Heisann, dere.
Jeg skal endelig til DPS snart for første gang etter flere år uten formell terapi og ikke så supre erfaringer med BUP. Har noen noe tips eller andre ting dere vil dele, som kan være fint for meg å vite på forhond før min første time?
Er autist og har moderat depresjon (ble diagnosert før jeg ble skrevet ut av BUP).
Jeg vil anbefale deg å være så åpen og ærlig med dem som du greier å være. Hvis det er noe du lurer på eller som gjør deg usikker, så spør dem om det. Det kan være fint å spørre dem på den første timen om hva du kan forvente videre, når dette tydeligvis er noe du lurer på.
Det er også bra å være tydelig med dem om noe i timene ikke føles godt eller riktig for deg.
De er der for å hjelpe deg, og det er lettere for dem å gjøre det, hvis man er åpen om hvordan det er for en. Jeg hadde selv veldig god erfaring med å gi den jeg gikk til en direkte tilbakemelding, da ting føltes feil ut for meg.
Det kan også bli krevende og ta tid med utredningen osv. Og da er det fint å ha gode ting man også kan gjøre for en selv, særlig etter timene, for det kan føles ganske sånn utmattende etterpå, så fint å gjøre noe fint for en selv da, for å hente seg inn igjen, eller for å få en god opplevelse og få fordøyet det.
Les deg opp på rettighetene dine før dere setter i gang. Ikke nøl med å henvise til informasjons- og veiledningsplikten dersom du lurer på noe.
Hei @LaDetGodeVinne.
Takk for svaret. Jeg skal prøve mitt beste på å være så åpen og ærlig så mye jeg kan. Men jeg vet at jeg sliter spesielt med det når jeg ikke føler meg helt trygg og om jeg føler meg ukomfertabel. Ser nå at det kansje var en grunn til at BUP ikke var til noe særlig hjelp for meg. Med så lav selvtilit og mye tvil og hat mot meg selv tenkte jeg at de sikkert viste bedre en meg og tenkte ikke på at jeg hadde lov til å si at jeg ikke følte at timene vart til noe hjelp… Jeg ser nå hvor mye det kan ha spilt inn der - i tilleg til mangel på kunskap av autisme (og dermed hvordan man best kan forholde seg til meg), blant annet.
Jeg skal huske å spørre dem om hva jeg kan forvente. Skriver meg noen notater jeg kan ta med meg til timen.
Skal prøve mitt beste på å si ifra om jeg føler ting ikke hjelper nå. Har godt en stund nå - siden min aller, aller verste selv-hat periode - så jeg er litt tryggere på meg selv nå, men vet at jeg har lett for å gå i shutdown, og gå i “freeze” og “fawn”-mode når jeg møter på ukomfertable situasjoner med andre. Håper jeg klarer å tvinge meg selv ut av det om/når der skjer.
Glad du hadde en god opplevelse med å si ifra direkte om noe som ikke funket for deg. Jeg håper jeg også får det. Skal prøve å huske på det: de er der for å hjelpe meg, så si ifra om det de sier eller gjør ikke gjør det.
Ja, har hørt det kan bli tungt etter timene. At det kan bli heftig i starten spesielt. Vet ikke helt hva jeg kan gjøre for å fordøye følelsene mine, for kroppen/hjernen min har en svær tendens til å nedtrykke all så fort noe kommer opp. Har blitt en ekstremt frustrerende forsvarsmekanisme jeg sliter å jobbe mot. Alle følelsene mine er så sterke og det er så vanskelig å leve med dem. Jeg bli så utmattet når jeg faktisk kjenner dem. Har prøvd flere ting for å prøve å løse litt opp i det, men jeg føler veldig lite faktisk hjelper og føler dette kommer til å ta lang tid for å klare å nøste skikkelig opp i. Definetivt noe jeg burde snakke om da jeg begynner på DPS, tenker jeg.
Gåturer er fine. Da føler jeg kropp og kjel faktisk roer seg litt, men jeg vet ikke om det hjelper meg med å fordøye noe. Føles mer som et lite pusterom fra all tunghet uten at noe egentlig blir fordøyet. Om det gir mening? Vanskelig å sette gode ord på det.
Hei @Frikar-1.
