Hei! Vis du leser dette har jeg bare ett parr spørsmål som jeg gjerne vil ha svar på. Jeg har 3 spørsmål så jeg deler det opp i 3.
1: åssen kan jeg støtte/hjelpe en med depresjon?
2:hva er symptomene deres?, circa hvor lenge pleier det vare for dere osv
3: Åssen kan man dele mellom å slite/være “deppa”/leiseg og å være deprimert
1 nå kan jeg snakke for meg selv. når jeg er på de dypeste nedturene vil jeg være alene, og blir værre når folk maser på meg blir jeg lett irritert og kan bli litt ufin i svar så jeg vil være alene. men det er viktig og vise att du er der for den persjonen, men ikke legg på press. de svarer som oftest att det går fint om du spør dem persjonelige ting,
2 jeg trekker meg til bake og dytter de nermeste unda meg, nå har jeg hatt en lengere på ca7 måndter (men lenger før jeg dytta folk unda) periode der det sosiale jeg har er på jobb med et falsk smil. men kan variere fra noen uker til flere måndter.
3 er jeg sliten så har jeg ikke problemer med og snakke med folk kan være sosial. deppa/leiseg litt vanskligre og forklare men kan være forskel på være måte selv om de ikke sier noe og det er over kortere perioder. deprimert da går det lenge og vi blir ofte innebesluttene og trekker oss tilbake. men om du har mistanker om en venn har det vær rett og slett ærlig ikke pynt på det men rett fremm og spør somoftest er det da større sansynelig het de svarer ærlig tilbake.
men som jeg skreiv dette er meg og min ærfaring med min deprisjon jeg vet ikke hvordan andre leser meg.
Tusen takk for svar
prøvde og svare så gått jeg klarte, men om du har noe mere spesifik spørsmåk kan du sende meg en PM
Jeg trenger folk i rundt meg når de verste dagene står på. Og helst ha noen å gå tur ilag med og være på aktiviteter. For alt blir verre når jeg er alene og mye inne.
Så vi er forskjellige.
Nå har jeg en kraftig forkjølelse med hoste og feber, og da har alt av aktiviteter utgått, så nå er det ekstra tøft psykisk.
Jeg blir tom, matt, tiltaksløs, lite glede, mye sliten, urolig og motløs.
Deprimert varer vel lengre, det går liksom ikke over etter noen dager, uker.
helt riktig vær enkelt persjon takler deprisjon på forskjelig måte. og ja det går ikke over noen gang men det er perioder der det er værre en andre dager.
1: Det går ikke å hjelpe i lengden, men det hjelper midlertidig med et ligg
2: Pleier å vare hele livet
3: Deprimert er det man er selv, og leiseg er det andre er, fordi deres problemer er enklere enn ens egne.
Ok. Men åssen kan jeg vise noen det? Dette er noen jeg ikke bor med. Og pga depresjonen blir det naturligvis at vi ikke møtes like ofte
du kan jo foreksempel bare reise til han/hun ofte og bare prate om alt og ingenting det hjelper mange, jeg er ikke slikk men vet flere sier de vil snakke istede for og sitte og tenke og finpå ting med vedkommene så de slipper og sitte alene med tanker.
Tusen takk for hjelp
Jeg la denne til i bokmerkene mine og glemte den så beklager for sent svar, men jeg håper jeg kan hjelpe.
Vet ikke om det er aktuelt, men i tillegg til depresjon (Major Depressive Disorder) er jeg diagnosert med aspergers, ADHD, generell angst, sosial angst, og Persistent Depressive Disorder (tidligere kjent som Dysthymia) . Etter ett år med samtale og eksponeringsterapi har jeg så og si blitt kvitt den sosiale angsten, så jeg vil ikke si at jeg har den plagen lengre. Jeg husker dessverre ikke de norske navnene.
Det jeg setter mest pris på når jeg er midt i en depressiv episode er hjelp med the basics. Rydde, lage mat, minne meg på å spise/drikke/dusje/skifte klær og sengetrekk osv. Jeg trekker meg veldig tilbake fra alt og alle, men ikke fordi jeg ikke vil være med folk. Jeg har det alltid bedre når jeg ikke er alene i slike perioder. Jeg sliter veldig med å ta valg, uansett hvor små de er. Så når noen sier “Kom, så går vi og handler” f eks, er det mye enklere for meg å motivere meg til å ta et valg. Jo mindre valg jeg trenger å gjøre selv, jo bedre.
Jeg er usikker på hvor lenge periodene mine varer. Den første store depresjonen jeg kan huske varte mellom 3-4 år. Etter jeg hadde vært i perioden i sånn 6 mnd kom corona, og det gjorde alt bare verre. Siden har jeg hatt en periode på 2 mnd, men pga PDD kommer jeg meg aldri helt ut.
De fleste symptomene kan man ikke se, og det er vanlig å ikke vite at folk er deprimert selv om de har det skikkelig ille. De synlige symptomene mine er:
Kognitiv svikt. Jeg har elendig konsentrasjon, oppmerksomhet og hukommelse. Det føles som om jeg mister 20 IQ, og alt går tregt.
-Tar ingen initiativ / valg angående noen ting.
Mister all glede av mine favoritt ting og all interesse i mine hobbyer.
Takker nei til alle invitasjoner, selv om jeg har lyst å dra.
Svarer ikke / treg å svare på meldinger, og tar ikke telefonen.
Små gråter hele tiden uten tydelig grunn, og har lettere for å bli irritert.
Sover dårlig, og har ingen energi. Føler bare for å ligge i senga.
Mindre appetitt, går ofte dager uten å spise.
Gir lett opp når jeg møter den minste motstand.
Unngår å kjøre bil. På grunn av selvmordstanker blir jeg ofte redd for å kjøre bil. Jeg har kjent plutselige impulser på å krasje i tunnelveggen som skremte meg. Så hvis jeg må kjøre prøver jeg å holde meg til små veier og lave fartssoner.
Jeg takker også nei til alle invitasjoner når jeg er deprimert. Jeg vet at jeg ikke kommer til å få noe ut av det, og har ikke nok energi til å være med. Vanligvis sier jeg nesten alltid ja til å bli med på noe, og tenker ikke på det som slitsomt.
Håper jeg kunne være til hjelp selv om jeg var treg for å svare. Jeg er helt åpen til alle spørsmål :)
Tusen takk for svar på disse. Jeg er kjent med mange av diagnosene du sier med vet ikke helt forskjellen på de deppresive ting diagnosene dine så beklager det. Svaret ditt hjalp meg veldig så takk
1: åssen kan jeg støtte/hjelpe en med depresjon?
Det beste du kan gjøre er å vise at du er der for den som sliter med depresjon. Dette kan være så smått som å bare sende en melding om at du er her for dem, vil lytte på de, at det betyr mye for deg eller at du er glad i dem.
2:hva er symptomene deres?, circa hvor lenge pleier det vare for dere osv
Jeg merker det som oftest med at tankebanene mine endres, jeg går i en negativ spiral. Så kommer det mange andre symptomer:
Jeg sliter med å komme meg i dusjen, vil ikke gjøre ting som gjør meg glad, straffer meg selv i stedet for å trøste meg selv. Isolerer meg ofte. Blir handlingslammet.
3: Åssen kan man dele mellom å slite/være “deppa”/leiseg og å være deprimert
Jeg føler at når man er deprimert så finner man ofte ikke en grunn til hvorfor man føler det slik som an gjør det. Det er det vanskeligste for meg: Det kjennes ut som “hodet” mitt er i mot meg.