Hei @Grandiosa. :)
Jeg får med meg alt og synes det er veldig hyggelig å lese diskusjonene deres her. Har bare veldig lite med energi og kapasitet - og jeg henger en del bak på skolearbeid - så jeg har ikke klart å prioritere mange ting i det siste. Jeg skal svare mer senere. Ville bare si at jeg leser alt og kommer til å svare mer og bedre senere, når jeg kan prioritere det! :p
Det er bra! :-)
Så enig! Du har mange gode refleksjoner ❤️
Takk for det, det er veldig hyggelig å høre.
Vil starte med å si at alle håndterer ting forskjellig, og har forskjellige personligheter. Ofte så er det viktig å kjenne deg selv godt, før du klarer å formidle deg selv godt til f.eks. helsepersonell.
Personlig så har jeg det problemet med at jeg underdriver mine personlige problemer, i ørene til helsepersonell, og er veldig flink og har hatt mange års trening på å kompensere og dekke til problemer jeg har, slik at det ikke er lett for andre å legge merke til dem. Rett og slett laget meg mange lag med masker. Min første gang jeg har blitt tatt seriøst var når jeg tok med et ark der jeg hadde skrevet ned det som ikke var som det skulle i hodet mitt, og problemene det skapte i hverdagen.
Verbalt klarte jeg aldri å utrykke meg på samme måte, som jeg klarer å gjøre når jeg sitter for meg selv upåvirket av andre. Og ikke minst, om du får muligheten, alltid beskriv litt om hva du legger i svaret ditt. Mitt beste eksempel på hvorfor det er viktig, er den klassiske “hvor vondt har du det på en skala fra 1-10” der 1 er mertefri og 10 er den værste smerten du kan tenke deg.
Perspektivet på smerte varierer ekstremt fra person til person, noe som har vært et gjentagende problem i min familie. Fordi alle har vært aktive og gjort dumme ting igjennom livet, som har gjort at man har falt fra trær, brukket bein, brannsår og opplevd nok smerte til at perspektivet flytter seg. Har familiemedlemmer som har fått akutte ryggskader, og ikke klart å gå pga smertene, men ikke blitt tatt seriøst, fordi de ikke har kategorisert smerten høyere enn kanskje 5.
Det jeg prøver å si, gi dem en forklaring på betydningen av svaret ditt, om svaret kan ha en subjektiv tolkning. Eventuelt gjør som meg, og skriv ting ned, da er det ofte lettere å diskutere det du har skrevet.
Hei @Relativtkul.
Jeg vet ikke om du vil se denne, men tusen takk for komentaren din. Selv om jeg ikie svarer før nå, vil jeg du skal vite at jeg så komenteren din kort etter den ble lagt til. Jeg har bare vært så ekstremt utslitt og ekstremt stresset pga. eksamener og alt som måtte gjøres før skoleåret endelig var over. Jeg er fortratt ektremt utslitt, men jeg ønsker gjerne å svare på komentaren din nå siden jeg ikke driver med så mye nå.
Jeg prøver altid mitt beste med å utrykke megselv så godt jeg kan, og mange jeg har snakket med sier jeg gjør det godt, men jeg føler aldri jeg klarer å formidle alt i dypned og nyangsen som trengs. Jeg føler meg selv også veldig missforstått av andre, uansett hvor detaljert og i dybden jeg prøver å forklare ting.. Ofte gjør de antagelser og legger til ting jeg ikke engang sa.. Og jeg er så lei av dette at det også har blitt vanskelig for meg noen ganger å si at de har tatt helt feil..
Et eksempel på dette var når jeg hadde en samtale med en lærer etter jeg hadde vært syk og borte fra skolen i flere uker. Jeg fortalte at jeg følte meg mye bedre når jeg fikk ta meg en pause fra skolen og føler jeg trengte det, for skolen var veldig tøft for meg, men så svarte hen at jeg ikke kommer til å ha det bra om jeg bare sitter hjemme å spiller spill og ser på videoer hele dagen. Jeg sa bare at jeg syntes skolen var mye for meg, at jeg syntes skolemiljøet ikke passer meg så godt, og at en pause gjorde meg godt.. ikke at jeg ville hatt det bedre om jeg bare sitter hjemme restan av livet mitt.
