g18år- Føles ut som livet er bare en haug med dritt hver dag. Har drevet med selvskading i en liten periode og har prøvd og ta mitt eget liv før. Har heller aldri dratt til en psykolog men det er for jeg ikke vil løse problemene mine via medisiner. Har strevet med ensomhet hele livet egentlig, selvom jeg er ung og “det kommer til og være noen” så har jeg lest meg opp på mangen som trodde at de skulle bli bedre men så har de gått gjennom 20årene sine uten og finne noen, jeg vet ikke om jeg skal bare slutte alt eller hva jeg skal for livet føles bare ut som en helvetes orkester.
Kjære du! Det at du skriver inn her viser allerede at du har et mot i deg til å få det bedre og at du ønsker dette, og det er jo et kjempe viktig steg på veien! Du er modig!
Jeg synes det er fint av deg at du ønsker å løse dine egne problemer uten medisiner, men det er ingen nederlag å måtte bruke medisiner når en er syk. Derimot er vi heldig som har den muligheten. (Vi gjør jo det for fysiske plager?)
Når alt er som svartest og du tenker at du ikke ønsker å leve, så vil jeg ikke svartmale muligheten om å gå på medisiner en stund for å få en god start på å endre seg selv -for det er det du må. Dette er ikke et arbeid som er gjort over natten, og medisiner kan være et første steg for å få deg litt opp av mørket til å enklere kunne ta tak og jobbe med deg selv sammen med en terapaut.
Jeg har vært der selv. For min del slet jeg i mange mange år selv med terapi. Det var først da jeg ga etter å tok medisinene at jeg opplevde en ro og en gnist til å gjøre jobben skikkelig. Det hjalp meg opp fra det dypeste mørke.
Jeg har det bra nå. Jeg har fått snudd mange tankemønstre og jeg føler at jeg lever.
Det er mange skrekkhistorier om medisiner, men jeg har bare gode erfaringer. De har redda livet mitt. For nå -nå lever jeg, og det skal vakre du og❤️
Du trenger ikke å ta medisiner selv om du går til en psykolog. Psykologer kan hjelpe på mange andre måter. Jeg har selv aldri ville ta medisin, og det er jeg bare fornøyd med nå at jeg ikke har gjort, men jeg er veldig glad for at jeg har snakket med ulike folk om det jeg strevde med og prøvd å få hjelp på andre måter, og jeg er takknemlig for all den hjelpen jeg får nå, og at jeg gjorde den jobben for meg selv med å skaffe meg selv hjelp.
Jeg tenker at du uansett trenger å snakke med noen, det trenger ikke å være en psykolog hvis du ikke vil det. Det kan være godt å få snakket og delt det med hvem det nå kan være, for det å gå og bære på slikt alene er veldig tungt. Dessuten så er det slik at når man har det vondt, noe du tydeligvis har det, så trenger man omsorg av andre.
Som nevnt ovenfor, du trenger ikke gå på medisiner for å gå i terapi. Og om du blir presset av NAV eller lege så har du også rett å avslå forslaget om å ta medisiner.
Jeg har lært av erfaring av at da jeg gikk i terapi at jeg var veldig lite forberedt på hva jeg ville ta opp med henne.
Det som skjedde da er at psykologen tok kommando og spurte meg alle slags “vanlige” spørsmål som hvordan ukene mine hadde vært, hvordan det gikk det med søvnen min osv.
Dette gikk i en slags “repeat” hver gang jeg gikk til psykologen min og jeg følte at tiden min med henne ble bortkastet.
Hvis du klarer å ha en stikkords blokk på bordet hjemmet så kan du notere (når du kommer på) hva du tenker er viktig å ta opp med psykologen, da har du også god tid på å komme på og ta opp det som er viktigst.
Dette er dine minutter når du er hos psykolog, det er viktig at du bidrar og tar kommandoen også. Vær åpen med det du føler er mest viktig å ta opp.
Håper dette var til noe hjelp, og ønsker deg lykke til!
Psykologer skriver ikke ut medisiner, det er det psykiatere som gjør.
Det var slik tidligere, men nå skriver leger ut medisin mot angst og depresjon. Kan tenke meg det har noe med å lette på trykket til spesialhelsetjenesten.
Kjenner meg igjen i det du skriver, og rått brukernavn forresten!
Jeg husker hvordan det var å være redd for at livet bare skulle fortsette i samme ensomme sirkel. Jeg var også sikker på at jeg kom til å ende opp alene—at selv om folk sa “det blir bedre,” så var det ingen garanti. Jeg fikk ikke mitt første kyss før jeg var 22, og jeg husker hvor vondt det var å se andre rundt meg finne noen mens jeg følte at jeg bare satt fast.
Men det jeg lærte var at det ikke egentlig handler om alder eller en tidslinje—det handler om å bygge et liv som ikke er avhengig av en partner for å føles meningsfylt. Ensomhet kan være brutalt, men det betyr ikke at det alltid vil være sånn. Du er ikke alene i å føle det sånn.
Når det gjelder medisiner, brukte jeg å være imot dem også. Jeg tenkte at de ikke kunne løse problemene mine, og jeg ville ikke “fikses” med piller. Men jeg skjønte etterhvert at de ikke er en løsning, men et verktøy. De kan senke terskelen nok til at man klarer å jobbe med de egentlige problemene. For meg var angstmedisin en hjelp i perioder hvor jeg var ekstremt suicidal—ikke en løsning, men en støtte for å holde sømmene fra å rakne.
Jeg vet at når man har det sånn som du har det nå, føles alt håpløst. Men det betyr ikke at det faktisk er håpløst. Det er mulig å finne en vei ut av dritten, selv om man ikke ser den akkurat nå.