Takk for svaret. Har tengt på at jeg ønsker å bli bere kjennt med de rettighetene jeg har, spesielt nå som jeg er ung voksen og ikke et barn lenger, men har ikke faktisk satt meg inn i det enda. Skal lese meg litt opp i tiden før min første time og håper jeg får lit bedre forståelse av hva jeg faktisk har rett til. Synes det er tungt å sette meg inn i, men det er så viktig for meg å ha bedre kunskap til, så takk for at du minnet meg på det.
Skal se på mine rettigheter som pasient, og informasjons- og veiledningsplikten. Har ikke noe kjennskap til informasjons- og veiledningsplikten før nå, så skal sette meg inn i det og få lært litt. Om du orker/vil kunne du gitt meg en kort forklaring om hva de handler om? Om ikke, finner jeg nok ut av det etter hvert som jeg søker rundt.
Hei.
Takk for svar. Du har mange fine refleksjoner.
Det jeg vil legge til, er at det gjelder også å være tålmodig med en selv, at som du skriver, det tar tid å bli trygg, la deg selv også få lov til å ta den tida. Og hvis du ikke får til å si ifra om ting, iallfall ikke med en gang, ikke var streng mot deg selv, men vis deg selv forståelse for det.
Det høres fint ut å skrive ned ting å ta dem. Jeg vil anbefale deg å ta med disse tingene du har skrevet her også, i forhold til hva du kjenner på fort kan skje, at du går i frys når du føler deg utrygg og det å si noe om dine erfaringer med BUP og hva du tror ikke fungerte for deg der, vil også være en fin ting. Om du ikke får sagt det første timen, så vil det være fint å få sagt det på et eller annet tidspunkt.
Jeg tror det er bedre at de skjønner hva som skjer når du går i frys, og at de kan hjelpe deg ut av det, heller enn at du må tvinge deg selv ut av det. Frys er en naturlig reaksjon på å føle seg veldig redd, og da trenger man å bli trygget og føle at det er trygt og går bra, heller enn å måtte det ene eller det andre. Jeg har selv gått helt i løs med noen psykologer, men når jeg selv skjønner det, og de skjønner det og viser forståelse for det, så blir det på en måte ikke som en farlig ting lenger.
Og husk, dette er en prosess du skal starte på, og den tar den tiden den tar. Det er ikke slik verken at du skal vite alt på forhånd, eller at de skal skjønne alt av seg selv, men et samarbeid om å finne frem til hva som er vondt for deg og hva som vil hjelpe deg med å få det bedre.
Jeg fikk hjelp av noen andre til å hjelpe meg med det, da jeg kjente at det gikk i feil retning i forhold til DPS, det hjalp å få sagt det til noen andre, og så fikk jeg hjelp av dem med hva jeg kunne si til hun på DPS. Det gjorde det mye lettere for meg, men det er noe jeg generelt sliter med, å få sagt ifra, men derfor var det også så godt at jeg greide å gjøre det på en god måte og at det ble tatt imot på en god måte.
Følelsene som kommer opp, kan også bare være minner, og ikke at det er slik at de du snakker med på DPS, gjør at du føler deg slik. Det kan også være en grei ting å være klar over. Jeg har selv opplevd at når jeg følte meg dårlig etter timene, så ga jeg behandler skylden for det, men jeg har skjønt nå, at det egentlig er gamle følelser som kom opp, og da ikke behandlers skyld.
Hvis du syns det å gå en tur, gjør du får roet deg litt ned. Hvis du ikke greier å fordøye det, så er det å få roet ned kropp og sjel noe uansett en god ting. Kanskje fordøye var et stort ord. Det er ikke slik at jeg selv blir ferdig med tingene vi snakket om i timen bare ved å gå en tur etterpå, men det hjelper å gjøre noe som roer meg ned. Da er det lettere å stå i alt sammen, er min erfaring. Et lite pusterom kan være gull verdt.
Det med å fordøye ting, er vel det jo de skal hjelpe deg med :) Jeg skjønner hva du mener. Så gi deg heller et pusterom etter timene, heller enn å tenke at du skal fordøye noe.
