå på medisiner). Jeg har hatt symptomer av depresjon over halvparten av livet mitt (er 20 nå) - ble diagnosert for noen år siden - og har ikke fått særlig utbytte av mine erfaringer med BUP (annet at jeg fikk diagnosene mine flere år etter jeg først kom dit). Det er derfor jeg ikke ville til DPS - siden jeg tenkte det bare ville være en voksen-verson av BUP, men som jeg må betale for (egenandel for hver time).

Jeg er veldig usikker på hva jeg tenker. Jeg vil bare ikke ha det så kipt mesteparten av tiden… Så på deres nettside for å se litt hva jeg kan forvente, men er fortsatt veldig usikker på akuratt hva jeg kan forvente. Siden jeg er autist lurer jeg også på hvor mye/lite til kunskap og fårståelse de vil ha for autisme - for jeg føler det er så utrolig viktig for dem å ha, for det påvirker hvordan depresjonen kommer til utrykk for meg, blant annet.

Derfor tenkte jeg det kunne vært fint å spørre her: Hvilke erfaringer har dere med DPS og antidepresive medisiner? Spesielt dere andre som også er autister selv - hvilke erfaringer har dere? Setter veldig stor pris på alle mulige svar - positive, negative og alt imellom.

Håper dere får en god kveld og en fin helg videre :)

Heisann! Erfaringer kan vere mange, og heilt klart er det annleis å gå frå BUP til voksen psykiatrien. Folk er veldig forskjellige, so heilt “tilfeldig” kven du støter på der. Det viktige er at du er ærlig, og seier ifrå om du ikkje følar at behandler forstår deg. Veldig viktig at du tar ting på ditt tempo. Medisiner er hjelpemidler, på ein måte, om du skjønnar. Fyrst og fremst ville eg ha fokusert på gode samtaler med behandler, bli trygg, og seie ifrå kva du vil i timene. Stort steg å berre føle å bli høyrt og forstått, om du ikkje følar det, kan du seie ifrå. Deretter er det heilt klart ein vurdering du skal ta om du ønskar medisiner, men ta imot råd frå behandler. Å ha vert innen psykiatrien sopass lenge sliter på, det kan eg tenke meg, det er ikkje lett å tenke at man “passar ikkje inn” nokon plass når man er autist (er sjølv litt nevrospicy, som eg likar å kalle meg).

Heisann @Jeija - Takk for svaret!

Ja, jeg tenker en del på det at det er veldig uforutsigbart og “tilfeldig” hvem jeg vil møte der, og at det vil ha mye å si. Har ikke problemer med å si det jeg tenker i en slik setting (terapi) oftest, så det vet jeg mest sansynelig skal gå greit. Jeg håper jeg får til å si ifra om jeg ikke føler meg forstått, for jeg er så sliten og lei at jeg har gitt litt opp i øyeblikker der jeg snakker med andre og jeg ikke føler at de forstår, men kansje det kan bli lettere for meg å si ifra om det er en behandlingssetting?

Jeg håper jeg ikke vil føle meg forhastet av DPS, for jeg trenger mye tid på å prosessere informasjon, tanker og følelser. Har litt lett for å bare svare raskt uten å tenke først (forsvarsmekanisme), siden jeg er redd for at folk skal bli utolmodige med meg om jeg tar meg “lang” tid for å tenke ordentlig først.

Ja, definetivt - jeg (tror jeg) skjønner hva du mener med at medisiner er hjelpemidler. Jeg forventer ikka at de skal fikse alt. Beste senarioen er at jeg føler meg bedre og lettere kan ta bedre vare på meg selv og få til mer i hverdagen, som kan hjelpe meg komme ut av den negative syklusen jeg er stuck i. Er også litt redd for muligens teite bivirkninger. Skal tenke mer på det og diskutere med fremtidig behandler der (antar jeg), for å finne ut av hva som er best for meg.

Jeg håper virkelig jeg får gode behandlere jeg liker godt. Har ikke hatt noen behandlere tidligere eller nå jeg har følt meg helt 100% trygg med. Føler meg ikke sikker på at jeg kan si alt jeg tenker uten å bli dømt for noe. Har hatt noen spesielt ubehagelige situasjoner med helsepersonell før som gjør det litt ekstra vanskelig for meg å føle meg trygg i medisinske settinger…

Å føle meg hørt og forstått er ikke noe jeg gjør særlig og det er et enormt steg for meg om jeg kan finne noen som jeg føler ser meg godt. Skal høre på behandler og skal selvfølgelig (prøve mitt beste på å) være åpen om ting, men også vurdere ting selv også, for en del ganger får jeg dårlige/uhjelpsomme råd og da bare ignorerer jeg dem.

