Jeg gruer meg til å dra til psykolog pga den følelsen jeg får i etterkant. Jeg blir tvunget til å holde ut med meg selv. Det føles… ensomt? Føler jeg må si alt jeg har tenkt på i løpet av uka istedenfor det jeg kjenner på akkurat nå, bare for å slippe alle tankene jeg får om alt jeg burde ha sagt.
Når timen kommer uka etter, blir jeg stum av prestasjonspress for jeg er så redd for hva jeg skal finne på hvis jeg ikke gjør det riktig i timen, og “får ut” alle tankene.
Det blir så veldig mørkt.
Noen andre som kjenner på dette? Jeg vet genuint ikke hvordan jeg skal håndtere det på egenhånd. Vurderer å bare slutte på dps
først troll: du må ikke slutte på dps. jeg gikk der i 17 år. muligens norgesrekord. for en grunn. har du kjemi med din behandler? for det er i mine øyne alt. og du skal ikke tenke at du liksom skal være den “perfekte pasient”. bare si ting som de er. ja begynn med å forklare at du føler dette “prestasjonspresset” da. vær åpen og ærlig om hva som rører seg inni deg. uten filter om du skjønner. det er jo alfa omega. behandleren din er der for å hjelpe deg. ikke for at du skal holde vedkommende i jobb. skjønner? det er også noe som heter taushetsplikt. det hjalp meg mye. jeg følte en slags trygghet der som jeg ikke nødvendigvis gjør med venner. for hvem vet om det blir hos dem? hvem vet om det ikke en dag blir brukt mot deg? vi har alle behov for å lette vårt hjerte. vær ikke redd for å gjøre det på dps tenker nå jeg i alle fall. heier på deg troll <3
Behandler har informasjons- og veiledningsplikt, dette skal du få vite hvis du trenger det.
Tusen takk for svar<3
Og 17 ÅR?! Ukentlig?! Jeg er veldig imponert. Har nylig bikka 5, men det er jo ingenting i forhold til deg haha
Jeg har fått prata med behandler om det og jeg synes vi har bra kjemi. Jeg bare snur på hun plutselig og begynner å mislike hun ut av det blå virker det som.
Men vi hadde en veldig bra time i dag! Og det er håp for framtida!