Jeg føler at ingen forstår meg uansett hvor mye jeg prøver å forklare..
Jeg kjenner meg igjen i det du deler. Det virker som jeg er veldig god til å gjemme mye. Jeg får ofte det intrykket av andre at de tror jeg ikke prøver hardt nok. Det virker som de tror jeg har mer kapasitet en det jeg faktisk har og at jeg ikke har det så ille. En medelev fikk også dette intrykket av at de ansatte på skolen ikke synes jeg prøver hardt nok.
Jeg har også frustrert meg over denne skalaen fra 1-10, siden det skal ekstremt mye til før jeg bikker over 5-6, spesielt siden jeg har hadt en opplevelse flere år siden som var ekstremt smærtefull til det nivå at jeg ikke trodde jeg ville leve, så det er lett for meg å undervurdere hvor ilde ting er - spesielt når jeg sliter en del med hyposensetivitet (ofte ikke kjenner smerte like stærkt som andre virket til å føle det).
Jeg er definentivt mer bokstavelig i min ordbruk en andre, så det er ikke så hjelpsomt når de fleste bruker så mye overdrivent språk, så jeg er definetivt obs. på det og prøver mitt beste med å forklare ting med fler ord og beskrivelser.
Jeg tenker definetivt på å skrive mer ned på ord for det er vanskelig for meg å snakke med andre ansikt til ansikt, men føler jeg fortsatt ikke blir forstått.. Jeg sendte min skolesykepleier noen ting jeg har skrevet tidligere på dette forumet, men følte meg lite forstått av hen..
Det som også er vanskelig da, er at jeg sliter også veldig med å vite hva jeg føler. Det er lettere for meg å legge merke til at jeg har en klump i halsen, føler meg kvalm, eller har blitt varm av sinne. Dette gjør det ofte vanskelig for meg å vite hva jeg faktisk føler siden jeg også altid er rask til å rationalisere alt, og da er det raskt jeg trokker over mine emotionelle behov, siden “det gir jo ikke mening at jeg skal føle x når y skjer”
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, for jeg er så lei av å føle meg så missforstått. Jeg prøver mitt beste - og har gjort det hele mitt liv - men uansett hva jeg gjør, virker det som vi snakker helt forskjellige språk.
Det er også så mange ting jeg har i hodet og er så sliten og har ikke peiling på hva jeg skal gjøre med de.. Jeg har snakket med flere terapauter over flrer perioder over de siste 8 årene, jeg har prøvd en slags gruppeterapi for autister, jeg har møtt opp i en gruppe for autister på min alder, jeg har prøvd forskjellige typer snakketerapi, jeg har snakket med flere sykehelsepleiere, snakket med lærere.. ingenting har hjulpet meg særlig..
Nå har det jo hvert en stund siden jeg hadde min første time på DPS, så jeg tenkte å opdatere dere litt på hva som skjedde på den fronten. Jeg gjør dette i en separat komentar etter denne.
Takk igjen til alle dere som har delt deres tanker, opplevelser og råd. Jeg setter stor pris på det :)
Så, en opptatering på hva som skjedde:
Først, hadde jeg en fysisk time med en behandler/tarapaut fra DPS. Jeg sliter å huske alt som vi snakket om, men snakket bare nok om hvordan jeg hadde det, om ting som ble fylt ut på alle de skjemaene jeg svarte på uken før timen osv. Jeg sliter veldig med å huske særlig detaljer ag hva som ble sagt og hva jeg sa. Jeg fikk beskjed at jeg vile bli ringt uken etter, etter behandleren/terapauten hadde snakket med teamet hens, om hva de syntes virket som det beste for meg veien videre.
