Siste runde med dps som varte i et år nå. Kansellert neste time og planlegger ikke å gå mer. Virker nesten på sinn plass med selvmord da de mente det var OK at jeg var “passiv suicidal”.
Ikke så mange detaljer men følte for å dele skuffelsen ang dps med noen. Mens jeg søkte om…diverse ting så poppet jo tlf osv fra helsenorge opp og da var jeg litt nysgjerrig og gikk inn på siden. Var svært lite der bortsett fra 2 tlfnr, denne siden og et koselig ledermøte på ett eller annet fint hotell neste månde.
Livet føles som en spøk av og til
Du har helt rett, livet føles av og til som en spøk. Men ikke alltid.
Det er i de tunge periodene de gode minnene er gode å ha, selv om det kan være utfordrende å hente de frem når vi har det vondt.
Kan jeg spør om hvorfor du har kansellert hos DPS? Føler du at du ikke blir tatt seriøst nok siden de mente det var ok at du var “passiv suicidal”, eller var det mer at du føler kanskje du fikk et stempel?
Jeg bare lurer siden det var du som kansellerte, så virker det jo ikke som om de så seg ferdig. At de ønsker å gå videre sammen med deg.
Av og til er det veldig vanskelig å forstå og godta ting som kommer frem under terapi, spesielt der og da. Ofte vil en få et annerledes syn på ting etter hvert som en lærer en selv og sine utfordringer litt bedre. Dette tar tid og tålmodighet. Som jo er to av de vanskeligste tingene å gi seg selv når man ikke har det godt med seg selv.
Jeg husker utallige ganger hvordan jeg kom hjem etter terapi og følte meg rå, såret, forrådt, sint, lei meg, fornærmet og lignende.
Det jeg etter hvert lærte var at disse følelsene ikke kom fordi hun på DPS ikke visste hva hun pratet om eller at hun ikke kjente meg. Nei, disse følelsene kom fordi hun hadde ledet meg frem til de tingene jeg mest trengte å ta et oppgjør med.
Jeg kjente jo bare smerten og de vonde følelsene, men det jeg ikke forstod var at det var jeg selv som forårsaket dette, og ikke hun jeg gikk til på DPS. Jeg projekterte ganske lenge alle disse følelsene over på henne, og var sint på henne.
Etter hvert begynte jeg å bli sint på meg selv for istedenfor, for det var jeg som gjorde dette mot meg selv. Jeg måtte ta et oppgjør meg meg selv, mine traumer og minner.
Etter det begynte plutselig hun og jeg å prate samme språk. Vi var enige, på samme plan.
Sammen startet vi å nøste opp litt etter litt for å komme frem til hvor alle disse følelsene kommer fra. Og fra der lære seg hvordan en best kan leve med det en har opplevd uten at det har like stor innvirkning på livskvaliteten.
Det er ikke lett, det tar krever mye arbeid med en selv og tar tid. Men det er noe en vokser så utrolig mye på.
Jeg vet også at når vi er i det mørkeste, så nytter det ikke alltid hva noen andre sier eller mener. Jeg har vært der selv.
Jeg kan bare håpe at du finner noe av nytte i dette nå, eller komme tilbake til det ved en senere anledning når du har det litt bedre. Det er alltid bedre å ta avgjørelser når en ikke er nede i dumpen, for det svinger alltid litt.
Har ingen gode minner fra voksenlive og de gode minnene fra barndommen gjør meg trist.
Ja, som jeg sa har jeg gått der et år og jeg tror det med at det var ok at jeg hadde konstante selvmordstanker var det siste stråe. Jeg vet ingenting om hvilke planer de hadde for behandling, prøvde og ta det opp et par ganger men ingen hell. Jeg prøvde og tenke mer på følelsene mine og kuttet ut en coping mekanisme jeg har brukt i alle år. Kom bare frem til at det nå er på tide og avslutte, så det virker greit egentlig. Føler at jeg har endelig nådd punkte der jeg tror jeg kan få det til også, prøvd mye oppigjennom årene men har en god følelse denne gangen
Vi lever ikke i en perfekt verden, så det er jo ikke til å feie under teppet at alle holder rett og slett ikke løpet ut av forskjellige grunner.
Men jeg kan ikke annet enn å håpe at du ikke blir en del av statistikken.
At du kobler inn coping mekanismen igjen lenge nok til å finne et ankerpunkt som gir deg den gnisten du mangler for å skape et bedre liv for deg selv og de rundt deg.
Jeg har ikke en magisk pille jeg heller, men jeg tenker på deg i dette øyeblikket og håper du fortsetter på tross av håpløsheten.
Prøvde og begynne med coping igjen men det ser ut til å være borte for godt
Jeg vil dele en siste ting med deg. Jeg tror ikke det vil være så veldig mye nytte for deg akkurat nå, for jeg har forståelse for at du ikke har det godt nå. Men jeg vil gjerne dele det med deg uansett.
Jeg har vært der jeg også. Jeg var ikke like bestemt på at nok var nok, så det ble med noen litt halvhjertede forsøk på å avslutte alt.
Føltes ut som om jeg hadde forsøkt alt, at jeg ikke kunne hjelpes. Men noe holdt meg allikevel litt igjen når det kom til stykket.