Var i BUP over 3 år over flere perioder for noen år siden og det er teit å tenke på fordi det var så lite hjelpsomt for meg. Etter det gikk jeg noen år uten noe form for behandlig og det er ikke før i år at jeg har melt meg på flere gratis tilbud. Men jeg har så lite med energi at jeg ikke har klart å utnytte disse særlig… Håper DPS kan være lettere for meg å møte opp til og ikke utsliter meg for mye.

Selv i en autisme-gruppe jeg er med i - da jeg har hatt overskud til å møte opp - føler jeg meg veldig alene… Det er tøft å føle meg så isolert hele tiden og nesten mer alene når jeg er rundt andre som “skal være mer som meg”. Jeg føler meg ikke lett forstått og det er litt rart for meg når folk sier jeg er så god til å sette ord på hvordan jeg opplever ting (i følge flere. Flere har legit sakt akuratt det og det er lit rart lol). Jeg er tydelig vis god med ord, men ikke god nok til at folk faktisk fårstår meg? Hvor mye ligger hos meg? Hvor mye ligger hos andre? Det lurer jeg mye på. Ligger sikkert et sted i mellom, så klart, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal føle meg sett.

Anyways. Begynner å bli ganske trøtt nå lol, og da er det lettere for meg å vandre lengere inn i digresjoner. Takk igjen for komentaren din. Setter pris på det og tenker mye på disse tingene. Det er fint å kunne høre hva andre tenker og hvilke erfaringer andre har osv. Det er fint å chatte med andre mennesker :p

God morgon, håpar du har fått sovet greit.

Ja, følelsen kjenner eg. Å vere skeptisk er jo ikkje rart, her det ein “tilfeldig” person du møter, og skal fortelle alt du går rundt med, DET syns eg er den mest vanskelige delen av slike samtaler. Det skjer heller ikkje på fyrste time, man begynner ikkje rett på. Uansett det prøvar ikkje behandlere, dei kan virke litt rare på begynnelsen, der dei prøvar å “snakke om været”, har kjent sjølv at eg himler med augene inni meg. Tenk litt i den retningen at dei ønskar å skape eit trygt bånd, ingen behandlere er like, ingen personer, uansett kven man er.

Den der forsvarsmekanismen er litt fæl… litt uheldig… når eg har den, er eg heilt klart i mine eigne tankar, då kjem den nikkinga/ja osv… det for å tenke meg om, av og til tenke kva eg skal tenke, hehe… trur alle kan vere slik, når man er deppa, trenger man meir tid.

Å ta vekk litt av toppen av negative ting er ein god måte å gå fram på. Om du er innstilt på det, vil medisiner hjelpe betre, enn om du blei presset (eller har følelse av det). Tenker dei aller aller fleste som er langt nede er på ein måte følsomme…slik er det berre…meir “stresset” og derfor dårligare håndtering av forandringer. So du vil merke bivirkninger, greit å tenke at okey her er dei og det går fint. Dei forsvinner etter ein stund, imellomtida er det absolutt viktig at du har god relasjon til behandler, at du kan seie ifrå kva annleis du følar (positivt og negativt). Ikkje unormalt å føle både opp og ned på begynnelsen, det vil stabilisere seg.

Off… man kan huske negative hendelser heile livet… å miste tryggheten kan man samanlikne med miste kontrollen, det er jo det verste! Man er sårbar og man følar at andre dømmer… mange personer med traumaer frå slike hendelser… dei kan like godt komme frå ein plass som psykiatrien… ikkje rart man er ekstra varsom…

Mange råd som er ubruklige, enten passar det ikkje deg, du har allerede prøvd, osv. Likevel, høyr på alle råd, filtrer dei til det som passar deg, eller vreng dei litt i haudet ditt, sånn at dei kan passe betre. Poenget er ikkje å bruke 15min i sollys (f.eks), pluss ALT av råd som blir gitt. Dine 15min ute i lys kan vere heilt annleis enn ein annan som sitter seg på parkbenken i 15min kvar dag, viss du skjønnar, nokon dagar går det ikkje, andre…hmmm…30min? :-) man kan også ærlig seie at man ikkje likar sol, og det er ok. Dette var eksempler på den typiske D-vitamin rådet alle behandler kan gi.

