God morgon, håpar du har fått sovet greit.
Ja, følelsen kjenner eg. Å vere skeptisk er jo ikkje rart, her det ein “tilfeldig” person du møter, og skal fortelle alt du går rundt med, DET syns eg er den mest vanskelige delen av slike samtaler. Det skjer heller ikkje på fyrste time, man begynner ikkje rett på. Uansett det prøvar ikkje behandlere, dei kan virke litt rare på begynnelsen, der dei prøvar å “snakke om været”, har kjent sjølv at eg himler med augene inni meg. Tenk litt i den retningen at dei ønskar å skape eit trygt bånd, ingen behandlere er like, ingen personer, uansett kven man er.
Den der forsvarsmekanismen er litt fæl… litt uheldig… når eg har den, er eg heilt klart i mine eigne tankar, då kjem den nikkinga/ja osv… det for å tenke meg om, av og til tenke kva eg skal tenke, hehe… trur alle kan vere slik, når man er deppa, trenger man meir tid.
Å ta vekk litt av toppen av negative ting er ein god måte å gå fram på. Om du er innstilt på det, vil medisiner hjelpe betre, enn om du blei presset (eller har følelse av det). Tenker dei aller aller fleste som er langt nede er på ein måte følsomme…slik er det berre…meir “stresset” og derfor dårligare håndtering av forandringer. So du vil merke bivirkninger, greit å tenke at okey her er dei og det går fint. Dei forsvinner etter ein stund, imellomtida er det absolutt viktig at du har god relasjon til behandler, at du kan seie ifrå kva annleis du følar (positivt og negativt). Ikkje unormalt å føle både opp og ned på begynnelsen, det vil stabilisere seg.
Off… man kan huske negative hendelser heile livet… å miste tryggheten kan man samanlikne med miste kontrollen, det er jo det verste! Man er sårbar og man følar at andre dømmer… mange personer med traumaer frå slike hendelser… dei kan like godt komme frå ein plass som psykiatrien… ikkje rart man er ekstra varsom…
Mange råd som er ubruklige, enten passar det ikkje deg, du har allerede prøvd, osv. Likevel, høyr på alle råd, filtrer dei til det som passar deg, eller vreng dei litt i haudet ditt, sånn at dei kan passe betre. Poenget er ikkje å bruke 15min i sollys (f.eks), pluss ALT av råd som blir gitt. Dine 15min ute i lys kan vere heilt annleis enn ein annan som sitter seg på parkbenken i 15min kvar dag, viss du skjønnar, nokon dagar går det ikkje, andre…hmmm…30min? :-) man kan også ærlig seie at man ikkje likar sol, og det er ok. Dette var eksempler på den typiske D-vitamin rådet alle behandler kan gi.
Man blir utbrent av å heile tida prøve å passe inn, prøvar å løfte seg opp åleine, til man møter veggen igjen. Det skjer med og utan psykiatrien. DPS kan vere ekstremt også, man mister litt pusten på begynnelsen. Ta pauser frå timer på DPS om det blir for masse. Sei ifrå f.eks at denne veka vil eg ikkje ha fysisk time, heller ring meg i 10min. Det vil bli forstått, samtalen går begge veger.
Ein gruppe som er beregna til “ein type personer” er ganske uheldig setting… ikkje berre til autister, det kan også vere: “her har alle saman angst”, eller “her er alle på arbeidstrening”, osv… Det hadde eg FAKTISK droppet… ingen vits, om du ikkje orker uansett, akkurat no vertfall. Då hadde eg heller dratt på ein plass der folk ikkje veit kva som “feiler” deg, ein anna gruppe i fritida, der det er ingen krav.
Veit ikkje om noko av dette var til hjelp… berre skriv tilbake om eg tar feil på nokon punkter, eller du ønskar å utdjupe meir (om eg har missforstått).
:-)