Følelse av å ikke ha noen å snakke med

Depresjon
1

Lurer på om det er noen andre som kan kjenne seg igjen i dette:
Jeg har venner og jeg har familie som bryr seg om meg, men når det står på som verst. Så føles det ut som om jeg ikke har noen å snakke om. Jeg klarer å logisk tenke «jammen det har du jo», men jeg har ikke lyst. Enten fordi jeg føler de ikke kommer til å forstå meg, eller fordi jeg kjenner på en distanse fra dem. Jeg har en vane om å isolere meg/ghoste alle rundt meg i flere uker når jeg har det dårlig. Dette forverrer følelsen min av ensomhet, og jeg vet det er et dårlig mønster. Gjør jeg det fordi jeg vil at folk skal kjempe for meg? Vise hvor mye de bryr seg om meg? For det føles helt for jævlig ut, men jeg gjør det fordi det er det eneste som føles riktig ut. Det er sånn vondt godt. Og når jeg gråter på natten og føler på den intense smerten av ensomhet, så tenker jeg… hvem kan jeg ringe? Hvem kan jeg dnakke med? Ingen. Det er ingen. Det er ingen som får meg til å føle meg bedre. Det jeg ønsker er at noen klemmer meg hardt. Men det er ingen som kan gjøre det riktig heller. Det er jo ingen andre sin feil heller, det bare føles helt håpløst ut.

2

Jeg kjenner meg veldig igjen

3

Hadde du det som meg når du vokste opp at det alltid var du som tok kontakt med venner for å gjøre ting?

4

Denne forstår jeg veldig godt. Det er leit å ha det sånn. Sliter du med å vise sårbarhet og “svakhet” overfor andre mennesker? Jeg har alltid ville fremstå sterk, men har vel kommet til den slutningen at det er ikke meningen at man skal klare alt alene. Kanskje du har én person, hvis du tenker etter, som du sakte men sikkert kan begynne å snakke om såre ting og ensomhet og sånn. Sender deg gode tanker🫂

5

Jeg kjenner meg igjen. Jeg er heldig som har mange rundt meg. Alle bryr seg og vil meg godt.. men jeg ringer ingen. Jeg føler ingen vil forstå. I min situasjon handler det mye om at de ikke har gjennomgått depresjon. Min mor (jobb innen helse) fortalte at hun forstår det i teorien og gjennom fag, men fordi hun selv aldri har opplevd det derfor tenker “kan du ikke bare være glad”. Jeg er glad i de rundt meg, men jeg tyr aldri til dem når ting er vondt.

6

Har det helt likt. Kunne skrevet dette selv. Har ingen råd, men du er ikke alene om å føle det sånn.