Det høres ut som du har mange ting du kan ta med til DPS, og som det vil være nyttig for dem å vite om, slik at de kan bedre vite hvordan de kan hjelpe deg. Jeg trodde også selv før at folk kunne se utenpå hvordan jeg føler meg innvendig, men det er ikke nødvendigvis slik. De kan ikke se inni deg eller lese tankene dine, noen ting merkes jo utenpå, andre ikke, særlig hvis man har slike forsvarsmekanismer. Så jo mer du kan fortelle dem om hvordan det er for deg inni deg, jo lettere blir det for dem å forstå. Og jeg syns du har forklart det tydelig her, disse tingene du skrev om, og at det vil være fint for dem å vite disse tingene. Det er også lov til å ta med noe som du har skrevet og la dem få lese det, hvis du vil det.
Har du forresten fått beskjed om å fylle ut et skjema før du skal dit? Jeg gjorde det, et ganske så utfyllende skjema hvor jeg også kunne skrive inn hva jeg hadde av erfaringer med behandling tidligere, hva jeg følte hadde hjulpet meg og ikke der, og hva jeg følte at jeg trengte hjelp med nå. Jeg fikk skjemaet ei uke eller noe før jeg skulle dit. På den DPSen hvor jeg gikk til, så fikk vi også et kortere kartleggingsskjema vi skulle fylle ut før hver time, men jeg tror ikke at alle bruker det.
Informasjons- og veiledningsplikten går kort fortalt ut på at du har rett på all den informasjon du trenger for å nyttiggjøre deg behandlingen. Det gjelder også informasjon om hvilke vurderinger som er gjort og hvorfor.
Som pasient har du også medbestemmelsesrett. Dersom du er uenig i vurderingene og/eller grunnlaget for dem skal det tas hensyn til, og det er behandlerne som har bevisbyrden - ikke pasienten.
Hei igjen @LaDetGodeVinne. :)
Skal prøve å være tålmodig med meg selv, og skal prøve å ikke tenke på alt som kan gå galt for jeg har gjort en del av det så lenge, siden jeg følte meg så håpløs etter jeg ikke fikk så godt utbytte av BUP i årende tilbake… Nå som jeg er mer oppberksom på at det at jeg holdte tilbake med å si at ting ikke funket, sikkert var en sor grund til at det ikke funket, har jeg lit mer håp for at ting kan gå bedre denne gangen. Skal også skrive ting ned om jeg ikke klarer å si noe der å da - enten så jeg kan vise de det da eller ta det opp når jeg klarer senere. Det å skrive ting er oftere lettere for meg en å snakke høyt, så det kan være til stor hjelp om jeg trenger/stergt vil si noe der å da, men jeg ikke klarer å få ordene til å gå ut av munnen.
Har begynt å skrive ned ting jeg vil si å huske til min første time og timene etter det. Skal skrive ned det om shutdowns, frysing og “fawn”-ing. Skal huske å snakke om det. Skriver ned at jeg burde snakke om mine erfaringer med BUP og hvorfor jeg tror det ikke funket for meg.
Ja, jeg tror nok jeg bare trenger tid til å la kroppen min roe seg ned igjen om jeg går i shutdown. Er så vandt til å tvinge meg selv gjennom ting, for om jeg har ting jeg trenger å gjøre eller er ute i det offentlige, vil jeg heller push’e meg selv gjennom til jeg er hjemme (eller et annet trygt sted), sån at jeg kan håndtere det da…
Om jeg fryser er jeg bare faststående og klarer ikke å komme meg vekk fra det som skaper så enormt med ubahag, så da burde jeg definetivt snakke om det. Og at jeg har lett for å si at ting er greit selv om det ikke er det, siden jeg ikke føler meg trygg og ikke vil være i den siuasjonen (fawning). Fint om de vet at jeg trenger tid for at kroppen skal roe seg litt igjen.
Jeg skal prøve å ikke ha for mange forventninger til hvor bra eller dårlig det vil gå, og hvor lang tid ting vil ta.
Yey. Det er så fint med god hjelp og god forståelse. Så bra du fikk hjelp med ting som er vanskelig. Jeg sliter selv mye med å si ifra om ting og spørre om hjelp, så jeg kan se for meg at det er veldig beroligende når det ble godt tatt imot! :)
Skal holde meg ekstra obs på følelsne som kommer opp og hva som har utløst dem. Takk for advarselen om det - har skrevet det ned.