Men så en dag etter mange, mange år med dette var det noe som endret seg. Ikke at jeg ble bedre. Men verre på en måte. Jeg kapitulerte fullt til tanken og følelsen av at jeg var ved veis ende. Det var ikke noe jeg hadde kontroll over, ikke noe jeg bestemte meg for.
Jeg virkelig følte det. Jeg følte at dersom jeg slutter å eksistere den dag i dag, så er jeg helt ok med det. Jeg er ikke sint på verden lenger, jeg har ikke noe som er ugjort.
Jeg er 100% klar.
Den roen jeg kjente i det øyeblikket endret alt for meg i tiden etterpå. Ting som tidligere trykket på og stresset meg, var plutselig ikke så viktige lenger. Ting var plutselig ikke så farlig som de hadde vært.
Etter det begynte jeg å eksperimentere litt mer med fysiske og psykiske endringer.
For tankegangen min var da at hvis jeg ikke lenger er redd for å slutte å eksistere, hva kan da være større og skumlere å komme over enn akkurat den frykten?
Slik utfordret jeg de mest betente områdene i livet mitt, for frykten og smerten de påførte meg var ikke lenger av samme betydning. Jeg visste jo at hvis det ble virkelig utholdbart, så hadde jeg et valg å ta som jeg var helt og holdent komfortabel med. Fant litt trøst i det rett og slett.
Og det, for meg, var veien oppover igjen.
Jeg deler ikke dette med deg nå fordi jeg tror det vil være til noe særlig hjelp her og nå.
Jeg vet du har det fryktelig vanskelig og jeg vil bare illustrere for deg at jeg deler din smerte, jeg har også vært der. Selv om jeg selvfølgelig ikke kan sammenlikne det jeg har vært gjennom med det du opplever nå. Vi er jo de eneste som vet hvordan det er å leve vårt liv.
Jeg har ikke mer jeg kan bidra med akkurat nå. Men jeg håper at du en dag kan tenke tilbake på denne samtalen på samme måte som jeg tenker på min egen fortid. Noe av betydning.
Og selv om det er en ensom kamp, og at det ikke betyr så mye akkurat nå. Så vil jeg du skal vite at jeg tenker på deg og at jeg har et genuint ønske om at du får det bedre. Det fortjener du.
Lurer på om jeg burde skrive noe eller ikke. Vet ikke om foreldrene fortjener det eller ikke
Det kan hjelpe å ha med seg en annen person når man tar opp slike ting.
Tenkt på det men det blir for skamfult. Har sterk sosial angst
Hvorfor er det mindre skamfullt å skrive her?
Ingen vet hvem jeg er
Den følte eg. Eg har også sosial angst. Og det at folk ikkje veit kven du er, men du kan skrive kva du meiner og føler det gjer ein fin tryggheit. Føler eg da
Blokkert nr til foreldre og det føles ganske greit å sitte alene i mørke hele dagen. Tror kanskje det går denne gangen
Tror ikke det er noen vei tilbake
Hei.
Er mange som ikke kjenner at de får god nok oppfølging fra DPS, og at de møter et firkantet byråkrati som ikke vil dem vel. Har erfaring fra DPS selv, og kjenner til hvordan de jobber.
Er viktig å skille mellom DPS som system og personene som jobber der. Viktig å huske på at DPS er en avdeling i et statlig helseforetak, som har strenge retningslinjer og hard prioritering på hvem som skal få hjelp.
Fagpersonene ønsker ofte virkelig å hjelpe folk, men de er ansatt på DPS, og må jobbe på den måten staten har bestemt. Derfor kan ting virke byråkratisk, upersonlig og firkantet.
DPS-systemet er hardt presset, mangler ressurser og behovet hos folk står ikke i forhold til tilbudet. De er derfor tvunget til å gjøre knallharde prioriteringer.
DPS er veldig gode på utredning av diagnoser, men de har egentlig ikke tid til å gi god behandling til folk over lenge tid. Det blir rett og slett konkurranse mellom pasienter om å beholde plassen.
Etter min mening burde DPS kun drevet med utredning, også kunne behandlingsbiten blitt overlatt til stiftelser, organisasjoner og fagspesialister med avtale.
En annen ting:
Hvorfor ikke prøve å gå til samtaler andre steder enn hos DPS? DPS er ikke det eneste alternativet . Og DPS er absolutt ikke det beste behandlingstilbudet for alle. Hvis man har blitt rettighetsvurdert, fått en diagnose og har rett til behandling, kan man fint be om henvisning for behandling andre steder enn hos DPS. Så lenge helseforetaket har avtale med behandlingsstedet, er det fritt fram å bli henvist til et annet sted.
Hei,
Jeg har slitt enormt mye i livet å føler med deg. Jeg vet alt om DPS
De følger politikken til de såkalte lederne. Men ikke føl deg alene for det
er du så absolutt ikke. Det er absolutt ingen skam å føle det du føler. Men jeg forstår
at du vil være anonym.
Del gjerne med oss det du føler, fortell om deg selv og hvordan din hverdag er.
Du trenger ikke si noe om alder eller om du er mann eller kvinne.
Mvh
Erik
Er veldig lite å si. Er 35 og de siste 15ish årene har jeg selv isolert pga sosial angst og selvbilde osv. Har hatt den samme dagen de fleste dager. Stå opp, game, spise, game, sove.