Man blir utbrent av å heile tida prøve å passe inn, prøvar å løfte seg opp åleine, til man møter veggen igjen. Det skjer med og utan psykiatrien. DPS kan vere ekstremt også, man mister litt pusten på begynnelsen. Ta pauser frå timer på DPS om det blir for masse. Sei ifrå f.eks at denne veka vil eg ikkje ha fysisk time, heller ring meg i 10min. Det vil bli forstått, samtalen går begge veger.

Ein gruppe som er beregna til “ein type personer” er ganske uheldig setting… ikkje berre til autister, det kan også vere: “her har alle saman angst”, eller “her er alle på arbeidstrening”, osv… Det hadde eg FAKTISK droppet… ingen vits, om du ikkje orker uansett, akkurat no vertfall. Då hadde eg heller dratt på ein plass der folk ikkje veit kva som “feiler” deg, ein anna gruppe i fritida, der det er ingen krav.

Veit ikkje om noko av dette var til hjelp… berre skriv tilbake om eg tar feil på nokon punkter, eller du ønskar å utdjupe meir (om eg har missforstått).

:-)

Hei igjen @Jeija.

Beklager for at jeg svarer så sent. Har bare blitt tyngere og tyngere for meg i det siste og jeg henger en del bak på skolen. Har ikke hatt overskudd til å svare her, men jeg hadde veldig lyst til å få til å svare på din siste komentar nå.

Jeg tror jeg sov greit den kvelden. Sover som en stein oftest når jeg først har sovna lol.

Jeg har null problem med å være åpen, men jeg er ikke så god på å være personelig (om du skjønner hva jeg mener) og jeg har - spesielt tidligere - vært veldig dårlig med å si ifra når jeg er uenig om ting eller liknende. Dette er nok 2 - av sikker flere ting - som gjør det vanskelig for meg å få utbytte av ting - fordi jeg holder en del tilbake i noen områder, selv om jeg er veldig open og ærlig om mine opplevelser med min mentale helse og mitt liv.

Jeg missliker småprat så ekstremt mye personelig, for for meg føles det så ubrukelig. Jeg vet det ikke er det og jeg ser hvorfor vi har det og hvorfor det er viktig, men jeg bare liker det ikke. Det er så kjedelig og vanskelig for meg. Jeg skjønner det ikke er så rart at jeg er elendig på å få forhold med andre (vennskap osv.), men jeg klarer bare ikke småprat på den måten det gjøres oftest. Jeg skulle ønske jeg hadde en god løsning for å finne noe i mitten av det jeg ønsker og det som er nødvendig. Har så mye å si om dette, men jeg stopper meg selv her nå med det :p

Jeg føler meg ikke presset til å eventuelt gå på antidepresive, men jeg føler meg heller ikke super entusiastiskt om det heller: Det er litt sånn “jeg har prøvd en del ting i flere år og føler medisiner er mitt siste håp” på en måte… :///
Jeg håper virkelig jeg får en god behandler jeg faktisk er mer positiv til, enn bare nøytral eller negativ til. Jeg har fått testet alle verdiene legen ville teste og alle nivåene er innenfor der det er ønsket. Siden det ikke kan skylles noe av det somatiske har hen sendt en henvisning til DPS for noen dager siden. Har ikke hørt noe mer siden. Forventer det kan ta litt tid.

Jeg er ikke så glad i vage/gennerelle råd og prøver alltid å vri på de til de passer for meg. Prøver å gjøre det jeg kan for å ta vare på meg selv, men er liksom bare stuck og får ikke til mer enn det jeg “må” oftest… Gjør det jeg kan og håper jeg finner behandlig som vil hjelpe meg til å utvide min baseline av energi og intærn motivation, slik at jeg får til å ta bedre vare på meg selv og de rundt meg.

Jeg har gitt mye opp i å “passe inn” for det gjør jeg ikke uansett og jeg har ikke krefter til å prøve særlig lenger lol (har aldri “passet inn” uansett, føler jeg). Føler meg veldig ensom og alene, men jeg prøver å holde på tanken om at det hvertfall må finnes noen som vil like meg for den jeg er, og håper jeg klarer å finne dem snart en gang (eller at de finner meg). Sier ikke det er lett, men når det finnes så mange på denne planeten, håper jeg det hvertfall er noen der ute som jeg vil komme godt over ends med.