Skal prøve å gi meg selv pusterom etter timene. Håper det blir mulig for det kan jo bli litt vanskelig om jeg har timer der de dagene jeg har skole. Får se hva jeg gjør etterhvert. Siste året med vgs nå, så er litt viktig at jeg klarer å stå i alle fagene jeg har igjen på slutten av skoleåret. :p
Ja, skjønner mer og mer jeg vokser hvor lite andre kan se fra utsiden. Alle har sine egene greier de beskymrer seg over - så de sitter mest sansynelig vis ikke å tenker på det jeg tenker om meg selv - og andre kan ikke høre tankene mine. Skal prøve å få skrivet ut ting jeg har skrivet her på forumet. Det kan nok hjelpe med å gi litt intrykk av hvordan jeg tenker og om noen ting jeg kan trenge hjelp med.
Jepp, jeg skal bli tilsend et skjema en uke før timen som jeg skal fylle ut, så jeg håper jeg får skrevet masse i det for å gi dem en god idee av hva jeg kan trenge.
Ah, ok. Jeg tror jeg skjønner. Jeg skal si ifra om jeg føler ting er uklart og om jeg ikke skjønner noe eller er uenig med behandler osv.
Så om jeg er uenig mer vurderinger, er det de som har ansvar for å bevise at det de har kommet fram til stemmer - så det er ikke min jobb å motbevise deres vurderinger om jeg ikke er enig i vurderingene?
Jeg har ikke lest alle innleggene her inne, så det kan godt hende at ikke alle tipsene mine er nye. Men håper noe av det er til hjelp.
- Vær åpen om følelsene dine: Det er viktig å være ærlig med personalet om hvordan du føler deg, både når det gjelder oppholdet og behandlingen. De er der for å hjelpe deg, og jo mer du deler, jo bedre kan de tilpasse hjelpen til dine behov.
- Hold kontakt med nære: Selv om du er på DPS, kan det være godt å ha støtte fra familie eller venner. Hvis det er mulig, kan det være fint å holde kontakten med dem under oppholdet. Det kan gi en følelse av trygghet og støtte.
- Ta med deg personlige eiendeler: Det kan være en god idé å ta med deg noe som gir deg komfort, som for eksempel en bok, musikk, klær som du trives i, eller et bilde av noen du er glad i. Dette kan bidra til å gjøre oppholdet litt mer hjemmekoselig.
- Vær tålmodig med prosessen: Behandlingen kan ta tid, og det er normalt at det tar en stund før du begynner å merke bedring. Det er viktig å være tålmodig med både deg selv og prosessen.
- Still spørsmål om behandlingen: Hvis det er noe du ikke forstår, eller noe du lurer på om behandlingen, er det helt greit å stille spørsmål til helsepersonellet. Det er viktig å forstå hva som skjer og hva du kan forvente.
- Skriv ned tanker og følelser: Hvis det føles vanskelig å uttrykke følelsene dine muntlig, kan det være nyttig å skrive dem ned. Det kan hjelpe deg å få utløp for tanker, og også være en god måte å reflektere på hva du opplever under oppholdet.
- Følg reglene og rutinene: Hvert DPS har sine egne rutiner og regler. Det kan være nyttig å bli kjent med disse så tidlig som mulig, slik at du vet hva du kan forvente og hvordan du kan forholde deg til situasjonen.
- Vær åpen for behandlingen: Behandlingene kan variere, og det er viktig å være åpen for å prøve forskjellige metoder, enten det er samtaleterapi, medisiner eller andre former for støtte. Behandlingen er et steg på veien til bedring.
- Ta vare på deg selv: Husk at det er normalt å ha både gode og dårlige dager. Prøv å være snill mot deg selv, spise godt, få nok søvn og holde deg aktiv på en måte som føles riktig for deg.
- Husk at du ikke er alene: Mange som opplever å bli innlagt på DPS, føler seg alene eller annerledes. Men det er viktig å vite at det er mange som går gjennom lignende utfordringer. Du er ikke alene, og behandlingen er et viktig steg mot bedring.
Disse tipsene kan hjelpe deg å føle deg mer forberedt og trygg på oppholdet, og husk at du har rett til å få den hjelpen du trenger for å komme deg videre. Ønsker deg lykke til!