På tellefonsamtalen ble jeg fortalt at som jeg nevnte selv har ikke snakketerapi (spesielt kognetivatferdsterapi, som jeg også har hørt en del andre autister ikke har funnet hjelpsomt for dem heller) ikke vørt til særlig nytte for meg (det eneste DPS hadde å tilby), så jeg ble derfor skrevet ut av DPS. Hen sa at jeg måtte ta kontakt med legen min så raskt det skulle bli vanskligere for meg. Jeg ble oppfordret til å se hvilke andre hjelpemidler/hjelp RPH (Rask Psykisk Helsehjelp) hadde å tilby, får å gi meg tips, verktøy og en konkret handlingsplan (jeg har ikke tat kontakt med dem siden tellefonsamtalen, siden jeg er så utmattet). Jeg fik også beskjed å ha fokus på selvfølelse, sosial trening og mestring (fokusere på det jeg får til og er god på).
Siden den samtalen har jeg ikke gjort noe annet en å fokusere på å stå og fulføre vgs, og etter det har det vært en ferietur og nå prøver jeg bare å ta det rolig resten av ferien, før jeg blir kaldt inn av NAV til å få jobbveiledning og for å prøve ut litt forskjellig, og finne ut av hva jeg vil videre, når det kommer til jobb.
Jeg er så ekstremt sliten og vet ikke helt hvordan jeg skal ha det bedre. Jeg er så sensetiv og sårbar at det er så vanskelig for meg å plasere megselv i en sitvasjon der andre kan reagere negativt til meg.. Jeg vet genuint ikke hvordan jeg skal snakke med andre, for det virker som jeg altid gjør det “feil“.. Jeg vet jeg har ting å være stolt av (ratijonelt sett), men det virker ikke som mine følelser er enigei i det. Hvordan skal jeg få megselv til å faktisk tro på ting jeg ikke føler..? Hvordan skal jeg få megselv til å føle noe annet enn det jeg gjør?
Det er deres problem, ikke ditt. I slike tilfeller må du korrigere dem.
Hvis du forholder deg til klarspråksreglene har du ditt på det tørre, så da er det ingenting å diskutere eller å være i tvil om. Riktignok er det mange behandlere som også slurver med språkbruken, men det er deres problem, ikke ditt.
Stolthet er strengt tatt en følelse, så dette henger ikke helt sammen. Kan det være noe annet som ligger under, noe du ikke er klar over?
Jeg vet jeg “burde” føle meg stolt over å ha fulført vgs, selv om det har vært så vanskelig for meg, men jeg gjør ikke det. Det virker som det har vært så mye lettere for mange andre og det føles ikke godt for meg at det har tatt meg 2 år mer en “normalt“, for å gjøre noe mange andre får til innen 3 år. Selv om jeg vet det er god grunn til at det har tatt meg den tiden det har tatt, og hvorfor det har vært så ekstremt vanskelig for meg å fullføre, føler jeg ikke på stolthet over det.
Riktig. Du trenger egentlig ikke begrunne noe, men det gjør ting mye enklere for alle parter dersom du har fakta å henvise til.
Hvem sier at du “burde”? Deg selv eller noen andre?
Mest andre, egentlig. Lærere, forelderen min, og andre. Jeg tror jeg selv ikke synes jeg burde/må føle meg stolt over det egentlig, men jeg tror jeg også føler jeg burde det samtidig, siden alle andre sier jeg burde være stolt. Jeg er ikke helt sikker på om jeg “faktisk“ har lyst til eller føler jeg selv burde føle meg stolt selv, eller om det bare er presset fra andre som får meg til å tro at jeg må føle meg stolt over ting jeg gjør :/
I så fall må du finne ut av det først. Men det må du nok gjøre helt på egen hånd, for helsepersonell skal ikke ta stilling i verdispørsmål.