Jeg føler det er noen negative sider med grupper for x personer, men jeg føler det ofte kan være mange positive og - kommer litt ann på (hva en føler selv og hva situasjonen er osv.). Jeg føler jeg lettere kan slappe litt mer av når alle vet at jeg er autist og er det selv (eller bare gennerelt når folk er åpene og ikke dømmer og sånt), for da føler jeg meg litt tryggere når jeg vet at vi allerede har noe til felles (mer gennerelt bare når folk ikke er der for å dømme og er hyggelige :p). Synes det er en fin ide med den gruppen, men jeg kjenner jeg trenger mer veiledning for at det skal være mer positivt for meg. For siden jeg er så dårlig på å starte og holde “ice breaker” samtaler, hjelper det meg ikke særlig å sitte rundt en relativt stor gruppe menesker (for meg hvertfall) mens jeg er overveldet, sliten og ikke har noe form for plan/mål med det jeg gjør.

Jeg setter pris på at du skriver. Igjen: beklager jeg svarer så sent. Håper det går greit med deg.

Hihi, heia! Tenkte litt at kanskje eg skreiv ALTFOR masse, at det blei too much å svare tilbake. Tenkte: “Shitt, eg hadde ikkje svart på alt det eg skreiv heller” :-P
Men so kom den der at det nærmar seg desember, du er 20år, går sikkert på skule = eksamen!!!

Skal prøve å holde det litt kort no ^^

Eg er veldig ærlig person, so eg kan seie at eg er veldig forsiktig å seie/skrive til ein person eg ikkje kjenner, spesielt på tilleggsdiagnoser personer kan ha av å vere “annleis”. Det er derfor eg skriver masse, litt som å snakke litt om alt, og håpar noko hjelper. Ærlig…tenker eg at du veit allerede alt eg skriver og alle råd. Personer som følar dei ikkje passar inn, er veldig reflekterte, sopass at den gjennomsnittlige verden er kjedelig. For meg har nettverk funket, eg kan seie: “i dag hatar eg folk” på melding til vennar, om nokon vil treffes. Svaret kan vere so komisk-ærlig: “ah, eg var sånn forrige månad, snakkes plutseleg!”

Men då må du vete, eg er dobbel so gamal som deg, eg har ingen slik diagnose som deg på papiret. Eg har heilt klart tilleggs-greier… Eg har nettverk, som eg har samla opp på forskjellige måtar. Har ein sjølv valgt familie (dvs eg er gift), og ingen medisiner, ingen DPS. At desember nærmar seg, stresser meg… Det kan vere den tida eg har tidligare sletet mest… krav, gåver, pynt, shopping, lyder, lys, mas, eksamen, omg… Eg er ALLTID meir deppa rundt denne tida. Mitt nettverk forsvinner i kvar sitt hjørne av husene sine også, veldig einsomt… Eg har uansett kronisk-einsomhets-følelse, DET er min personlighet, ingenting kan hjelpe på det.

Om du orker… kva likar du? Ikkje sånn: “kva er du super-duper-smart på???”, haha det er so dritt å få spørsmål om. Viss du er sopass langt nede, er det mulig du vil klare å få fram noko spesielt utan å bli lei deg. For det gir deg muligens ikkje glede akkurat no, eller du har ikkje tid til det… Eg kan begynne å tygge tunga når eg leser om astrofysikk og kvantefysikk, men eg klarar IKKJE å snakke om det (eg snakkar verre enn eg skriver, eg høyres utrulig dum ut, då eg blander ord med rare synonymer XD )

Du skal ikkje beklage for noko som helst, du trenger ikkje å svare meg. Du gjer det om du vil. Ærlig seier eg so klart at eg blei glad for at du tok deg tida for det, midt i alt anna som foregår i livet ditt. Kanskje det er lettere å skrive til ein du ikkje kjenner?

Du kan skrive når som helst, eg har insomnia, so eg sover litt i hutt og pine. Men skal prøve å ikkje skrive sooo seint til deg då (håpar du ikkje får varsler at eg babler i veg)

Natta :-)

Heisan. Det går helt fint. Jeg sliter veldig nå med å svare på alle meldinger jeg får, så er ikke bare det at den var litt lang som var utfordringen for meg.
Hehe, jeg tenker ofte på det samme. Jeg vil altis svare på alt så gått jeg kan og tenker ofte at “jeg fikk ikke till å svare på alt”. Det går helt fint - jeg kan relatere til det.