Det var mange bra punkt du kom med. Jeg vil bare ha legge til i forhold til det punktet å være åpen for behandling, at selv om jeg er helt enig i det, at man skal være åpen for behandling, og ikke avvise forslagene de kommer med, så tenker jeg at det er også veldig viktig å gi beskjed om noe føles helt feil for deg, eller om hva som føles godt for deg eller ikke. Og at det er lov å ikke ville begynne på medisiner, f.eks. For meg har dette vært veldig viktig, og jeg er glad for at jeg har satt grenser for meg selv der. Men dette kommer vel kanskje også inn under det første punktet ditt, om å være åpen om følelsene sine.
Det finnes da også så mange ulike behandlingsopplegg, og det kan være et puslespill å finne ut hva som hjelper eller passer for en, selv om det er mye som kan hjelpe ulike. Det som da også kan være nyttig å være klar over, er at man kan ha blokkeringer for ting eller følelser som kommer opp i forhold til behandlingen, som ikke handler om at behandlingen ikke passer for en, men bare at man støter på en forsvarsmekanisme inni en, eller at det kommer opp følelser fra tidligere. Da er det viktig å være åpen om hva man kjenner på, og ikke bare føle at man skal greie det og gjøre det “riktige” i behandlingen, slik at man får hjelp til å komme seg fordi disse blokkeringene eller en får hjelp med de følelsene som kommer opp.
Det er heller aldri noen fasit på hvordan en behandling skal foregå.
Ellers er listen din helt super, og jeg tenker at DPS burde ha hatt en eller annen slik liste, eller noe informasjon over hva man kan forvente, på hjemmesiden deres eller noe, slik at man kan være bedre forberedt på det før man kommer dit. Det er gjerne mange tanker og usikkerheter i perioden der man vet at man skal til DPS, men må vente på timen sin.
Jeg føler det første du nevner kommer under punkt 5. Men bra at du utdyper det litt mer.
Jeg er ikke god på å lage sånne korte punkt som deg ;)
Jeg skjønner hva du mener med at du tenker det kommer under punkt 5, og jeg kan være enig, bare at jeg selv ville ikke ha oppfattet det slik, hvis jeg hadde lest disse punktene og skulle i behandling. Når man har vært veldig opptatt av å være flink og gjøre ting riktig, så kan man gi seg selv skylda hvis noe føles feil for en med behandlingen, og da heller ikke ville si noe om det eller ha noe spørsmål å stille.
Jeg måtte selv gi DPS beskjed da det var noe som føltes helt feil for meg, men hun tok det fint, og det ble veldig god opplevelse og en viktig del av behandlingen, at jeg kjente at det var feil, fikk sagt ifra på en gode måte og ble møtt på en god måte i forhold til det av behandler. Og vi sammen greide å finne frem til noe som ville gjøre det bedre for meg i behandlingen.
Syns du deler og utdyper et viktig poeng. Det er alt for lett å være likegyldig og bare gi andre all kontroll til å styre og bestemme og ikke tørre å komme med egne meninger selv om ting kan føles feil, spesielt i begynnelsen. Ofte når man legges inn på DPS så er man ganske mentalt langt nede også og man kan være redd for å gjøre/si noe gale, som også fører til at man unngår å utdype sine egne meninger iht. behandlingsplanen. Noen ganger tenker man også at ting blir bedre og at man bare må bli vandt med strukturene.
En annen viktig ting som folk sjelden nevner er det at det er ofte vanskelig å vite hva som er rett og gale i et behandlingsforløp, dette er ofte fordi det kan være en ny type behandling man går gjennom som man ikke har erfart tidligere, det kan være en type terapi man får og/eller nye medikamenter. Dette er utfordrende for de fleste siden man er nødt å gi det en sjanse selv om det føles kanskje litt håpløst ut i begynnelsen og man har lite tro på det, så må man bare prøve å holde ut noen måneder eventuelt. Det er viktig å forstå at reisen kan bli lang og man må være villig til å prøve og feile. Det er også viktig å huske på å ha veldig små målsetninger, slik at man får gleden av å oppnå noe, når ting er vanskelig.
Ja, jeg er helt enig med deg i dette du skriver.
