Depresjon og samboer

Depresjon
1

Hei!

Jeg er inne i en depresjon og sliter med å uttrykke hva det egentlig innebærer til min samboer. Han merker jo at jeg ikke er ved mine fulle fem, men selv om han prøver å forstå, så føler jeg meg ekstremt alene og mislykket. Jeg jobber i akutt-psykiatrien og har derfor mye kunnskap rundt det, noe han sier han ikke har. Det er rart hvordan du plutselig ser på deg selv som en pasient. Vi har vært sammen i 1,5 år, og jeg tror nok at depresjonen har bygd seg sakte men sikkert opp det siste året. Jeg tror samboeren min har “lært seg” å leve med det, og akseptert at jeg er sånn, og at det for meg oppleves mye mer alvorlig enn for han. Dette syns jeg er vanskelig, for jeg vet veldig godt at dette egentlig ikke er meg, men depresjonen som har tatt overhånd. Han er verdens tryggeste og godeste person, men jeg er redd han ikke forstår alvorlighetsgraden ettersom det har skjedd gradvis og at det ikke er en brutal atferdsendring som har skjedd over natten. Han er en balansert og mentalt robust type som er ekstremt logisk, har det nok ikke helt i seg å føle seg deppa (slik han har nevnt selv). Jeg derimot er høysensitiv med alt som dette innebærer og har ikke genene helt på min side i forhold til angst og depresjon.

Jeg får på en måte følelsen av at han ikke “bryr seg” nok, noe som gjør meg trist og gir en følelse av mangel på verdi. Dette gjør at jeg blir lettere irritert på han for småting, for så å angre meg og hate meg selv etterpå. Vi er inne i et svært destruktivt mønster, der han prøver å strekke ut en hånd som ikke jeg vil ta. Det føles ut som jeg driver med selvsabotering og bare gjør det verre for han og meg. Jeg vet ikke helt hva jeg ville med denne teksten, men det gjør godt å skrive det ned og til noen anonymt. Jeg er vel litt desperat etter hjelp..

2

Det er ikke lett å være deprimert, men som du sier så jobber du med faget og er sikkert mer bevist på at det er en deprisjon. men hva med å anta det beste, det kan jo hende at han tenker at dette er ditt fagområde så han vil ikke late som han kan noe, eller vet bedre enn det som er ditt yrke. kanskje han uten å si noe føler seg maktesløs for han vet ikke om han burde spørre mer inntil hvordan du har det eller om det blir verre. hvis han ikke jobber med dette er det mange ting han ikke vet, og kanskje frykten for å gjøre noe verre, gjør at han velger å gjøre ikke noe og heller bare være en trygg havn.
man kan overlever alt, utenom det som aldri blir fortalt. Fortell han hvordan du oppfatter han, sånn at hvis han har ment å bli oppfattet på en annen måte, så får han muligheten til å endre det. jeg tror du hadde ønsket det samme om det var omvendt. <3

3

Hei,

Jeg hører at du går gjennom noe veldig vanskelig, og det er klart at du befinner deg i et tungt mønster. Det kan være utrolig frustrerende og ensomt å ha så mye innsikt i sin egen situasjon, men samtidig ikke føle at andre forstår hva du faktisk går gjennom. Det høres ut som du er fanget mellom å ha kunnskapen om hva som skjer med deg, men også å føle at samboeren din ikke helt får tak på alvorligheten, spesielt fordi det er noe som har utviklet seg gradvis.

Depresjon kan virkelig forvrenge hvordan man ser seg selv, og det kan gi en følelse av at man er en byrde for de rundt seg, selv når de egentlig prøver å støtte. Jeg tror ikke at det nødvendigvis handler om at han ikke bryr seg, men kanskje mer om at han ikke helt forstår omfanget av det du går gjennom. Mange som ikke har personlig erfaring med depresjon, har vanskeligere for å relatere til det, spesielt når det er en gradvis utvikling og ikke en plutselig endring.

Det er klart at dette er et vanskelig mønster, og det kan føles som en form for selvsabotasje, spesielt når du føler at du skyver bort den hjelpen du egentlig trenger. Men det er også viktig å erkjenne at det ikke er lett å bare “slutte” med det. Depresjon gjør at man ofte trekker seg tilbake, og selv om man vet at man burde være åpen, kan det føles umulig å faktisk ta den hjelpen.

Kanskje det er på tide å være mer konkret med ham om hvordan du føler deg, men også å forstå at han kanskje ikke vil få det helt til å stemme med hvordan han selv tenker. Det kan være nyttig å få hjelp utenfra, for både din egen del og forholdet deres, enten gjennom terapi, samtaler med en psykolog eller en annen form for støtte.

Det er ikke lett, og jeg vet at det kan føles som om du er alene, men du er ikke det. Depresjon er en sykdom, og det betyr ikke at du er mislykket eller at du har gitt opp på deg selv. Å anerkjenne hva som skjer og søke hjelp er et viktig steg, selv om det er vanskelig å ta.