Heldigvis har jeg ikke exsamener enda, men jeg har så mange vurderinger nå (for meg hvertfal) og jeg er veldig overveldet og utslitt og vet ikke helt hvordan jeg skal få dette til, når jeg allerede hang så mye bak…

Skjønner at du vil være forsiktig med å dele diagnoser og personelig info. Jeg er det med flere av de jeg har. Personlig er jeg ofte ok med å dele at jeg er autist, har depresjon og en til diagnose jeg har, for jeg føler de hjelper mye å kunne dele (mest i situasjoner som dette, ikke alle situasjoner eller med alle, men jeg er ganske åpen om disse). Likevell er jeg ikke super konfertabel med å dele alle, siden de føles mer private og unødvendig for de fleste å vite om.

Jeg føler jeg har mye innsikt og har tenkt ekstremt mye på hva jeg kan gjøre, så jeg føler det er vansklig å finne nye forslag/tips jeg ikke har hørt om før. Når tenking er det jeg bruker mest energi på, er det ikke rart det er vansklig å komme på nye ting (føler jeg hvertfall). Jeg tenker litt for mye for mit eget beste, tenker jeg…

Jeg har lyst til å få mer tilbake den sterke følelsen av under jeg hadde for lenge siden. Jeg vet jeg synes ting er fasinerende, men jeg føler det ikke særlig lenger og har ikke det på mange år. Alt føles bare dølt, fjærnt og kjedelig oftest…

Jeg tror jeg ønsker meg venner, men det virker ikke sånn egentlig. Traumer og depresjon er ikke så veldig hjelpsomt her. Har liksom ikke emotionell tro på at folk faktisk synes jeg er grei, selv om jeg vet det rationelt sett. Det er også det som er et stort problem for meg med snakketerapi, når målet er å rationalisere tanker, når jeg allerede har gjort det tusenvis av ganger. Jeg føler folk har intrykk av at jeg ikke har det så ille som jeg har det fordi jeg er god på å rationallisere - men det betyr jo ikke at jeg faktisk tror på det jeg sier emotionelt sett…

Annet enn stresset er jeg veldig glad i vinteren. Det er litt rart for jeg er så stressa med skole og sånt, men når det blir varmere lenkter jeg etter julen. Er glad i lunhet og kunne pakke meg inn i varme klær og tepper, så det er nok en del av det. Er veldig lite glad i varmt vær, for det blir for klamt og ubehaglig for meg.

Ja… trekker meg til mitt eget hjørne av huset hjemme (og på skolen) selv, for jeg er så sliten og vet ikke hvordan og hva jeg skal snakke om eller gjøre, er så sliten og overveldet - er også redd for å virke dum eller si noe teit. Er også vanskelig når jeg ikke vet om noe vi har til felles å snakke om, siden jeg har liksom mine ting jeg liker og er interesert i, og har ikke motivasjonen til å snakke når jeg er så sliten. Er det ting dere kan gjøre sammen som alle synes kan være fint/hyggelig? Vet du hvorfor alle går i hvert sit hjørne? Hva gjør det vanskelig for dere å være sammen? Det kan finnes så mange grunnner til det og jeg skulle ønske jeg ble spurt om det selv - og at dette kunne lede til en dypere samtale om dette. Vet ikke hva andre synes om det da. Vet du hva som trigger den ensomhetsfølelsen? Du trenger som sagt ikke å svare her om du ikke vil - er bare disse tankene som kommer opp for meg når jeg leste det du skrev. Du har nok kansje alerede tenkt på disse tingene en del.

Jeg liker det meste som er kreativt (håndtarbeid, tegning/droddling og sånt); synes psykologi er spennende; bærekraft er noe jeg tenker mye på og synes det er veldig fint å fikse ting som trenger reparering, isdedenfor å kaste og kjøpe nytt (har ikke råd uansett, så det er jo fint å spare penger og resusjer samtidig :>); spiller et spill som heter Sky: childern of the light en del, som jeg synes er fint å bruker for å distrahere når jeg trenger det (selv om jeg har mine problemer og kritikk til spillet samtidig).

Ja, er ofte lettere å snakke med folk jeg ikke er så nær, for om jeg blir avvist av noen nær er det så vont. Om jeg snakker med folk som egentlig ikke skjenner meg for jeg et perspektiv som ikke er like biast, med tanke på at de ikke allerede har et sett bilde av meg på forhond. Føler mitt perspektiv på meg selv er så annerledes enn det folk har av meg. Er nok mye usikkerhet som er grunnen til det, blant annet.

Anyways. Det er bare å skrive når du føler for det (om du vil), for jeg blir ikke varslet med lyd når jeg blir svart. Jeg skjekker av og til, og svarer så godt jeg kan når jeg får til å svare.