Jeg tror da at jeg har hatt behov for å kunne være med å bestemme hva som er riktig for meg, eller at det for meg har vært slik at jeg først har måtte lære om og sette meg inn i ulike behandlinger og hva de skal hjelpe for og hvordan de hjelper, for at jeg igjen kunne søke hjelp, etter å ha vært igjennom behandlinger eller forsøkt behandlinger tidligere som var helt feil for meg, men jeg da ikke forsto at det var behandlingen som var feil, og ikke jeg selv som var feil.
Så det om behandler kan gi en informasjon om hvorfor man tenker at den og den behandlingen vil hjelpe for en og hva som skal hjelpe med den behandlingen, eller hva en kan forvente, så tror jeg også at det vil være enklere å ta til seg behandlingen, men også å si ifra hvis det blir feil for en.
Det med medisiner har da alltid føltes feil for meg, og det har jeg vært veldig tydelig på, noe som jeg bare er glad for nå, selv om jeg har hatt det tøft, men jeg slipper iallfall da å måtte venne meg av med dem og slike ting, og jeg opplever også at fordi jeg ikke har gått på medisiner, så har jeg måtte finne andre ting som hjalp meg og sånn. Dette var da mitt valg, for meg selv, at jeg kjente at det var viktig og riktig for meg selv. Og selv om det er riktig for meg, så betyr det ikke at det trenger å være det for andre.
Jeg er helt enig at det er viktig å være åpen for det å prøve ut om ting kan hjelpe, og at man må gi det tid. Jeg tror også at det gjerne må en del leting til og prøving og feiling for å finne det som hjelper en, eller for å finne det man har mest behov for og ting som gjør en godt. Men jeg tror også at det er veldig viktig i denne prosessen at det er et samarbeid imellom pasient og behandler.
Godt skrevet!
Takk for det :)
Forresten, jeg kom også på noe som jeg tror jeg er veldig viktig, som jeg leste i ei bok som har hjulpet meg veldig. At man også først kan føle sånn lettelse over å få behandling eller av å finne en behandling som hjelper, og at man føler at ting nå er bra og man har funnet det man trenger og man leter etter. Og at man kan være nærmest i en sånn forelskelsesrus. Men så på et eller annet tidspunkt vil man ramle igjen, og hvis man da gir opp, hvis man da tenker at det betyr at behandler er feil for en eller at behandlingen er feil for en, så stopper prosessen opp igjen. De skrev at dette å ha disse nedturene igjen og det å se at man kan komme seg igjennom dem, er en veldig viktig del av behandlingsforløpet. Og jeg tror at veldig mange ikke vet eller ikke blir fortalt dette, og heller ikke da får hjelp til å skjønne hva som skjer, når disse nedturene kommer igjen, eller hjelp til å komme seg forbi dem. Eller at man da kan ønske å dytte behandler unna eller trekke seg unna behandler, eller å gi opp og slutte i behandlingen.
Jeg tror selv at det faktisk er det viktigste av alt, å ha slike nedturer og få hjelp til å komme seg igjennom dem igjen. Det er også da først man kan få testet ut verktøy man eventuelt har tilegnet seg for å håndtere utfordringer, eller man kan vise seg selv at man har andre måter å håndtere ting på nå enn man har gjort tidligere, eller at man kan få hjelp med det.
Grunnen til at jeg mener at dette er så viktig, er at livet aldri vil bare være bra for noen av oss, uansett. Slik at hvis man tror at behandlingen vil fikse alt og gjøre at alt vil være bra for resten av livet, så står en ikke særlig støtt, fordi da vil man på et eller annet tidspunkt ramle igjen. Og det er så mye bedre å få lov til å ramle igjen mens man er i behandling og kan få hjelp og støtte til å se hvordan man kan komme seg videre med det man har lært da.
Det er også veldig slitsomt hvis man føler at man må passe på at alt skal være bra og ting ikke kan gå dårlig, resten av livet. Trygghet tror jeg kommer fra det å vite at man kan komme seg igjennom ting, enten ved bruk av ferdigheter man har lært seg og øvd seg opp, eller ved å søke hjelp og støtte hos andre. Og at man vet at selv om man ramler og ting føles ille, så kan man komme seg opp igjen.
Jeg syns du er flink og kommer med mange viktige og gode poeng. Håper OP (kråka) får med seg det du har skrevet. Du skal vite at du bidrar rikelig her inne, LaDetGodeVinne.
Takk for det, det er veldig hyggelig å høre :)