4

Jeg ser meg selv på sett å vis i situasjonen du beskriver. Jeg lever også i et forhold, men typ 20+ året. Det har selvsagt vært oppturer og nedturer men vi har holdt sammen.

Spesielt halvåret eller kanskje egentlig mer har jeg ikke klart å være så åpen om det som skjer inni meg. Jeg «skriker» inni meg hver eneste dag om at noen kan se meg…

Jeg har alltid vært av den mer stille typen, ikke den som stikker seg ut. Med unntak av kanskje beste perioden av livet som jeg idag mener var fra jeg begynte på videregående og neste åtte år.

Jeg fikk da en mental krasj etter to perioder med utenlandstjeneste gjennom Forsvaret. Jeg vokste opp med å være på sidelinjen sosialt, siden jeg gikk på annen barneskole og fikk ikke innpass hos jevnaldrende der jeg bodde. Det var ikke fysisk mobbing men av den mentale sorten. På videregående var jeg omgitt av nye personer og fikk for første gang gode vennskap.

Jeg møtte min nåværende samboer den tiden jeg var i forsvaret. Hun var et friskt pust å komme hjem til. Etter endt tjeneste var det vanskeligere å være sosial, typ gå ut på byen. Jeg var i en periode «skvetten” og likte ikke store folkemengder eller ikke ha kontroll og oversikt. Dette roet seg etter en stund. Jeg hadde ikke drømmer eller mareritt og slike ting. Men det gjorde at når venner ville ut å feste etc trakk jeg meg mer unna eller ble med men uten å være helt den samme som før.

Det ble nesten en lettelse når de fleste flyttet på seg til andre steder i landet for å studere eller annet. Men det gjorde også at jeg ble mer og mer ensom. Jeg hadde min samboer og ble mer diltende med henne og hennes venner.

Idag nesten 20 år senere, har jeg kontakt med tre venner fra den tiden, vi har ikke mye kontakt dog. To av dem har flyttet tilbake. I arbeidslivet har jeg ikke knyttet noen relasjoner som jeg vil karakterisere som vennskap.

Jeg ble for ca 1 1/2 år siden utbrent og deprimer. Jeg våknet en dag og det var umulig å komme seg ut av sengen. Det hadde da vært en lang periode på jobb hver det var kraftig ubalanse på ressursene mine og arbeidsbelastning. Jeg var litt for mye ja-menneske, dårlig lederskap på arbeidsplassen som skapte mange utfordringer, som jeg den gangen tok til meg og farget synet på meg selv til å være mangelfull og årsak til at det var problem. Jeg tok heldigvis tak og gikk til en psykolog i ca halvt år. Det gjorde at jeg kom meg på bena igjen. Jeg ble sykmeldt men jobbet likevel nesten 100%. Fikk jobbe hjemme hele tiden og fulgte kun ett prosjekt. I ettertid uten tvil en smule «hive seg selv under bussen», for å skåne arbeidsplassen for et stort problem de ellers ville fått.

Psykologen var tydelig på at jeg burde finne meg en annen jobb, da han mente min personlighet og slike ting ikke helt passet inn i rammene som var på arbeidsplassen. Siden jeg jobber i byggebransjen og det har vært ikke de beste tider der siste årene, turde jeg ikke helt ta skrittet. Når jeg kom tilbake fra sykemelding/hjemmekontor perioden, hadde jeg en periode som var ganske bra. Men som igjen ble snudd litt opp ned med nye runder omorganisering og delvis kaos igjen som fremdeles pågår.

Nå ble dette mer eller mindre mosebok, så kanskje mer utblåsing enn å svare på innlegget her…men er vel kanskje greit.

Siste halve året eller kanskje mer har vært tøft og det blir bare verre og verre inni meg. Jeg er definitivt i en ny depresjon. Jeg har ikke klart å snakke om det. Søskenene mine snakker jeg ikke med heller. Jeg klarer ikke ta kontakt med andre heller rundt meg. Jeg føler ikke min samboer heller leser det, hun må merke at jeg trekker meg bort og ikke snakker med henne. Hun har en hobby som hun bruker mye tid på, jeg blir mye hjemme og styrer med barn, middag og slike ting. Oftere og oftere føler jeg nesten et sinne, at jeg er mer som en hushjelp. Det går også utover relasjon til barna mine. Jeg kunne funnet på ting med dem, men gjør det i altfor liten grad. Føler livet bare glir forbi…

Siste ukene har det hendt at jeg har begynt å nærmest gråte om det dukker opp en sentimental låt i spillelisten og det kan dukke opp tanker om at jeg mer til bry for de rundt meg. Jeg vil leve men det er jævlig mørkt og vanskelig å se lyspunkta. Jeg burde definitivt ringt psykologen igjen, men kjenner jeg skammer meg i forhold til å reise tilbake pga jeg ikke hørte på han mtp jobbsituasjon.

Urk…