Føler meg helt alene noen ganger, når noe dårlig skjer har jeg ingen jeg kan snakke med. For en stund siden tok en nær venn av meg livet sitt, kjente han via noen spill over 7 år. Redd for at jeg er neste, har kuttet meg selv i sommerferien og klart å skjule det siden. Vil at noen skal se at jeg er deprimert, samtidig som jeg vil holde det hemmelig. Aner ikke hvorfor jeg føler meg som dette. Jeg har det fleste i livet på plass, men fortsatt ensomheten er for mye. Hva skal jeg gjøre, vil det noen gang bli bedre er noe jeg alltid tenker på når jeg gråter. Jeg er ennå ung, men redd jeg aldri kommer meg lengre i livet.
Hei. Noen ganger så hjelper det å prate med noen du stoler på. I mitt tilfelle så skreiv eg ein tekst på papir og gav til moren min.
Det kan vere skummelt å vere åpen med folk om mørke tanker og frykt, og det å miste en venn er kjempe tungt.
No veit eg ikkje kor gammel du er, men om du er eldre en 18 så hugs at du er ikkje låst til ein spesifik plass å bu. Eg sjølv kjenner folk som flytta fra å bu i byen der de hadde mange “venner”, men ingen de stolte på, til å bu på landsbygda der naboen alltid er villig til å hjelpe med ting. Det er viktig å danne et godt Miljø og nettverk rundt seg.
Det eg vil du skal hugse er at nokon vil alltid savne deg om du forsvant i morgen.
Det eg vil anbefale er å finne en hobby som er sosial. Noko som krever å vere flere, brettspill klubber er populært for tiden. Finn noko å ha til felles med nokon.
Bare å sende melling vist du føler for å snakke litt 😊. Du er ikke alene❤️.
skriv gjerne til meg, jeg var på ditt sted.
Det traff meg veldig, bare å sende melding om du vil prate. Det du føler er helt menneskelig, vi er veldig komplekse. Og livet vil bli bedre, det er håp ❤️
Jeg følte meg helt likt i din alder, som ikke var så mange år siden. Så ut som at jeg hadde er helt fint liv fra utsiden, mens jeg slet noe sinnsykt internt og følte meg helt alene. Ville at noen skulle se arrene, ta vare på meg, men sammtidig holde det hemmelig, klare meg selv, ikke være en byrde for andre. Men du er ikke det. Det finnes folk som vil støtte deg. Hvis det er for vanskelig å snakke med noen du kjenner, så anbefaler jeg psykolog på det aller høyeste. Ikke fordi de nødvendigvis vil gjøre alt bedre, men det er så godt å bare si hva du tenker og føler og ikke føle at du må holde noe tilbake for en gangs skyld. Det finnes hjelp, selv om det ikke føles sånn. Det finnes trygge steder å oppsøke hjelp, gjennom skolen eller universitetet eller gjennom fastlegen. Og de har taushetsplikt, de kan ikke si noe om deg om du ikke vil det.
Jeg skal ikke si at alt helt sikkert blir helt bra, men det blir definitivt mye bedre. Jeg har fortsatt perioder når jeg har det tungt, men det er ikke lenger den følelsen av å være fullstendig omringet uten noen utvei, som da jeg var tennåring. Det blir bedre. Prøv å følg det som interesserer deg og det er ingen krise om du ikke vet hva planen er for resten av livet, du har såååå mye mer tid enn du tror på å finne ut av det. Og mange mange sjanser til å gjøre feil og prøve noe nytt. Jeg håper det hjelper å høre det fra noen som har vært gjennom det samme. Vi er her for deg.